1814 fødte klassekamp og kvinnekamp

Med et historisk blikk ser det ut til at kjønn har vært et større stengsel enn klasse for deltakelse i politikken. Det mener Anne-Hilde Nagel, professor i historie ved UiB. Hun viste de lange linjene i hvordan gruppe etter gruppe har overskredet sperrer for deltakelse i politikken, da forskningssatsningen Demokrati og rettsstat inviterte til åpent seminar på Studia denne uken.

Broilerbekymring

Det er to år til Norge skal feire 200 års jubileum for grunnlova. På sokkel på muséplass står Wilhelm Frimann Koren Christie og ser ut over byen. Christie var grunnleggeren for Bergen museum og Stortingets aller første president, fra 1814 – 1818. Dagens stortingspresident, Dag Terje Andersen (Ap) var det store trekkplasteret under det åpne seminaret om folkemakt og demokratisk deltakelse.

– Vi må dyrke mangfoldet, sa Andersen. 

Han mener man må passe seg for å få for mange profesjonelle politikere, de såkalte politiske broilerne. Politikerne på stortinget skal representere folket, og trenger folk med erfaringer fra hele landet og alle samfunnsgrupper, med alle mulige yrkeserfaringer.

Les om Andersens broilerbekymring i På Høyden.

Selv om Dag Terje Andersen pekte på at man på Eidsvoll i 1814 skapte en ganske moderne grunnlov, er det mye som er endret siden den tid. I 1851 ble Jødeparagrafen som hindra jøder å komme til Noreg, fjerna. I 1884 var parlamentarismen innført. I 1913 vart den allmenne stemmeretten innført, altså at også kvinner fikk mulighet til å gi sin stemme på valgdagen.

For kvinnene tok det nesten hundre år.

Revolusjonstid

Grunnloven kan sees i lys av sin tids strømninger som opplysningstid og revolusjonstid.

– Blant de fremste av tidens politiske tanker var ideen om at en stat skal være en sammenslutning av like borgere, sier Anne-Hilde Nagel.

Hun mener 1814-grunnloven kan regnes som en revolusjonsgrunnlov, som et sent resultat av 1700-tallsrevolusjonene. Men mens republikken gikk sin seiersgang i Nord-Amerika og Europa, kom monarkiske former igjen på dagsorden etter Napoleon kronet seg selv til keiser i 1804. Den norske statsformen ble ikke den demokratiske republikken.

Men også det faktum at kun menn kunne arve tronen i Norge, ser Nagel som et udemokratisk element. Det var heller ikke i tråd med tiden.

– Europa hadde sett atskillige regjerende dronninger. Vi hadde også hatt det, dronning Margrete var den sterkeste monarken Norden hadde sett, sier hun.

Først i 1990 ble det vedtatt at også kvinner har adgang til tronen.

– Det er sant å si litt flaut at vi fremdeles dras med dette høyst udemokratiske element av arverett i vår statsskikk, som vi ellers gjerne vil skal framstå som demokratisk, sa Nagel i sitt foredrag. 

Kjønn størst stengsel

Med dagens øyne kan man si at grunnloven var udemokratisk. Det var begrensinger i hvem som fikk stemmerett, man måtte blant annet være 25 år, ha råderett over eiendom, eller være embedsmann eller kjøpstadborger. Likevel, sett fra samtiden gav den stemmerett til oppsiktsvekkande mange bønder, noe som var uvanlig for den tida.

En av årsakene til den vide stemmeretten, ser Nagel som en klassekamp der embedsmennene allierte seg med bønder mot handelsaristokratiet. Men for å ha stemmerett var det også et krav om å ha eiendom. Dermed satte man utenfor arbeidere og tjenestefolk. I tillegg til dette klasseskillet på stemmerett, ble også alle kvinner holdt utenfor.

– Klassestengselet ble supplert med et kjønnsstengsel, sier Anne-Hilde Nagel.

Om man ser på historien og hvordan gruppe etter gruppe har kjempet til seg sine rettigheter, mener hun at kjønnsstengselet har virket sterkere enn klassestengselet.

– Men de som ble diskriminerte i 1814 tok saken i egne hender. Ut av revolusjonstida sprang de to store demokratibevegelsene på 1800-talet: Kvinnebevegelsen og arbeiderbevegelsen, sier Nagel.

Men selv om kvinner dannet demokratibevegelse før arbeiderne, ble resultatet omvendt: det tok ti år for de mannlige arbeiderne å få stemmerett etter partidanningen, mens for kvinner tok det tretti år. Fem år etter stemmeretten kom fire arbeiderrepresentanter på tinget, mot ti år for kvinnene. Og det tok 40 år for arbeiderne å få statsministerposten, mot hundre år for kvinnene.

Der menn er annenrangs borgere

I sosialpolitikken som ble bygd opp fra 1890-tallet, gjaldt trygdeordningene først og fremst den mannlige industriarbeideren. Ved siden av dette ble det bygd opp et spinklere rettighetsvern om kvinner som mødre. Anne-Hilde Nagel peker på at det mot slutten av 1900-tallet skjedde noe nytt i rettighetsutviklingen: rettigheter for menn som fedre.

– Da menn på den måten krysset grensen over i det som tradisjonelt har tilhørt den kvinnelige sfæren, fikk de ikke engang samme rettigheter som kvinner hadde der, sier Nagel.

Hun viser til at nybakte fedre ikke får fedrekvote dersom mor ikke har opptjent rett til foreldrepenger, selv om far har opptjent rettigheten. Foreldrepermisjonen er slik et område der menn er en annenrangs borger, mener Nagel.