Arven fra kolonitiden

I sin masteroppgave ”The Law of God, nature, and the land - En analyse av Church of Ugandas argumentasjon mot homoseksualitet” har Sigrún Stefnisdóttir studert evangeliske kristnes rolle i fremleggelsen av en antihomofililov i Uganda i oktober 2009. Ikke nok med at homofili allerede var forbudt i det afrikanske landet, nå skulle homofile straffes med døden.

Økt vold mot homofile

Det kontroversielle lovforslaget hadde vidtrekkende konsekvenser.

– Etter at the anti-homosexuality bill ble lagt frem ble det rapportert om mer vold mot homofile. Ikke minst har lokale medier bidratt til økt diskriminering og stigmatisering av homofile, mener Sigrún Stefnisdóttir.

Volden kulminerte foreløpig med drapet på homoaktivisten David Kato i januar i år, etter at han og andre homofile var blitt uthengt med navn og bilde i tabloidpressen i Uganda.

Temaet i oppgaven hennes er blitt aktualisert etter at Rafto-prisen for 2011 ble tildelt organisasjonen Sexual Minorities Uganda (SMUG) og deres leder Frank Mugisha.

Kirkens destruktive rolle

Medias rolle har helt klart vært ødeleggende for homokampen i Uganda. Stefnisdóttir mener likevel at den mest destruktive rollen har ulike kirkesamfunn i Uganda stått for. Mye av det negative fokuset i media har spilt direkte på homofobien i de lokale menighetene.

– Folk som frikirkepastor Martin Semper har lenge uttalt seg offentlig mot homoseksualitet og var veldig aktiv i forbindelse med antihomoloven. Han har dessuten samarbeidet med mange politikere, sier Stefnisdóttir.

– I tillegg har erkebiskopen i den anglikanske kirken i Uganda, som er en av de største religiøse grupperingene i landet, vært veldig tydelig i sin motstand mot homoseksualitet. Det har vært mye splid med det internasjonale anglikanske miljøet når det gjelder spørsmålet om homofili. Noe som spesielt blusset opp etter at en del anglikanske kirker i vest begynte å ordinere åpent homofile biskoper og vie homofile par.

Gamle synder

Det hviler også et element av kulturell imperialisme over forslaget til antihomoloven i Uganda.

– Om man ser på lovgivningen rundt homofili i afrikanske land, så er tidligere britiske kolonier i en særstilling. Den gang britene styrte ble det innført et helt lovsystem, deriblant de såkalte sodomilovene. Da koloniene ble selvstendige overtok de så store deler av lovverket – og fordommene – fra koloniherrene, forklarer Stefnisdóttir.

Også i dag klarer enkelte vestlige krefter å spille en negativ rolle når det gjelder homodebatten i Afrika. Enkelte beskylder konservative kristne i USA for å eksportere den hjemlige kulturkampen til andre deler av verden. Stefnisdóttir mener at det ikke er fullt så enkelt.

– Det er veldig omdiskutert hvor stor innflytelse de kristenkonservative amerikanske grupperingene faktisk har. Mye har vært skrevet om det i media og flere har forsket på det. Men det er vanskelig å konkludere. Spesielt siden flere kristenkonservative som har vært til stede i Uganda nekter for at de har hatt noe med antihomoloven å gjøre, sier Stefnisdóttir.

I tiden etter at antihomoloven ble lagt frem i Uganda var det liknende tendenser i flere afrikanske land. Stefnisdóttir viser til det homofile paret i Malawi som ble dømt til inntil 14 års fengsel for å ha giftet seg eller forslag om en hardere linje mot homofile bl.a. i Nigeria. Foruten at Burundi nylig skjerpet sin antihomolovgivning.

Spire til håp

Hun mener samtidig at vestlige trusler om å trekke tilbake bistandsmidler og en generell fordømmelse av loven har hatt en virkning. Professor Dag Øistein Endsjø, som lenge har forsket på rettighetene til lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT), er enig i at vestlig press har hjulpet på.

– Storbritannias konservative regjering leder an, mens Norge henger etter her. Norske myndigheter har generelt forskjellige standarder når det gjelder diskriminering. Homofobi blir generelt behandlet som mindre alvorlig enn rasisme og kjønnsdiskriminering, sier han.

Endsjø understreker samtidig at lovforslaget ikke er fullt og helt bekjempet.

– Loven kan komme opp igjen i Uganda i denne parlamentsesjonen, men samtidig er noen av de mest homofobe aktørene blitt skeptiske fordi de ser hvilket uheldig fokus dette fører til. Homoseksualitet er jo allerede ulovlig i Uganda og en skjerping med dødsstraff i et land hvor dødsstraff i praksis ikke utføres, føles selv av dem som lite egnet, sier han.

Rafto-pris gir anerkjennelse

Både Stefnisdóttir og Endsjø er skjønt enig om at Rafto-prisen vil kunne bidra til å forandre dynamikken når det gjelder homodebatten i Uganda spesielt og Afrika generelt. Selv om det er langt frem til man kan snakke om at homofile på kontinentet får de samme rettighetene som deres likesinnede i Vesten.

– Prisen er viktig for å anerkjenne arbeidet til SMUG. Det å gi en pris til noen som fokuserer på lesbiske og homofiles rettigheter i Afrika er veldig viktig. Priser som dette understreker at menneskerettigheter skal gjelde for alle, uavhengig av seksuell legning, sier Stefnisdóttir.

– Prisen vil være et veldig synlig signal på at viktige internasjonale aktører slutter å utdefinere LHBT-personer fra menneskerettighetene, supplerer Endsjø. – FN har lenge vært klare på dette. Vi får håpe at det smitter over på Nobel-komiteen også.

Årets Rafto-pris blir utdelt på Den Nationale Scene søndag 6. november.