Hjem

UiB Alumni

Månedens alumn

Månedens alumn: Magnus Matningsdal

Høyesterettsdommer og årets æresalumn, Magnus Matningsdal, satt ikke bare på lesesalen i studietiden – han spilte også fotball på UiB-laget «Jæren stein og grus».

tbr_5845.jpg

Magnus Matningsdal, æresalumn
På Christiekonferansen i april ble Magnus Matningsdal utnevnt til æresalumn. Rektor Dag Rune Olsen delte ut prisen.
Foto:
Thor Brødreskift

Hva husker du best fra studietiden din ved UiB?

I min tid var det langt færre jusstudenter i Bergen enn i dag – 600-700 vil jeg anslå. Jeg kjente selvsagt ikke alle, men jeg syntes vi hadde et svært godt sosialt miljø. Faglig hadde jeg gleden av å delta på kollokvier med svært dyktige medstudenter – noe jeg hadde stort læringsutbytte av. På den tiden hadde vi dessuten både vår og høst hver lørdag fotballkamper mellom en rekke forskjellige studentlag på svært ulike nivåer. Selv spilte jeg på ett av "storlagene" – "Jæren stein og grus". Dette var en fin avveksling fra det daglige livet på lesesalen og la grunnlaget for mange sosiale aktiviteter.

Som Høyesterettsdommer har du nådd det øverste nivået i din profesjon – hvorfor valgte du jussen i sin tid?

Selv kommer jeg fra bondestanden, og det var ingen fra min bygd på Sør-Jæren som tidligere hadde gjennomført universitetsstudier. Jeg kan ikke gi noe sikkert svar på hvorfor jeg valgte jussen, men en sentral årsak er at jeg har stor interesse for samfunnsspørsmål, og juss er et samfunnsfag. At jeg skulle ende opp som høyesterettsdommer, hadde jeg ikke forestilt meg.

Har du tre gode råd til dagens jusstudenter?

Skal man bli en god jurist, må man for det første være innstilt på betydelig innsats i studiet. Men det er også viktig å følge med på hva som skjer i Norge og ute i verden. Klarer man å knytte dette til hva man lærer i studiet, gir det studiet en ekstra dimensjon. Og så må man ikke glemme at man har et liv utenom faget. Som jurist kommer man mye i kontakt med andre mennesker og deres problemer. Har man ikke evnen til å omgås og å håndtere andre personer, kommer man lett til kort. Så den sosiale siden kan ikke undervurderes.

Hva er du mest fornøyd med å ha utrettet i din tid som Høyesterettsdommer?

Det er vanskelig å svare på. Den enkelte saken vi deltar i som dommer er viktig for de berørte parter, og gjennom våre avgjørelser avklarer vi ofte aktuelle rettsspørsmål. Skal jeg trekke fram ett saksområde, kan jeg nevne en sak om samisk reindrift fra mitt første semester i Høyesterett – høsten 1997. Da tok jeg enedissens i en sak om utstrekningen av samenes reindrift nord for Aursunden. De grunnsynspunktene jeg da gav uttrykk for, fikk tre år senere tilslutning fra flertallet i en plenumssak fra Selbu. Det var en stor tilfredsstillelse.

Hvilken del av utdanningen din har du hatt mest nytte av i arbeidslivet?

Jusstudiet har naturlig nok lagt grunnlaget for min videre faglige utvikling. Men jeg har selvsagt hatt stor glede av årene på fakultetet (1979-1989) hvor jeg både tok en juridisk licensiatgrad og en juridisk doktorgrad. Man blir imidlertid aldri utlært, og de siste 28 årene som dommer har også gitt stort læringsutbytte for rollen som høyesterettsdommer.

Hva tror du vil være jussens viktigste rolle i tiden fremover?  

Det er vanskelig å peke ut ett bestemt forhold. Overordnet gjelder jussen atferdsregler mennesker imellom og hvor dommerne er "oppmenn". I en velfungerende stat er det grunnleggende at vi har velfungerende domstoler med høy tillit. Dette er tilfellet for Norges vedkommende hvor våre domstoler i publikumsundersøkelser ligger på topp i Europa – like bak Danmark. Det er en svært viktig oppgave å befeste denne posisjonen.