Hjem

Institutt for biologi

News

Selvlysende hai og parasittiske rur

Nevner du ordet "rur" for mannen i gata tenker de fleste på små, irriterende, vulkanlignende utvekster på undersiden av båten, eller som hvite tepper på svabergene når sjøen er på sitt laveste. Snakker du med professor Henrik Glenner derimot, får pipa en annen lyd. Han studerer nemlig livene til parasittiske rur i norske farvann.

etmopterus_spinax_total_with_anelasma_christoph_noever5b15d.png

hai
Foto:
Christoph Noever

Det finnes flere typer parasittiske eller "haikende" rur. Den kanskje aller mest kjente er en gruppe som kalles Coronulidae, eller "Whale barnacle", som er med på å gi blant annet grønlandshvalen sitt karakteristiske utseende. Disse gjør ikke verten sin noe ondt, annet enn å kanskje øke vannmotstanden, og således gjøre det hakket tyngre for hvalen å svømme. 

En annen, ikke fullt så kjent gruppe, kalles Rhizocephala, og imiterer eggklaser hos tifotkreps. Navnet betyr "rothode", med rot i den botaniske forstand, ikke den uryddige. Disse små rakkerne fester seg på abdomen til den uheldige utvalgte, sender lange slyngtråder (røtter) inn i kroppen på verten, og kan få selv den mandigste i krabbeflokken til å glede seg til å bli mamma.

Så har vi Anelasma. Anelasma er ikke interessert i hverken krabbe eller hval, den liker hai. Og ikke en hvilken som helst hai; Anelasma går utelukkende på svarthå, en selvlysende hai som svømmer rundt i store flokker rett her utenfor Bergen. 

Anelasma er ikke ny for vitenskapen. Biologiens far selv, Charles Darwin, beskrev arten allerede i 1951, hvor han med rette antok at den var parasittisk. Dessverre var forekomstene av svarthå så magre at det syntes umulig å studere skapningen, og det er her Glenner kommer inn på banen. Han oppdaget at det finnes store forekomster av haiarten ikke langt fra Institutt for Biologi, og la dermed grunnlaget for en utrolig spennende grein i forskningens verden. 

Anelasma ser ut til å nylig ha tatt spranget fra filtrerer til parasittisk, og har fortsatt en del av de gamle trekkene intakt. Dette er ifølge Glenner en helt enestående mulighet til å studere utviklingen av denne typen dyr. Normalt sett vil en parasitt endre utseendet kraftig på kort tid, for å kvitte seg med overflødige strukturer, og for å på best mulig måte kunne 

I en DNA-basert studie publisert i det prestigetunge tidskriftet Current Biology viser Glenner, sammen med kollegene, David Rees, Christoph Noever, Jens Høeg og Anders Ommundsen, at Anelasma overraskende nok stammer fra en type fastsittende, filtrerende rur fra indopasifiske kystlinjer, og ikke de allerede veletablerte parasittiske kollegene sine. 

Med David John Rees i spissen jobber nå Glenner og co. med å finne ut av hva som gjorde at Anelasma endte opp slik den er i dag. Haier er kjent for å ha spesielt godt utviklede immunforsvar, og hvordan Anelasma omgår dette er et av spørsmålene teamet håper på å få svar på i løpet av de kommende årene. 

Og det er ikke bare Glenner og teamet hans som synes dette er spennende. Nylig skrev prisbelønte National Geographic en artikkel om fenomenet. Den kan du lese i sin helhet her