Hjem
Click

Aktuelt

Arkitekturhistorie

”En monumental, representativ butikkplass”

Ferdes du ofte i Bergen sentrum, preges du av mellomkrigstidens menn.

Lexau

UHARMONISK: Førsteamanuensis i kunsthistorie Siri Skjold Lexau synes "nye"...
UHARMONISK: Førsteamanuensis i kunsthistorie Siri Skjold Lexau synes "nye" Torgallmenningen ikke lenger er i harmoni. - Det som alltid fungerer best når en skal fornye arkitektur, er å la det opprinnelige hovedinntrykket dominere. I dag er det for mange elementer som kolliderer, hevder hun.
Foto:
Teresa Grøtan.

Tekst: Teresa Grøtan

Det er en klar, tidlig høstdag i Bergen. Solen skinner på byen. Førsteamanuensis i kunsthistorie Siri Skjold Lexau peker øverst på de mørkegrønne klebersteinsøylene på Kroepelienbygget i Strandgaten fra 1930.

– Dette har jeg ikke lagt merke til før.

På sitt dempete vis gir amanuensen uttrykk for arkitektonisk begeistring:

– Kapitelene har dobbeltliggende palmettmotiv som går over i de joniske voluttene, ”forklarer” hun.

For å skjønne bakgrunnen for dobbeltliggende palmettmotiv og andre arkitektoniske krumspring, må vi ta en historisk avstikker 95 år tilbake i tid. 

Brannen

Sent på ettermiddagen den 15. januar 1916 tok en tjærebøtte fyr på Murallmenningen. Flammene slukte trehus etter trehus, gate etter gate. Den byen bergenserne hadde sovnet i kvelden før, var ikke den de sto opp til neste dag. Området mellom Torget og Ole Bulls plass, Olav Kyrresgate og Holbergsallmenningen var lagt i aske. Bare steinkjellerne sto igjen.

Samme år ble det utlyst en internasjonal arkitektkonkurranse for ny utforming av Bergen sentrum. Vinnerutkastet, utformet av den svenske arkitekten Albert Lilienberg, ble senere bearbeidet i samarbeid med annenpremievinneren Georg Greve. Utformingen av selve Torgallmenningen ble noen år senere i følge Lexau ”kuppet” av lokale næringsdrivende i samarbeid med arkitekt Finn Berner, som beskrev Torgallmenningen som en ”monumental, representativ butikkplass” i en artikkel om sitt eget prosjekt i 1923.

Siri Skjold Lexau, som har markert seg som en aktiv debattant og arkitekturanmelder i Bergen, er spesielt opptatt av hvordan byer og steder blir planlagt.

– Helt siden studietiden har jeg vært fascinert av bestrebelsene på å skape ideelle samfunn ved hjelp av byplanlegging og arkitektur, forteller Lexau. 

Unik plasskunst

– Torgallmenningen er unik når en ser på størrelse og helhetlig utforming, sier Lexau.

– Den er noe helt annet enn for eksempel Karl Johan i Oslo som har mange forskjellige bygningsformer og arkitektoniske uttrykk langs gaten. På Torgallmenningen er det en sammenheng mellom fasadene, det er en regelbundet gatestruktur og sluttede kvartaler, sier Lexau som har omtalt Torgallmenningen som ”unik i norsk plasskunst”.

I flere år etter brannen besto butikkene på Torgallmenningen av midlertidige brakker, på folkemunne kalt ”Flisebyen”. Utover på 1920-tallet kom byggearbeidene for alvor i gang. Opprinnelig var Torgallmenningen en gruslagt bakke. Nå ble den jevnet ut og brosteinsbelagt. Byggene fikk en enhetlig, nyklassisistisk stil som i følge Lexau går i modernistisk retning med forenklete former og ornamenter.

– Det var store diskusjoner om Torgallmenningen, både hvordan den skulle brukes og utformes, og dragkamper mellom grunneierne og kommunen som eksproprierte eiendommene for så å fordele nye tomter, forteller hun. 

I de opprinnelige planene var den nederste etasjen med butikker trukket inn i fasaden etter mønster fra italienske butikkarkader. Slik ville bergensere på handletur få ly for regnet.  Men butikkeierne ville ha mer plass, og resultatet ble, som vi vet, at bergenserne gikk under åpen himmel helt til 1970-årene.

Langt flere søyler var også planlagt, og i sør skulle det plasseres en fontene.

– Opprinnelig hadde Finn Berner også planlagt en søylehall á la Brandenburger Tor mot Strandgaten, men det ble det ikke noe av, forteller Lexau, og legger til  et ”heldigvis”.

Art deco undervurdert

På sin videre vandring i Bergens 1930-talls arkitektur snakker Lexau om ”elegansen i oppløsningen av formspråket”, ”abstrakte elementer”, ”antydninger av sammenhenger”, og utenfor Grand Selskapslokaler oppdager hun sannelig noe nytt igjen. Denne gang er det flere små firkanter som ser ut som legoklosser under gesimsen, et ornament inspirert av klassisismens byggeteknikk.

I følge Lexau er mange av arkitektene på 1930-tallet undervurdert i norsk arkitekturhistorie. De hørte til en overgangsfase mellom nyklassisisme og modernisme, kalt art deco  eller dekorativ modernisme eller. Lexau hevder at denne perioden ofte blir oversett, definert under andre arkitekturhistoriske epoker eller karakterisert som et blaff av luksuriøse interiører og overflatisk dekor.

– Kanskje har vi ikke utforsket slike overgangsformer fordi vi har sett oss blinde på høydepunktene i de mer tydelige og klart definerte periodestilene, sier hun.

Europeisk inspirasjon

To særlig produktive arkitekter i denne perioden var Fredrik Arnesen og Arthur Darre Kaarbø, som sto bak det nevnte Kroepelienbygget. De to arkitektene var på en rekke studiereiser i Tyskland, Sverige, Danmark, Frankrike og Østerrike, og var i følge Lexau vel så inspirert av disse reisene som av hva som foregikk i norske byer forøvrig.

– De bergenske arkitektene fulgte veldig tett med på arkitekturutviklingen i Europa. De utforsket og videreutviklet denne arkitekturen, og var innovative i utformingen av byggene her i byen, hevder Lexau.

Arkitektkontoret Arnesen & Darre Kaarbø, som alltid signerte tegningene sammen, utformet også blant annet Svaneapoteket, den første kontorbygningen for Bergens Dampskibsselskap på Bradbenken, Tornøegården (nå Rica Hotel Bergen), Grand Hotel Terminus, Handelens og Sjøfartens hus, Torgallmenningen 12, Beyer i Strandgaten, Bergen Lysverker (nå Bergen Kunstmuseum), Bergens Privatbank (nå DnB) på Torgallmenningen, samt en rekke leiegårder og villaer.

Lexau har vært interessert i de to bergensbaserte arkitektene helt siden 1991. I 2012 planlegger hun å utgi en praktbok om arkitektkontoret.  

Tilbake ved Kroepelienbygget i Strandgaten er det langt flere art deco-elementer å se på enn dobbeltliggende palmettmotiv. Inne i bygget viser Skjold Lexau fram elliptiske inngangspartier, buede dører, geometrisk ornamentikk, stjerner i gulvet, tidstypiske ferskenfarger og spiralformete baktrapper.

– Jeg er fascinert av perioden rundt 1930, av mangfoldet og hvordan arkitektene tolket tilfanget – det er en evig skattejakt, konstaterer arkitekturhistorikeren.

Og om du lurer: Kapitelet er søylehodet. Palmettmotiv er et palmebladmønster benyttet i egyptisk og klassisk arkitektur (og karakterisk for art deco-ens utforskning av eksotiske formspråk) – og dagens nye oppdagelse. Jonisk er søyletype fra antikk arkitektur og volutter er spiralformede dekorasjoner på kapitelet.

Denne artikkelen er hentet fra Hubro nummer 1 2011. Du kan lese hele reportasjen i PDF her.