Hjem
Click

Aktuelt

Tokt i byfjorden

Dykket etter vraket av en av tidenes minst vellykkede polarekspedisjoner

Tirsdag 18. juli dykket undervannsroboten Ægir 6000 ned til vraket av den amerikanske ubåten Nautilus. Den endte sine dager i byfjorden i Bergen i 1931. Begivenheten ble strømmet live på Facebook.

1-ubb-kk-n-353-050_md.jpg

Geofysikkprofessor Harald Ulrik Sverdrup før avreise fra Marineholmen.

Forskningsskipet G.O. Sars vender snart tilbake fra tokt i havområdene vest for Svalbard. Der har man blant annet sendt miniubåten Ægir 6000 – en av få fjernstyrte undervannsroboter som kan gå helt ned til 6000 meters dyp – ned i havet for å kartlegge marint liv under ekstreme forhold ved nyoppdagede, vulkanske undervannskilder. 

Når G.O. Sars nærmer seg Bergen, stuper Ægir 6000 i sjøen igjen til ære for en av sine langt mindre avanserte forgjengere. På mudrete bunn i fjorden ligger restene av et virkelig eventyrlig stykke vitenskapshistorie. 

Utrangert ubåt til leie

Ubåten Nautilus het opprinnelig O-12 og ble sjøsatt i USA i 1917. Den skulle gjøre livet surt for tyskerne på tampen av første verdenskrig, men rakk ikke å fyre av en eneste torpedo før freden kom. I 1930 var O-12 egentlig moden for skraphaugen, men den australske eventyreren George Hubert Wilkins ville det annerledes. 

Wilkins hadde flere ekspedisjoner bak seg fra både arktiske og antarktiske strøk. I 1928 ble han førstemann til å fly over polhavet, fra Alaska til Barentsburg på Spitsbergen. Nå ville han gjennomføre en enda mer spektakulær bragd, denne gang i motsatt retning og under vann. Han ville dra med ubåt fra Svalbard, passere polpunktet under isen og ta seg hele veien til Alaska. 

Wilkins fikk leie O-12 av den amerikanske marinen for den symbolske sum av én dollar i året. Farkosten ble omdøpt til Nautilus etter kaptein Nemos ubåt i Jules Vernes eventyrroman «En verdensomseiling under havet». Siden dette var midt i forbudstiden, da det var ulovlig å omsette alkohol, ble Nautilus døpt med isvann og ikke med champagne. Et fiffig lite vink om det som skulle komme.

Midt i mediekrigen

Om ubåten var billig, ville resten av ekspedisjonen bli kostbar nok. Et mannskap på 20 måtte ha hyre og proviant, ombygging måtte til, og det skulle konstrueres vitenskapelige instrumenter.

Wilkins overtalte mediemogulen William Randolph Hearst til å finansiere herligheten. Hearst ga ut en rekke aviser, de fleste av dem kjent for sensasjonsjournalistikk som ikke alltid hadde rot i virkeligheten. Flaggskipet hans – New York Journal – lå i evig opplagskrig med Joseph Pulitzers kanskje enda mindre pålitelige New York World. (I dag er det i grunnen litt rart å tenke på at USAs kanskje viktigste pris for undersøkende dokumentarjournalistikk har sitt navn etter nettopp Pulitzer.)

Begge avisene satset tungt på egenkonstruerte pseudonyheter, og Hearst må antagelig ha sett en polarekspedisjon som en ypperlig kilde til eksklusivt stoff. 

Nautilus ble utstyrt for å bryte is med baugen. Det ble også montert en slags mekaniske issager som skulle kunne sage seg opp gjennom flere meter med is for å gi mannskapet pustehull mens båten var under polisen. Magasinet «Popular Science» fastslo begeistret og i store fonter: «Polar Sub Can Drill Through Ice». Det skulle vise seg å være en sannhet med modifikasjoner. 

Etter ombyggingen ble Nautilus hjemsøkt av en endeløs rekke med illevarslende uhell. På vei fra verftet til havna i New York, fikk ubåten først motorstopp. Deretter ble den landfast på grunn av snøfall. Noen ville kanskje tatt det som et dårlig tegn for en farkost på vei til Arktis, men ikke Wilkins. Han durte på. 

Det skulle bli verre. I New York falt en matros over bord og druknet. På vei over Atlanteren sommeren 1931, fikk Nautilus totalt motorhavari og drev for vind og vær i to døgn før slagskipet USS Wyoming kom til unnsetning. Ubåten ble tauet til land på irskekysten, deretter videre til England for omfattende reparasjoner. 

Bunkring i Bergen

Først i august, flere måneder etter skjema og lovlig seint på året for å starte en polekspedisjon, kom Nautilus til Norge. 

Oppholdene i Bergen og Tromsø ble dekket i detalj av lokalavisene, og leserne fikk blant annet vite at den røslige, amerikanske kokken måtte mønstre av i Bergen. Han ble erstattet av en nordmann med kroppsmasseindeks mer i stil med farkosten. Da Nautilus provianterte for resten av turen på Marineholmen, stimlet folk sammen for å se. 

Også en professor i geofysikk – Harald Ulrik Sverdrup – mønstret på i Bergen. Det skjedde ikke uten protester fra venner og familie, som tryglet ham om å holde seg hjemme. En svensk kollega sendte til og med et brev der han ga uttrykk for hvilket tap det ville være for oseanografien om Sverdrup skulle gå til bunns i en hullete hermetikkboks. Men Sverdrup ble med.

Nautilus hadde egen fotograf om bord, og faretruende mange av bildene han etterlot seg, viser ubåten som taues til havn et eller annet sted etter motorhavari eller annet teknisk trøbbel. Med denne gebrekkelige farkosten skulle polisen altså overvinnes.

Under isen – så vidt … Etter nye reparasjoner ved Spitsbergen, nådde Nautilus 82°N mot slutten av august. Ikke noe annet fartøy hadde kommet så langt nord for egen maskin. Ubåtens egenskaper som isbryter hadde imidlertid vært sterkt overdrevet; Nautilus hadde fått ordentlig juling i pakkisen nord for Svalbard. 

Noe femstjerners forskningslaboratorium, var farkosten heller ikke. Drikkevannet frøs, instrumentene klikket stadig, og båten rullet så heftig i overflaten at Sverdrup senere skal ha sagt at ingen burde ha gått om bord uten polstret hatt på hodet. 

31. august 1931 nådde Nautilus iskanten. Men da kaptein Sloan Danenhower gjorde klart til dykk, nektet dybderoret å lystre. Kanskje ikke så rart, siden det ikke var der lenger. Mye tyder på at ubåten var sabotert av et skrekkslagent besetningsmedlem, og like sannsynlig er det også at vedkommende reddet hele mannskapet fra den visse død. Hadde de klart å dykke som planlagt og kommet seg langt innunder isen, hadde de nok forblitt der.

Siden dette var en tid da vitenskapelig ære definitivt trumfet HMS-regler, hadde Wilkins likevel ingen planer om å gi seg. Han var manisk opptatt av å komme seg under den forbannede iskanten. Fjellvettregler av typen «vend om i tide, det er ingen skam å snu», hadde ingen sentral plass i australierens livsanskuelse. Han var dessuten smertelig klar over at en viss mediemogul i New York ikke ville se med blide øyne på en fiasko.

Wilkins beordret derfor Danenhower om å presse Nautilus under isen. Den stakkars amerikaneren gjorde som han fikk beskjed om. Han brukte ballasttankene til å gi farkosten helling, tok rennafart og gravde seg ned under iskanten med full kraft. 

Dermed ble Nautilus første ubåt under polisen. Ikke så langt under, riktignok, og heller ikke så lenge. Båten dukket opp igjen i en polynja – et, stort isfritt hull i sjøisdekket – og godt var kanskje det. Nå var Nautilus så mørbanket at selv Wilkins skjønte at det bare var å bakke ut. 

20. september kom en slukkøret gjeng tilbake til Spitsbergen. Både båt og besetning var bunnfrosne og stinket av eksos og motorolje, men ingen liv hadde gått tapt. De hadde dessuten gjort viktige observasjoner og temperaturmålinger underveis og hadde med seg nyttige forskningsdata og vannprøver.

Til bunns i byfjorden

Hearst hadde ingen planer om å pøse mer penger ut i polhavet, så 30. november 1931 ble Nautilus senket i byfjorden i Bergen. Ironisk nok kom Wilkins til kort også her. Avtalen med den amerikanske marinen var at farkosten enten skulle leveres tilbake eller senkes på minst 370 meters dyp. Den ble liggende på 347.

I ettertid er det er lett å gjøre narr av Wilkins, og det skortet for så vidt ikke på nidviser i hans samtid heller. Selv om dristige ekspedisjoner ikke var noen mangelvare på denne tiden, var hans direkte dumdristig. 

Samtidig var han en foregangsmann på mange områder. Han var en av de første som så potensialet i bruk av ubåter som flytende laboratorier og observasjonsposter. Han hadde planer om å bruke Nautilus til å sette ut måleinstrumenter under vann – akkurat slik Ægir 6000 gjør for norsk havforskning i dag. Så kanskje en skål for George Hubert Wilkins – gjerne i isvann – likevel kan være på sin plass?

I 1958 ble for øvrig Wilkins’ drøm virkeliggjort. Da passerte en amerikansk atomubåt – passende nok ved navn USS Nautilus – polpunktet under isen. Året etter ble USS Skate den første ubåten som steg til overflaten på Nordpolen. Mannskapet hadde med seg Wilkins’ aske, som de spredte utover isen.

Hovedkilder: