Estetikk på tvers

På en forblåst strand i Nordjylland i Danmark dukket det i 2008 opp et tysk bunkeranlegg fra andre verdenskrig. Etter stor medieoppmerksomhet ble anlegget fylt med og tildekket av sand igjen.

I New York sitter serietegneren Adrian Tomine og lager en illustrasjon av en blå skrivemaskin på oransje bakgrunn. To hender skriver på den, og opp kommer et hvitt ark. På arket vil det stå ”Hva er visuell kultur?”

På en tv-skjerm ikke så langt unna deg spiller Helen Mirren den britiske dronningen i filmen The Queen. Den er bare en av mange biografiske filmer som har kommet de siste årene.

Kunst på nye måter

De er tilsynelatende adskilte, men disse fenomenene har noe til felles. For det første er de alle eksempler på visuell kultur, og for det andre har de dukket opp i tidsskriftet ”Ekfrase” som blir redigert fra Universitetet i Bergen (Adrian Tomine sin tegning var på omslaget til første nummer).

Bladet tar mål av seg til ”å orientere seg pluralistisk mot det estetiske feltet”. Det finnes få slike tidsskrift i nordisk sammenheng, mener postdoktor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap på UiB, Øyvind Vågnes, som er redaktør sammen med professor Asbjørn Grønstad.

– Det skjer en veldig stor bevegelse i det estetiske feltet, og vi er interessert i artikler som fanger dette. De enorme teknologiske endringene preger måten kunst blir laget på, forteller Vågnes.

Den vanskelige popkulturen

Visuell kultur oppstod som fagfelt på 90-tallet som en sammensmeltning av kunsthistorie, film- og medievitenskap, antropologi, filosofi, litteraturvitenskap og nye medier. Øyvind Vågnes kaller det for den mest vitale teoretiske nyorienteringen etter poststrukturalismen. Under paraplyen visuell kultur kan for eksempel filmvitere, antropologer og historikere komme sammen og diskutere tegneserier, medisinske illustrasjoner eller filmopptak som er gjort av misjonærer i felten. Det er et bredt felt, og rommer mye mer enn populærkultur.

Men det populære er også en del av den visuelle kulturen, og er kanskje spesielt vanskelig å unngå for Vågnes som blant annet har en bok om platecovere bak seg (”Coverscaping: Discovering Album Aesthetics”). For tiden arbeider han med en artikkel om serietegneren Joe Sacco, som lager dokumentariske tegneserier fra krigsområder.

– Saccos arbeid reiser mange spørsmål om dokumentarisme. Arbeidene hans har en høy grad av filtrering og subjektivitet, men er den høyere enn for et journalistisk verk? spør Vågnes.

Henger etter tegneseriene

Han mener akademikerne henger etter på tegneseriefeltet, som han kaller et unikt medium. På veggen bak ham henger illustrasjoner serietegneren Chris Ware har laget for The New Yorker.

– Ware har en helt egen måte å organisere bladsidene på, som skaper nye måter å tenke kausalitet og temporalitet på. Blant annet bruker han bygninger som rammefortellinger, sier Vågnes.

Han forteller at tegneseriene til Ware er en blandingsestetikk som gjør seg gjeldende også i film- og kunstfeltet, og som krever tenkning på tvers av de estetiske feltene. Også Sacco står for en slik hybrid som Vågnes ser behovet for å forske mer på i en nordisk sammenheng.

Og hvor skal man sette grensen for hva som er verdt å forske på? Hva med advarsler på sigarettesker? Ekfrase har ikke svarene, men Vågnes sier de vil være med på diskusjonen.

Det nye nummeret av Ekfrase finner du i butikkene nå.

Artikkelen er hentet fra UiBs forskningsmagasin Hubro. Du kan lese hele magasinet på nett her.