Museumsprosjektet 2014
09.03.2012

Kan man ha ambisjoner på Vestlandet?

Gudmund Hernes' tale på stormøtet om ny universitetsaula 22. februar 2012.

Kan man ha ambisjoner på Vestlandet

Tale på stormøtet om ny universitetsaula

Grand Selskapslokaler, 22.02.12

Gudmund Hernes

 

Jeg må begynne med en tilståelse: Jeg er trønder. Derfor er det intet mindre enn et vågestykke for meg å påta meg oppdraget å tale til vestlendinger om de bør ha ambisjoner. Jeg risikerer å gå i to feller på samme tid: At mine medtrøndere vil se på denne talen som et svik – mens vestlendingene vil se på den som sjikane.

Men jeg fatter mot på grunnlag av en konklusjon jeg trakk etter fem år som kirkeminister: Skal det være noe poeng i å banne, så må det være i kjerka!

La meg først gjøre et bukk til trønderne: Ja, jeg kan minne om Tryggvason og Stiklestad, om Nidarosdomen og Tordenskjold, om Hjallis, om Bjørgen, om Northug – om Per Borten. 

Som motstykke kunne jeg trekke frem den rolle Bergen har spilt i litteraturen. Det vel bare én roman alle nordmenn har lest, iallfall i smug og iallfall visse sider, som handler om denne byen og til de grader har satt seg i alle sinn og stemninger: Sangen om den røde rubin som.  Av diskresjonshensyn, som ikke ble tatt i den romanen, skal jeg unnlate å nevne at den ble skrevet av en trønder. Dermed er min plikt overfor trønderne gjort og min rygg kan være fri. Jeg melder altså ikke overgang til Vestlandet.

Men så har det seg slik at jeg kom til Universitetet i Bergen den gang da enhver tilfeldig forbipasserende kunne bli professor. Jeg har bodd her Vest i 13 år, nok til at regnværet trengte gjennom huden og trykkimpregnerte meg med de karaktertrekk som følger med – jeg tenker selvsagt på at det kan gå en liten Vestlandsfanden i noen og hver. Jeg er altså trønder – men Vestlandet har satt sine spor.

-Med denne bakgrunn til den egenlige historien:

Det er vanlig å si at Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike. Som alle historiske sannheter, er også denne halv. Harald Hårfagre samlet bare en bit av dagens Norge – altså det meste av det som er Østpå, men bare halve landet.

Dette Norge ble til som en kombinasjon av et kvinnekonsept og en manndomsprøve. Kortversjonen er denne: I følge tradisjonen var Norge noe som bare lå der, som en naturlig enhet, og ventet. Det var skåret opp av daler, delt av fjell og styrt av småkonger. Men allikevel var det ikke bare en samling bruddstykker. Norge lå på lur. Med dagens terminologi: Konseptet var der, riket var der i folks forestilling før det eksisterte i virkeligheten. For som historikerne sier: Landet ble samlet.  Det ble ikke, som andre land, skapt.

Hvem så dette Norge best for seg? Det var, ifølge Snorre, dronning Ragnhild, Harald Hårfagres mor, i drømmen om treet som vokste ut av hånden hennes med grener som strakte seg over det ganske land, på tvers av alle fylker og fjorder. Grenene definerte grensene. Dette var altså kvinnekonseptet. Hun fikk det for seg – og hun så det for seg. Hvem skulle gjøre jobben? Som koner flest tenkte hun ikke på mannen, Halvdan Svarte. Så valget falt på sønnen, Harald.

Men Harald hadde vel litt av Peer Gynt i seg, så det ble med drømmen – helt til han sendte friere til Gyda. Hun var en kongsdatter her fra Vestlandet, en fager møy fra Hordaland, som Harald attrådde. Men Gyda var ingen Solveig – og hun var godt orientert i tidens politiske landskap. Så hun svarte de utsendte frierne at hun ikke ville kaste bort møydommen sin på å ta en mann, en småkonge som ikke hadde større rike å styre enn over noen få fylker. Og hun la til: ”Jeg syns det er underlig at det ikke finnes noen konge som vil vinne hele Norge og bli enekonge over det, slik som kong Gorm i Danmark eller Eirik i Uppsala”. Så hun hadde også forestillingen om ”hele Norge”, et enhetlig landområde, som bare lå der og ventet på å bli en stat – bare lå og ventet på noen som kunne virkeliggjøre konseptet. Hun ville altså ikke ha en fylkesmann – hun ville ha en rikskonge. Dermed manndomsprøven: Harald Hårfagre måtte erobre landet for å underlegge seg damen. Med andre ord: Moren hadde visjonen, møyen fra Hordaland satte ambisjonen.

Harald klarte jobben med å skape enhet innad og motkraft utad, mot naborikene i Danmark og Svealand. Men selvsagt var ikke alle Vestlendinger fornøyd. De misnøyde satte i Vesterveg for å grunnlegge andre riker – på Island, på Grønland – ja helt til Vinland. Men de vendte tilbake fra Amerika – jeg tror det var fordi været der ikke var dårlig nok. Underveis utviklet vestlendingene i Vesterveg også nye styreformer, nye konstitusjoner, for eksempel på Island med ting, men uten konge – altså folkestyre

Det Harald Hårfagre gjorde ved å samle halve landet var altså bare en begynnelse. En fortsettelse kom med Olav Digre, som utvidet samlingsverket ved å falle på Stiklestad. Han hadde tre kongstanker: Å gjenreise og utvide det rike som hadde vært Harald Hårfagres – altså hva som skulle være landet.  Den andre kongstanken gjaldt hva Norge skulle være – utdypingen av det, så å si. Han ville befeste og forsterke kristningen, siden den også var et påbegynt, men ikke sluttført arbeid. Den tredje kongstanken var å bygge ut statens institusjoner. Han prøve likerette et lovverk for landet, også ved kristenretten, bl.a. her vestpå ved et kirkemøte på Moster. Olav tok sikte ikke bare på å være en statsbygger, men også en nasjonsbygger og en identitetsbygger. Og han utrettet altså kanskje mest etter sin død, som helgen, som Norges evige konge.

Vi forbinder et senere alvorlig tilbakeslag med Vestlandet: Svartedauden og skipet som med pesten om bord la til kai i Bergen i året 1349. Minst halvparten av befolkningen døde og landet kom under fremmed styre. Men paradoksalt nok kom Bergen og Vestlandet til å spille en rolle i den tredje samlingen av landet, som skjedde under fremmed påvirkning. Jeg tenker selvsagt på Hansaene, Tyskebryggen og Nordlandshandelen med fisk mot korn. Dette samlet Norge ble ikke bare på tvers, men også på langs – Nord-Norge ble gjennom handelen en ordentlig del av Norge.

La meg så gjøre kort prosess med historien og bykse fram noen århundrer. For selv om Norge var under fremmed styre, besto selve konseptet: At landet var ett – ja, danskekongene aksepterte at Norge ikke bare var et landområde, det var et eget kongerike. Det ble skjebnesvangert: For der før oppgavene var å samle bitene under én konge og med én lov og med én identitet, ble oppgaven nå den motsatte: ikke å samle, men å skille – altså uavhengighet for Norge fra det som ble definert som fremmed styre.

Det skjedde i to runder, først i 1814, så i 1905. Ved begge anledninger spilte vestlendinger en avgjørende rolle. Jeg tenker selvsagt på Wilhelm Frimann Koren Christie og på Christian Michelsen. Christie var medlem av selvstendighetspartiet, var sentral i utformingen av Grunnloven og formann i komitéen under forhandlingene med Sverige.  -Som statsminister var Christian Michelsen var den sentral ikke bare i selvstendighetspolitikken før 1905, men også i Karlstadforhandlingene som ledet til unionsoppløsningen. La meg ta en tredje Bergenser med: Carl Joachim Hambro, som på så mange vis bidro til å opprettholde Norges selvstendighet ed evakueringen av Storting og kongefamilie tidlig på morgenen 9. april 1940 og ikke minst ved å utforme Elverumsfullmakten samme kveld – den som ga Konge, regjering og presidentskap fullmakt og legitimitet å handle på Norges vegne under krigen.

Hvorfor forteller jeg denne historien? Det er selvsagt for å understreke den rolle Vestlendinger har spilt for å trekke opp Norges grenser, markere uavhengighet i forhold til andre land, gi oss en demokratisk konstitusjon, så forsvare den da det røynet på som verst og gi en identitet til landet som er vårt. Norge har sin kongerekke, men Bergen og Vestlandet har sin kongerekke av vidt opplyste, fantasifulle og handlekraftige politikere. Ja, de var både statsmenn og de var konstitusjonalister.

Så nå kan dere sole dere i historien. Det er fordi jeg ikke har fortalt min andre grunn til å fortelle denne historien. Det er for å spørre: Har Vestlandet slike politikere i dag? Eller for å si det som i Peer Gynt: ”Hvor er skjeppene med mynt, etter fra gamle Rasmus Gynt?”

For disse handlekraftige personer gjorde mer. Christie var ikke bare demokratibygger, en selvstendighetsbygger og nasjonsbygger. Han var også en som bygget Vestlandet – ja, han la særlig vekt på å bygge også den Vestlandske identitet. Han var stiftsamtmann (fylkesmann), medlem av Bergens bystyre, deltok i opprettelsen av Bergen Sparebank der han var styreformann i mange år.  Ikke minst var han en av grunnleggerne av Bergen Museum. Museet samlet og kjøpte gjenstander fra hele Vestlandet for å bygge landsdelens kunnskap om seg selv, bygge bevissthet og identitet. Det har en rikholdig arkeologisk samling fra Hordaland, Sogn og Fjordane og Sunnmøre, og det har en stor bysamling fra Bergen. Poenget er dette: Vil du vite hva Vestlandet er, hvordan Vestlandet vokste fram gjennom samspillet mellom by og omland gjennom århundrene – ja, vil du vite hvorfor du selv er den du er, må du ta en tur hit til museet. Mer enn det – museet lar deg plassere deg selv både i den bredere internasjonale kontekst og i den større naturens sammenheng. Et museum lar deg forstå at du ikke er nyfødt – altså at du er i slekt både med slimålen, blåhvalen og lofothesten, at vikingene hadde redskaper og teknikker du aldri vil beherske, at verden er stor, at alt henger sammen med alt, at verden er én.

Så dette var det Christie initierte og etablerte. Han gjorde det ikke for fortjeneste eller honnør, men for at alle skulle kunne lære – også alle vi som kom etter. Bergen museum er et monument over uegennyttig innsats som er både umiddelbart og varig nyttig. Christie var ikke bare konstitusjonalist – han var en konservator i ordets egentlig forstand: en som tar vare både på det som var og på det vi har. Dermed bidro han til å gjøre oss til bedre utgaver av oss selv.

Som nevnt var Michelsen også en som både formet og bevarte den konstitusjonen vi har. Han var ikke bare en politisk entreprenør – han var også en entreprenør i betydning businessmann som tjente seg rik. Men rikdommen var ikke noe mål for ham – den var et middel til å oppnå noe annet. Han testamenterte hoveddelen av sin store formue til Chr. Michelsens Fond, der avkastningen skulle gå til opprettelse og drift av Chr. Michelsens Institutt for Videnskap og Åndsfrihet. Det er med andre ord et institutt for å bygge bro mellom naturvitenskap og humaniora – en hel generasjon før C.P. Snow holdt sine berømte Rede Lecture om The Two Cultures. Michelsen ikke bare var med på å løsrive og forme landet gjennom uavhengigheten i 1905 – han har fortsatt å bygge landet og Vestlandet gjennom den arven han etterlot. La meg også i forbifarten nevne hans storslagne bolig Gamlehaugen, som er den offisielle kongebolig på Vestlandet.

-Jeg griper meg i å spørre: Hvor mange av dem som tildeler seg selv store bonuser nåfortiden har falt på tanken å gjøre noe liknende: altså de som har store formuer, men som i sammenlikning er små menn? Hvor mange av dem stiller seg bak Michelsen og Trond Mohn?

La meg bruke denne personhistorien til å trekke fram en annen historie – om dem som bygget landet og byen – ikke minst ved å bygge befolkningen – det vil si gjennom skolene. Ingen som kjører rundt på bygdene på Vestlandet har vanskelig for å gjenkjenne de gamle skolestuene – de hadde et umiskjennelig preg, ikke bare arkitektonisk, men også ved sin plassering og ved sin innfasing i landskapet – for eksempel ved skolehagen. Skolene var monumenter over folkeopplysning – den fantastiske tanke at folk ikke var født til en plass de var fordømt til gjennom hele livet, men at alle kunne utvikles, at alle var voksbare. Skolene fungerte som en heis for den enkelte – ja, for hele samfunnet – og i all hovedsak gikk den oppover.

I byene var skolene også umiskjennelige, gjerne utformet med ett eller flere trappehus med klasserom i mellom. Fra 1889 kom en storsatsing i Bergen der skolene bokstavelig talt ble løftet opp over byen for at alle kunne se hva pengene gikk til. Skolene ble så å si satt på sokkel – fra Rothaugen til Dragefjellet og Sjømannsskolen. Bergen er jo ikke bare en by mellom fjell – det er fjell, hauger og knauser rundt om inne i hele byen. På dem la man mange av skolene. De gjorde et mektig inntrykk der de kneiste over de små trehusene. Økonomien var ikke bedre enn den er nå – tvert i mot. Men man holdt tempo og man holdt trykk – man bygget en utviklingsfilosofi inn i selve det fysiske bybildet. Filosofien var denne: Alle skulle kunne komme inn og løftes opp i den store samfunnsheisen – og med det skulle selve samfunnet forandres, bli et annet. Skolene var veien inn i en ny verden som vi skapte for oss selv. Det var ikke bare stormenn som bygget Thebens porter – landet og Vestlandet og byen ble bygget ved å utvikle alle som bodde her. Og som vi vet: Vestlendinger ble mer enn andre skolemenn!

Igjen: Jeg forteller ikke dette for å mimre, men for å spørre: Stilles det like store ambisjoner i dag?

Det er tatt store grep i Bergen og på Vestlandet de siste par tiårene. Mongstad skal bli en månelanding. Hardangerbro skal bygges. Bybanen anlegges i Bergen. Universitetet har transformert Nygårdshøyden –  med nytt studentsenter, Jusbygg på Dragefjellet og odontologibygg som blir ferdig til sommeren. Det bygges en ny høyskole, kommunen får ny brannstasjon og staten får nytt hus. Det kommer et hovedanlegg for svømming. Christie og Michelsen ville hatt problemer med å kjenne seg igjen.

Og ja, det går ikke å nevne Bergen uten å nevne de syv fjell. De pleide å stenge – man måte kjøre eller seile rundt dem. Men det var da det, og ikke nå. La meg si det slik: det var før Kjell Opseth lærte oss at et fjell ikke er et stengsel – det er en tunell som ennå ikke er sprengt! Kjell Opseth ville at alle skulle få god anledning til å se Norge innenfra. Da han var samferdselsminister, var intet fjell trygt. Og knapt noe sted i landet er konklusjonen trukket med en slik konsekvens som på Vestlandet. Bergen og omegn er blitt det geologiske svar på sveitserosten. Det finnes byer – for eksempel New York eller Beijing – der man har måttet rive svære områder for å få trafikken fram. Bergen har boret sine tuneller. Problemet er at byen også har biler, og de kan ikke alle komme inn til sentrum på samme tid. Derfor er Bergen blitt byen der selv Fremskrittspartiet har vunnet innsikt i historiens nødvendighet: Skal man oppnå det man ønsker, kan man ikke kjøre som man vil. Ja, man kunne si at Fremskrittspartiet her er det sanne Fremskrittspartiet: Bompenger er jo å bruke prismekanismen og markedet for å regulere samfunnslivet! Og det er jo et fremskritt!

Likevel spør jeg meg om byen og vestlendinger har ambisjoner nok – noe som kan måle seg med oppgaven Gyda stilte. For Vestlendingenes ambisjoner kan ikke være noe mindre enn dette: Ikke å gjøre noe bare for Vestlandet, men å gjøre noe for hele landet.

La meg nevne et par oppgaver – ting som man kan begynne på i kveld og videreutvikle i morgen. Og la meg for enkelhets skyld knytte det til stedet som akkurat nå er oss nærmest – altså byen Bergen.

Det første jeg spør meg om er dette: Har byen sett og tydeliggjort nok det som er byens klareste kjennetegn? Bergen er, enkelt sagt, ikke en by av gater – det er gatenett rett nok, men ingen majestetiske gateløp. Byen har ikke noen Carl Johan, noen Avenue des Champs-Élysées, noen Fifth Avenue som i New York City eller noen Constitution Avenue som i Washington DC. Det er veiter og smug, krokete som i Marken, på Nordnes og  rundt forbi – det som gjør vandringer til små oppdagelsesreiser i overraskelser. Men som sagt: Bergen er ikke en by av gater – Bergen er en by av plasser – fantastiske plasser. I  Bergen beveger man seg ikke langs gateløp – man beveger seg mellom plasser: Fisketorg og Torgallmenning, Ole Bulls Plass og Kong Olav V’s plass, Festplassen, Muséplass og Håkon Sheteligs plass, Vågsallmenning og Tollbodallmenning, Vetrlidsalmenning og Østre Muralmenning, Østre Holbergsallmenningen og Østre Nykirkeallmenning. Og jeg kunne nevne parkene – la meg i farten bare ta med Byparken og Nordnesparken. Det er få byer som har maken – Vilnius og Helsinki har noen av de samme elementer. Men Bergen kan løfte dette opp og gjøre det til et identitetsmerke for byen. Tenk det: trange Bergen klemt inne mellom fjellene, er byen med de store rom! En byvandring her er som å bevege seg mellom storstuer! Og at så mange av disse plassene kalles allmenning, understreker at de er noe som vi har sammen, de tilhører oss alle, de omslutter oss som fellesskap. Derfor altså: Bergen som plassbyen må gjøres til en del av byens merkevare og identitetsmerke.

Men det er et stort rom som byen mangler. Byen har hatt et universitet siden den annen verdenskrig – det ble opprettet i 1946 og skal altså feire sitt 70-årsjubileum om fire år, i 2016. Men hvor skal det feires? For universitetet har jo ingen storstue. Kan man tenke seg Universitetet i Oslo uten Aulaen og universitetsplassen? Her i Bergen har man lenge glemt at dét hører til et universitet.

Men det som mangler er innen rekkevidde. Nå er det planer for å bygge en aula som en integrert del av Muséet – det er gjørbart. At noe er gjørbart vil si: Det står bare på oss! Og en slik aula kan bli et nytt fellesrom for hele Vestlandet og for Bergen by. La meg si det slik: Her i dag kan vi love hverandre at neste gang vi møtes til et stormøte, kan det vær i Universitetets nye storsal!

Mer enn det: Aulaen må ha en ny plass – Bergen kan jo ikke være uten dét! Også det kan vi få til! En på siden, mellom studentsenteret og aulafløyen på Bergen Museum.

Universitetet i Bergen har dessuten noe som de store utenlandske universiteter også har, men som nå kan synliggjøres på en helt ny måte: En universitetshage – slik de finnes for eksempel i Oxford og Cambridge og en rekke andre steder. Den omkransete universitetshagen er jo noe som går tilbake til universitetenes arkitektoniske opphav i klostrene: Klosterhagen der man hadde en seleksjon av planter og urter som kunne brukes for kulinariske, medisinske og andre gode formål.

Men hvorfor slutte med det? Foran sentralfløyen på Muséet står Christie på sin løvesokkel. Og går man ned Christies gate kommer man til Christian Michelsens stolte statue. Der er de to sentrale skikkelser i historien om Norges frigjøring langs samme akse – den første stortingspresidenten og arkitekten bak konstitusjonen – og statsministeren som var arkitekten bak vår nasjonale uavhengighet. Her har vi jo det som kan bli vår, Vestlandets og Norges ”Constitution Avenue”.

Det er bare én ting som mangler – ankerpunktet i den andre enden av Christies gate, motstykket til Christie, en som spilte en like stor rolle for dannelsen av Norge. Hvem skulle det være? Det må jo være en vestlending, det også. Og en kvinne må jo også være med.

Da gir valget seg selv: Gyda, selvsagt: Hun som satte ambisjonen om å samle Norge til ett rike og ga Harald Hårfagre møydommen sin i pant mot at han implementerte planen. Hun tok ham ikke i sin favn før han hadde favnet hele riket! Hun som da ga ham sengeplass burde kanskje også få sin plass, der ved enden av Christies gate.

Aulaen, den  nye plassen på utsiden som kan føye seg inn i plassbyen Bergen, Christies gate som Norges Constitution Avenue, Gydas plass som det andre ankerpunkt – dette er overkommelige ambisjoner som kan – no pun intended – komme på plass innen 2014, for selve Grunnlovsjubileet. For å feire grunnlovsjubileum uten at Bergen har en sentral plass, det er som å feire bryllup uten brud.

Og det hele kan markeres i 2014 med jubileumsforelesninger åpne for alle – altså og aulaforelesninger om grunnlovers, konstitusjoners betydning, der man kan tematisere alt fra kommunalt selvstyre til FN-systemets organisering, alt fra den arabiske vår til monstermaster i Hardanger. Konstitusjoner dreier seg jo om hvordan vi styrer og holder styr på oss selv.

Og selvsagt har vi Universitetsjubileet som også kommer raskt etter – nedtellingen til 2016 er begynt.

Det kan stilles andre ambisiøse oppgaver for Vestlandet og Bergen – men la meg ikke nå, selv om jeg er i Bergen, gå helt over støvleskaftene.

La meg i stedet avslutte med noen bemerkninger om politikk. Det som må være politikernes daglige spørsmål til seg selv er dette: Hva kan være vår kommunes, bys, vår landsdels, vårt lands beste gave til etterslekten?

For å få gyldige svar på det, må vi gå til forfedrene. Vi må se på hva de gjorde av kraftprestasjoner for å vite hva vi må kreve av oss selv og fremtiden har lov til å vente av oss. Da trengs det at vi bygger noe som kan stå for ettertidens kritiske blikk.

Politikk kan drives av indignasjon – over det som er galt, det som er skjevt, det som er urettferdig, det som er utålelig. Men politikk må også drives av entusiasme, av begeistring: av visjoner om hvordan vi sammen skaper og bruker kollektive rom: allmenninger som vi kan glede oss over og arrangementer som vi lager for hverandre og som gir oss sterke felles opplevelser.

Da kan vi ikke nøye oss bare med det private. Kultur er ikke bare noe man henger på veggen eller stabler inn i stuen. IKEA er bra, men har ingen katalog for hvordan vi skal forme våre offentlige rom.

Men både den fysiske og den sosiale omverden, både den materialiserte og den organiserte, den slår tilbake på oss selv: inn i tanker, sinn og selvbilder. Men dette skjer indirekte: ved at mennesker omformer sine omgivelser former det seg selv. Skaperverket former skaperen.

Derfor må vi rett og slett sørge for at vår fantasi og sans og skjøtsel er på høyde med våre muligheter og vår makt. Vestlandet og Bergen må bygge og forme slik at vi signaliserer for oss selv hva vi vil være, som mennesker, sammen. Og dét må utgå som et bud til hele landet.

I 2014 står vi foran et jubileum. Men et jubileum der vi bare feirer fortiden er et feilgrep. Et jubileum er en gylden anledning til å gjøre et generasjonsvalg. Altså noe som vi kan si til dem som fødes i dag og det tar 20 år før de kommer til bevissthet, at se: Dette fikk vi til – her satte vi oss en oppgave som var på høyde med vår tid! Ja mer enn det: Noe som kan vise våre etterkommere vei for de ambisjoner de bør sette seg. Ved dét reiser man ikke bare bygg – da bygger man en bydende tradisjon: Noe vi må leve opp til om vi ikke skal degenerere – og en standard også våre etterkommerne bare må nå og helst overgå! Vi må rett og slett vise til noe hinsides den enkeltes evner men vi fikk til fordi vi gjorde full bruk av hverandres alles, hverandres evner. Vestlandet må vise vei. Bergen må begeistre.

Dét er ikke noe vi kan karre til oss. Det kan ikke settes på noen konto. Det havner ikke i noe oljefond. Det gjør oss ganske enkelt bare rikere gjennom bidragene til å løfte og forandre og skape for hverandre.

-Da Trondheim feiret sitt 1000-årsjubileum i 1997 lanserte jeg betegnelsen ”skap-trønder”. Dere har vel nå skjønt at jeg ikke bare har en rem av vestlandsfanden i meg, men også er en skap-bergenser. Landsdelen og byen har formet meg i sinn og stemninger. Det kan jeg ikke bare uttrykke i egne ord. Jeg må ha hjelp av poesi og musikk – i det som sterkere enn noe annet beveger oss og skaper bevissthet og uttrykker kjærligheten til stedet. Så følg teksten som kommer nøye.

Overraskelsen er at fremførelsen vil skje ved en forsanger dere aldri ført har hørt – og ved et kor som her opptrer for første gang. Så når jeg sier, ta godt i mot, bør vi gjøre som i folkeskolen i gamle dager: Reise oss. For forsangeren, det er meg, og koret det er dere – og sangen vi synger sammen, det er denne:

Jeg hilser dig, du stolte by blant Fjælde,
Du Kyrres gamle, minderige Stad!
Du by med Glands af Norges Sagavælde,
Dig vier jeg mit enkle Hyldningskvad!

Og aldrig drog mig Sydens varme Vover
Som dig, du solbelyste Puddefjord,
Og aldri mer skjønd end naar jeg over
Din Bølge gled mod elskte Fædrejord.

Jeg hilser dig naar Solens Glands forgyller
Din sommers Blomsterflor omkring din Favn,
Og hele Dalen i et Guldslør hylder,
Da mangler min Begeistring Ord og Navn.

 


Paa Verdensreden nu til sene Tider
I Norges banner vævet er dit Navn.
Se frem i Rummet Skuten mektig glider,
Og Navnet “Bergen” lyser fra dens Stavn!

Som nu du staar i fagrest Bryllupssmykke,
- en Eventyrets Kongedatter lig,
En Bøn om Fremgang, Hæder, Seir og Lykke
Steg op til Lysets guder varm og rig.
 
Jeg elsker dig, du Havets Kongedatter
Med Merkurs gudestav i løftet Haand.
I Regn, i Taage og i Solskinnslatter
Jeg knyttet er til dig med Blodets Baand.