Knut Helle:
Tidlig byutvikling i Vestnorge

Den første alminnelige omtalen vi kjenner av byer i Norge, stammer fra 1135. Da nevnte den anglonormanniske historieskriveren Ordericus Vitalis seks byer eller civitates langs Norges kyst. Først blant disse byene står berga, det vil si Bergen.

I Vestnorge er Bergen den eneste civitas Ordericus omtaler, og det er ingen tvil om at Bergen på denne tiden sto i en særstilling vest i landet, som kongelig, kirkelig og økonomisk sentrum. Bergen var likevel ikke den eneste vestnorske byen i middelalderen. Fra annen halvpart av 1100-tallet og fram mot slutten av 1300-tallet omtaler samtidige skriftkilder også fire andre steder vest i landet som byer: Stavanger i Rogaland, Kaupanger i Sogn, Borgund på Sunnmøre og Veøy i Romsdal. Vi må regne med at det også her hadde begynt å gjøre seg gjeldende tendenser til byutvikling da Ordericus Vitalis skrev. Men de hadde åpenbart ikke ført så langt som i Bergen.

Det første hovedspørsmålet jeg vil ta for meg i kveld, er hvorfor nettopp de fem nevnte stedene kom til å skille seg ut som mer eller mindre urbaniserte i samtidens øyne. I neste omgang vil jeg se litt nærmere på hvordan Bergens oppkomst og tidlige utvikling fortoner seg i dagens forskningssituasjon. Dette ikke bare fordi byen sto i en særstilling på Vestlandet, men også fordi det i første rekke er fra Bergen det i senere år foreligger nye forskningsresultater.

DE TIDLIGSTE URBANISERINGSTENDENSENE
Det er først fra 1000-tallet vi kan regne med byer i Norge, i den forstand at det var utviklet permanent bosatte tettsteder som skilte seg ut fra bygdene omkring i sin indre struktur eller oppbygning, og som dertil hadde en alminnelig, flersidig funksjon som sentre for et større eller mindre omland. Dette utelukker likevel ikke at det gjorde seg gjeldende tilløp til bydannelse allerede i de foregående århundrene.

[Fig. 1]

Vestnorge var i vikingtiden (ca. 800-1050) etter alt å dømme en landsdel der store og små høvdinger lå i stadig konkurranse og strid om herredømme over folk, territorier og økonomiske ressurser. Den splittede topografien ga vilkår for høvdingmakt mange steder, særlig i gode jordbruksbygder som lå sentralt i forhold til det som var tidens viktigste handels- og ferdselsveier: hovedleia langs kysten og de store fjordsystemene innover i landet.

I slike områder kunne det etter alt å dømme utvikle seg kimer til tettere bygde og bosatte sentre. Virksomheten på disse stedene var trolig sterkt sesongpreget. Folk kom sammen til gudsdyrkelse, ting og marked til bestemte tider i året, helst under ledelse eller oppsyn av høvdingen. Det periodiske preget over slike sammenkomster var til hinder for virkelig bydannelse. Et høvdingsete på stedet eller i nærheten kunne likevel gi virksomheten i et slikt tidlig senter en viss stabilitet. Og dersom det ble knyttet spesialisert håndverk til en markedsplass, kunne stedets økonomiske sentralfunksjon bli mer permanent og den faste bosetningen noe tettere. I Sør-Vestfold har vi et arkeologisk kjent eksempel på dette i vikingtidens Kaupang i Skiringssal.

Om dette grove risset av samfunnsforholdene i vikingtiden treffer noenlunde, kan vi tenke oss følgende alminnelige vilkår for at tidlige urbaniseringstendenser skulle gjøre seg gjeldende på et sted i Vestnorge:

1. Beliggenhet i eller i nær tilknytning til et godt jordbruksområde.
2. Kommunikasjonsmessig sentral plassering i forhold til både regional bosetning og lengre tilførselslinjer.
3. Gode havneforhold.
4. Beliggenhet nær et høvdingsete.

I hvilken grad var så disse vilkårene oppfylt på de fem stedene som i løpet av middelalderen kom til å bli oppfattet som byer i Vestnorge? Det faller med en gang i øynene at samtlige fem hadde nær tilknytning til gode jordbruksbygder. Dette gjaldt i særlig grad Stavanger, som lå i nordkanten av Vestlandets beste åkerbruksområde på Nord-Jæren og dertil var en naturlig landingsplass for de fruktbare Ryfylkeøyene i nord. Bergen hadde på Bergenshalvøya og Lindåshalvøya et nært jordbruksoppland så godt og bredt som det var mulig å finne det ute ved kysten av det sentrale Vestlandet. I de fjordbygdene i midtre og indre Sogn som sognet til Kaupanger, var jordbruksvilkårene meget gunstige etter vestnorske forhold. Og rundt Borgund og Veøy ble det drevet et produktivt jordbruk både på fastlandet og øyene utenfor.

Alle de fem stedene hadde også gode havner som lå sentralt i forhold til tidens ferdselveier. I vågene i Stavanger møttes landeveier sørfra over Jæren med sjøveier gjennom de vidt forgrente Ryfylkefjordene. Fra fjordbunnene her førte fjellveier videre over til det indre Sørlandet og Østlandet. Vågen i Bergen munnet ut i den indre kystleia mellom de to fjordene som skar dypest inn i Vestnorge, og hadde mindre fjordsystemer tettere innpå. Kaupanger lå ved den skjermede Amlabukti, vel midtveis inne i Sognefjorden og omtrent i skjæringspunktet mellom de tre innerste fjordarmene. Fra fjordbunnene førte gamle ferdselsveier over til østlandsdalførene. Borgund og Veøy lå som Stavanger og Bergen ute ved kysten, nær hovedleia, og samtidig på overgangen mellom store forgrente fjordsystemer og øyene i ytre strøk.

På Nord-Jæren tyder et rikt arkeologisk funnmateriale på at det like fra eldre jernalder (før ca. 600) fantes sterk høvdingmakt. Noe bestemt høvdingsete lar seg ikke peke ut som avgjørende for Stavangers framvekst. Men her lå gamle storgårder i en ring omkring det senere byområdet, både på fastlandet og på øya Hundvåg like i nord. Selv mener jeg å ha gitt indisier på at det i selve byområdet fantes en gammel sentralgård, Eikanes, med tun ved Breiavatnet, der domkirken og bispegården senere kom til å ligge.

Vågen i Bergen lå laglig til som skipshavn for kongsgården Alrekstad på terasseflaten under Ulriken. Senere sagn om småkonger på Alrekstad før Harald Hårfagres tid kan ha utgangspunkt i at dette var et høvdingsete før de første rikskongenes tid. Det samme kan gjelde storgårdene Kvåle i Sogndal, nær Kaupanger, og Giske utenfor Borgund. Bare i Veøys tilfelle mangler mer konkrete antydninger om tidlig høvdingmakt på eller like ved stedet, uten at dette dermed er utelukket.

Vi kan med andre ord slå fast at de fem stedene som i løpet av middelalderen trer fram i kildene som vestnorske byer, stort sett oppfylte de alminnelige vilkårene jeg har stilt opp for tidligere urbaniseringstendenser. Var det da også slik at den slags tendenser virkelig gjorde seg gjeldende der?

På Veøy kan selve navnet være et tegn på dette. Første ledd er norrønt vé - “helligdom”. Det kan være et minne om at folk samlet seg på Veøy til kultus i førkristen tid. Kaupanger-navnet betyr rett og slett “handelsplass”, og kan som Kaupang-navnet i Skiringssal ha sitt opphav i vikingtiden. Når det ble bygd en liten trekirke i Kaupanger i annen halvpart av 1000-årene, styrker det tanken om at handelsplassen hadde en viss betydning på forhånd.

Ved innfartsåren til Stavanger over land ble det reist et minnekors over hersen og lendmannen Erling Skjalgsson etter hans fall i 1028. Erling hadde styringsmakt over Sørvestlandet, og plasseringen av korset tyder på at han hadde særlig tilknytning til Stavanger. Det var tydeligvis en prest som sto bak runeinnskriften på korset, og han gjorde kanskje tjeneste ved en tidlig kirke på stedet. Også Borgund var etter alt å dømme et tidlig kirkested. En kristen gravplass ble antakelig tatt i bruk der tidlig på 1000-tallet, og kan være tegn på en viss fortetning i bosetningen.

I Bergen kjenner vi ingen kirkebygging forut for Olav Kyrres regjeringstid mellom 1066 og 1093, og det har like til det siste manglet holdepunkter for å føre et tettere bosatt sentrum ved Vågen bakenfor sagaopplysningen om at kong Olav “satte kjøpstad i Bjorgvin”. Denne situasjonen ble endret gjennom paleobotaniske undersøkelser på tomten for SAS Royal Hotel i 1979, og i 1983 i det tidligere basseng- og sumpområdet på Koengen, middelalderens Veisan eller “myrpytten”. Jeg kommer nærmere tilbake til disse undersøkelsene. I denne omgang vil jeg bare understreke at de har gitt svake indisier på at det foregikk annen og mer omfattende virksomhet enn jordbruk i det nordlige havneområdet på østsiden av Vågen så tidlig som på 6-700-tallet. I materiale fra 800- og 900-tallet blir disse indisiene klarere. Dette har styrket den gamle hypotesen om strandstedsutvikling ved Vågen forut for Olav Kyrres tid.

Vi ser da at det i alle de fem senere middelalderbyene i Vestnorge finnes indisier av varierende styrke på en sentrumsutvikling senest mot slutten av vikingtiden, i første halvdel av 1000-tallet. Til dels peker indisiene lenger tilbake i vikingtiden og i Bergens tilfelle endog litt bakenfor dette tidsrommet, til merovingertiden på 600- og 700-tallet.

Det er likevel uvisst om Bergen sto i noen særstilling som vestnorsk sentrum alt i vikingtiden. Ut fra det vi vet om naturvilkårene og den alminnelige samfunnsbakgrunnen, skulle vilkårene for sentrumsutvikling på denne tiden være vel så gode i Stavanger. Det er heller ikke grunnlag for å regne med at de fem senere middelalderbyene alt i vikingtiden skilte seg klart ut fra andre sentre på Vestlandet. Sannsynligvis var det på denne tiden også knyttet periodiske sentralfunksjoner i kultus, rettsliv og varebytte til andre vestnorske lokaliteter. Det er i Vestnorge som i resten av landet mye som tyder på at det i vikingtiden fantes forholdsvis mange og små sesongpregede sentre.

VESTNORSK BYDANNELSE
Fra 1000-tallet kan vi som nevnt regne med de første byene i Norge. Det som skjedde var øyensynlig at utviklingen i noen få av vikingtidens mange småsentre i dette og det følgende århundret gikk videre mot mer omfattende sentralfunksjoner og tettere bosetning. Alminnelige forutsetninger for dette var økende folketall og produksjon. Det som i første omgang endret situasjonen til fordel for virkelig bydannelse, var trolig likevel grunnleggende nye trekk i samfunnsorganisasjonen: utviklingen av et rikskongedømme og organiseringen av en kristen kirke.

Gjennom sitt program og sine ressurser formådde kongedømme og kirke noe som neppe var mulig tidligere, da styringsmakten var lokalt eller regionalt begrenset og rettslige og kultiske sentralfunksjoner vesentlig av periodisk karakter. De to samfunnsmaktene bygde ut noen få sentre for sin virksomhet. De utstyrte slike støttepunkter med bygninger og anlegg og gjorde dem til faste oppholdssteder for folk i offentlig tjeneste. Den kongelige og kirkelige virksomheten var i seg selv byfremmende og fikk dertil betydelige ringvirkninger, ikke minst økonomisk. De kongelige og kirkelige sentrene trakk nemlig til seg inntekter fra landdistriktene, og dertil varebytte og håndverk fra vikingtidens videre nettverk av mindre og sesongpregede sentre.

Det ser med andre ord ut til at de første virkelige byene i Norge var resultat av en sentraliserende tendens i kongelig og kirkelig regi. På litt lengre sikt, fra og med 1100-tallet, bidro også høymiddelalderens europeiske handelsrevolusjon til å fremme byutviklingen. Det tidligere varebyttet hadde vært dominert av prestisjevarer som var særlig etterspurt i det øverste lag i samfunnet. Nå utviklet det seg en handel med massevarer til forbruk i bredere samfunnslag. Den var klarere markedsøkonomisk orientert enn den tidligere nordeuropeiske vareutvekslingen, og hadde større byskapende evne.

I Vestnorge gjorde disse byfremmende kreftene seg sterkest gjeldende i Bergen. Etter det vi vet i dag, ser det ut til at kongedømmet under Olav Kyrre i de tre, fire siste årtiene på 1000-tallet hjalp et tidligere strandsted ved Vågen videre mot klarere bypreg. Kongen begynte å bygge kirker ute på Holmen ved munningen av Vågen, åpenbart i den hensikt å gjøre Bergen til fast bispesete i Vestnorge. En del tyder også på at det var i kong Olavs dager at Bergen først ble skilt ut fra landet omkring som det vi med moderne språkbruk kan kalle en egen rettslig-administrativ kommune. En egen “kaupangsrett” eller byrett kom til å gjelde i byområdet, og stedet fikk en egen administrativ leder i form av en kongelig tjenestemann, gjaldkeren, og en egen politisk og rettslig forsamling, bymøtet eller bytinget.

I den følgende tiden vokste Bergen raskt. Bak ekspansjonen merker vi de tre hoveddrivkreftene jeg alt har nevnt: For det første gjorde bispesetet byen til et betydelig kirkelig senter, med store ringvirkninger for den alminnelige byutviklingen. For det annet ble byen et lokalt og regionalt styringssenter for kongemakten, med tilsvarende ringvirkninger. Kong Øystein Magnusson flyttet først på 1100-tallet kongssetet fra Alrekstad ut til Holmen, der Bergenhus ligger i dag, i tett naboskap med bispesetet. Senest fra hans tid gjorde også den tredje og etter hvert langt viktigste drivkraften i den bergenske byutviklingen seg gjeldende, nemlig fjernhandel.

På grunn av sin sentrale beliggenhet ble Bergen det kongelige og kirkelige sentrum i Norge som i første rekke trakk til seg høymiddelalderens nye handel med massevarer. Byen ble stapel, det vil si oppsamlings-, opplags- og omlastingssted, for eksportvarer fra hele Nord- og Vestnorge og fra de norrøne øysamfunnene vest i havet, med tørrfisk som det helt dominerende produktet. Europeiske importvarer ble til gjengjeld kanalisert gjennom Bergen til byens oppland i det nordafjelske og på øyene i vest. Denne utviklingen var i full gang på 1100-tallet, og ble fullført på 1200-tallet. Nå ble Bergen også den første byen som med en viss rett kan kalles en norsk rikshovedstad.

[Fig. 2]

Atskillig kan tyde på at Bergens raske vekst som internasjonalt handelssentrum også bidro til urbaniseringen på de fire andre vestnorske stedene som i løpet av middelalderen fikk bykarakter. Som stapelby ble Bergen sentrum i et satelittsystem av mindre byer og handelsplasser i hele det nordvestlige Norden. Etter alt å dømme fungerte Kaupanger, Borgund og Veøy sammen med Vågan i Lofoten og islandske sesonghandelsplasser som oppsamlingssteder for varer som ble utført over Bergen, og de fikk tilbake varer fra Bergen til spredning i sine distrikter. Også Stavanger kom tydeligvis til å drive mye av sitt varebytte med utlandet over Bergen.

Utviklingen i Bergen kan derfor gi en del av bakgrunnen for at de fire andre vestnorske sentrene nettopp på 1100-tallet trer fram med en klarere bykarakter. Veøy blir i pålitelig sagaomtale kalt handelsby, kaupoer, i 1162, og var da befolket av bymenn, býjar-monnum. I Sverres saga møter vi i 1183-84 Kaupanger under bybetegnelsene caupstaðr og caupangr, som begge spiller på handel; innbyggerne blir kalt caupangsmenn. Borgund blir ikke i bevarte kilder uttrykkelig kalt for by før i en kongelig forordning fra 1384; da hører vi om Borgund og Veøy som småkjøpsteder, smaar koupstader. Men de omfattende arkeologiske undersøkelsene på stedet har vist at Borgund på 1100-tallet var et betydeligere tettsted og økonomisk sentrum enn både Veøy og Kaupanger.

Stavangers bykarakter var senest klar for samtiden i Magnus Erlingssons regjeringstid (1161-84). Ifølge en senere stadfesting fra kong Håkon Håkonsson skjenket Magnus “selve byen Stavanger” (boeen sialvan stafangr) med kongelige inntekter til bispesetet der. For byoppkomsten i Stavanger spilte de mulige ringvirkningene av Bergens økonomiske vekst neppe noen stor rolle. Hoveddrivkraften var her åpenbart en annen. Senest i 1120-årene ble det vestnorske bispedømmet for hele Gulatingslag delt i to, slik at Stavanger tok over fra Bergen som bispesete for den sørlige delen: Rogaland og Agder med Valdres og Hallingdal. Det var etter alt å dømme kongemakten som sto bak grunnleggingen av bispestolen, og det kan ikke være tvil om at det først og fremst var den kirkelige sentralfunksjonen som førte til at Stavanger i løpet av 1100-tallet fikk bykarakter. Fra slutten av århundret ble byen også lokalt administrativt sentrum for kongedømmet, i og med at den kongelige syslemannen over hele eller halve Rogaland hadde sete der.

Stavanger er med andre ord som Bergen et eksempel på kongedømmets og kirkens byskapende evne i den første fasen av norsk byutvikling. Men Rogalands bysentrum var langt mindre enn Bergen; jeg har anslått tallet på fastboende i Stavanger på det høyeste i middelalderen til et sted mellom 300 og 800, mens Bergen trolig hadde mellom 5 og 10 000 faste innbyggere, kanskje omkring 7000.

Også i småkjøpstedene lenger nord i Vestnorge må vi regne med at tidens byfremmende faktorer gjorde seg gjeldende uavhengig av Bergen. Borgund og Veøy var fra 1100-tallet de viktigste kirkelige sentrene i henholdsvis Sunnmøre og Romsdal. Både der og i Kaupanger ble det lagret kongelige vareinntekter under borgerkrigene først på 1200-tallet og trolig også noe tidligere. Kongelige syslemenn hadde på denne tiden særlig tilknytning til Borgund og Kaupanger; de hadde ellers på 1200-tallet sine seter på Giske og Kvåle. Varebyttet i de tre småkjøpstedene var neppe bare et underbruk av Bergen. Her foregikk sikkert også regional vareutveksling mellom ytre og indre strøk. Kaupanger kan dessuten ha vært et sentrum for vareformidling til og fra Østlandet, og i Borgunds tilfelle er det mulig at torskefisket i Borgundfjorden førte til at stedet fungerte som fiskevær fra langt tilbake. På alle de tre stedene finnes arkeologiske spor av lokal håndverksproduksjon.

Samlet ser det da ut til at Stavanger og de tre småkjøpstedene nord for Bergen fikk bypreg fra 1100-tallet som følge av de samme byfremmende kreftene som gjorde seg gjeldende i Bergen: kongemakt og kirke med sine behov for regionale sentre, og dertil økende handel og håndverk som hadde særlig lett for å knytte seg til de kongelig-kirkelige sentrene. Utviklingen hadde nok i noen grad sammenheng med det som skjedde i Bergen. Men det foregikk også uavhengig av Bergen en prosess som ga de fire mindre stedene en særstilling i hver sin region, fremfor andre sentre. Deres betydning var likevel beskjeden i forhold til Bergens. Her satset kongedømme og kirke på å skape et særlig vidtrekkende styringssentrum. Og dette førte sammen med en særlig gunstig beliggenhet til utviklingen av landets eneste internasjonale handelssentrum i middelalderen. La oss nå se litt nærmere på Bergens tidligste utvikling, i lys av de senere årenes forskningsresultater.

NÆRLYS PÅ BERGEN
Det er nå ti år siden jeg tok stilling til byoppkomsten i bind 1 av Bergen bys historie, på grunnlag av det som da var tilgjengelig av kilder og forskning. Jeg la vekt på at dette var et problemområde med mange ukjente, og at bare videregående forskning kunne gi mer holdbare løsninger enn det som den gang fortonte seg som de mest nærliggende mulighetene.

Forhåpningene om videreførende forskning er delvis gått i oppfyllelse. I det siste tiåret er viktige resultater fra de store utgravningene i det nordlige Brygge-området etter brannen i 1955 blitt vitenskapelig publisert i serien Bryggen Papers; særlig betydning i denne sammenhengen har Asbjørn Herteigs to halvbind om den bygningshistoriske og kronologiske utviklingen i hele utgravningsfeltet. I regi av Riksantikvarens utgravningskontor i Bergen er det dessuten foretatt en rekke større og mindre undersøkelser i forbindelse med bygge- og anleggsarbeid forskjellige andre steder i det gamle byområdet øst for Vågen, fra Kroken i nord til Domkirkegaten inne i Vågsbotn i sør.

[Fig. 3]     [Fig. 4]

Resultatene av de nyere arkeologiske undersøkelsene er foreløpig oppsummert i artikler av Siri Myrvoll. De er likevel ennå ikke satt i forhold til de mer endelige resultatene fra de store Brygge-gravningene, og heller ikke til de paleobotaniske undersøkelsene jeg har nevnt på tomten for SAS Royal Hotel og i Veisan-området. Tolkninger av materialet fra de siste undersøkelsene er tilgjengelige i artikler av Knut Krzywinski og Peter-Emil Kaland og i en hovedoppgave om Veisan-undersøkelsene av Kari Loe Hjelle. I det følgende skal jeg våge meg på en foreløpig sammenstilling av alle disse resultatene.

Det er som nevnt de paleobotaniske undersøkelsene som til nå har ført oss lengst tilbake i Bergens historie. Botanikerne gransker pollenkorn og annet materiale fra gamle lag i grunnen og og innhenter radiokarbon-dateringer av strategiske deler av sine prøver. På den måten kan de kaste lys over vegetasjonsutvikling og menneskelig virksomhet langt tilbake i tiden. Resultatene fra Veisan og hotelltomten på Bryggen tyder så langt på at det ble ryddet skog og drevet husdyrhold i det nordlige området øst for Vågen senest fra slutten av yngre steinalder. Åkerbruk med korndyrking kan også gå langt tilbake, og var senest i gang kort før begynnelsen av vår tidsregning.

Et viktig resultat av undersøkelsene på Koengen er at Veisan iallfall fram mot 7-800-tallet e.Kr var et marint basseng, der terskelen mot Vågen lå under lavvann. Også i den følgende tiden gikk sjøen inn i Veisan, men det er uvisst hvor terskelen lå i forhold til flo og fjære. Men muligheten er til stede for en lun bukt innenfor Holmen, der båter og gruntgående skip kunne trekkes opp på stranden, i det minste fram mot vikingtiden og kanskje enda noe lenger. Om botanikernes tolkninger og dateringer holder, innebærer det at de naturgitte vilkårene for tidlige urbaniseringstendenser i området sør for Veisan i dag fortoner seg gunstigere enn det var grunn til å regne med før undersøkelsene på Koengen.

Fra merovingertiden på 6-700-tallet og inn i vikingtiden finnes det da også spor som tyder på andre aktiviteter enn jordbruk i dette området. På hotelltomten nord på Bryggen ble det på 6-700-tallet avsatt et slamlag i fjæren, med et innhold av organisk materiale som minner om de avfallslagene vi kjenner foran kaifrontene fra byens senere utvikling: flis, mose, nøtter og annet. Mose var senere middelalderbyens toalettpapir, og funn av egg av innvollsormen spoleorm i slamlaget tyder på at det dreier seg om latrineavfall. Under vanlig gårdsdrift ville slikt materiale trolig bli utnyttet til jordforbedring, og slamlaget blir dermed et indisium på at annen virksomhet enn jordbruk hadde begynt å prege det nordlige området øst for Vågen. Indisiet er unektelig svakt, men det finner en viss støtte i at det på 7-800-tallet ble avsatt uorganisk materiale i Veisan, trolig på grunn av erosjon som det er naturlig å tilskrive økt menneskelig virksomhet i dreneringsområdet. Mulighetene er med andre ord til stede for en begynnende fortetning av bosetningen i området allerede i forkant av vikingtiden.

Fra 8-900-tallet og fram til 1100-tallet ble det avsatt avfall i betydelige mengder i Veisan, og bassenget ble gradvis oppfylt. I 1100-årene var det nok fortsatt åpent vann der, og sjøen kunne trolig ennå gå inn ved høyvann. Men bassenget var trolig for lengst blitt ubrukelig som havn, og Bergens havnefunksjoner ble nå i alle fall bedre ivaretatt lenger inne ved Vågen.

Avfallslagene i Veisan har et ensartet preg fra vikingtiden til 1100-tallet. Her finnes latrineavfall, kvistrester, hoggflis, nøtter, rester av ølbrygging, fiskeavfall, litt dyremøkk og annet. Ikke minst er det interessant at det i materialet finnes spor av kornåkerugras som helst må være innført sammen med korn fra områder utenfor Norge. På hotelltomten er samme type materiale funnet under et av de steinfylte bolverkskarene som ble plassert i fjæreområdet like over midten av 1100-tallet. I denne fasen er det ingen tvil om at materialet stammer fra virksomhet i et tettere bygd område. Når det eldste laget av slikt avfall i Veisan er datert til 8-900-tallet, blir botanikernes foreløpige konklusjon at jordbruket i det nærmeste området senest fra vikingtiden måtte vike for annen virksomhet og tettere bebyggelse. Og kanskje var dette en utvikling som tok til enda litt tidligere, i den foregående merovingertiden. Men hvor bebyggelsen eventuelt lå og hvordan den var utformet, kan de paleobotaniske undersøkelsene ikke si noe nærmere om.

I sin redegjørelse for bebyggelsesutviklingen i det store utgravningsfeltet i det nordlige Brygge-området, der hotelltomten ligger, tar Asbjørn Herteig sitt kronologiske utgangspunkt i de paleobotaniske undersøkelsene der. Han regner med kontinuerlig virksomhet av en eller annen art i strandbeltet like fra merovingertiden. Men i det utgravde feltet finnes ikke arkeologiske spor av tettere bebyggelse før fra første halvdel av 1100-årene. Til gjengjeld satte det nå inn en rask og omfattende ekspansjon. Ved midten av 1100-tallet sluttet de å bruke den steinsatte stranden nedenfor Mariakirken til lossing og lasting av fartøyer. Husrekker og passasjer ble nå bygd ut over fjærebeltet på peler og små steinfylte bolverkskar, og ute langs marbakken kom en rekke av bolverkskar til å danne de bakre fundamentene for smale plankekaier foran husgavlene.

Etter bybrannen i 1170/71 ble kaifronten skjøvet videre ut, og utfyllings- og utbyggingsarbeidene fortsatte ut gjennom resten av middelalderen. De foregikk i større og mindre sprang, særlig i forbindelse med større branner. Før brannen i 1393 lå kaifronten i Bugården, der det ble gravd lengst fram i feltet, godt over 60 meter utenfor den opprinnelige marbakken. Senere ble den skjøvet utenfor gravefeltet. Denne “marsjen ut i Vågen” er til dags dato det klareste vitnesbyrdet vi har om den sterke veksten som sjøhandelsområdet i Bergen gjennomløp fra tidlig 1100-tall og ut gjennom resten av middelalderen.

[Fig. 5]

Senere arkeologiske undersøkelser har vist at utfylling og utbygging fra strandbeltet ikke var noe enestående i det nordlige Brygge-området. På tomten for det nåværende parkeringshuset i Rosenkrantzgaten 4, på sørsiden av Nikolaikirkealmenning, ble det i 1978-79 avdekket en sjøfront av bolverkskar som var bygd lenger ut i to etapper før en brann som ble identifisert med den i 1248. Om dette er rett, må kaiutbyggingen i dette området ha satt inn på 1100-tallet; dette så meget mer som det ser ut til at det utgravde feltet lå utenfor strandlinjen ved middelvannstand. Senere har undersøkelser under Riksantikvarens lokale utgravningskontor gitt holdepunkter for hva som skjedde i strandbeltet ved den vide bukten som opprinnelig gikk inn over Vetrlidsalmenning, utenfor neset der Korskirken ble reist, og innenfor i Vågsbotn, foran Olavskirken (i dag Domkirken).

Under gravninger i Domkirkegaten 6 ble det funnet små bolverk og peler som Siri Myrvoll tolker som fundamenter for en kai i fjæresonen langs stranden på 1100-tallet. Denne kaien ble fra slutten av århundret avløst av en solid kaiutstikker, vinkelrett på strandlinjen og den eldre kaien. Myrvoll regner med losse- og lasteaktivitet i området på 1100-tallet og utbygging for å bedre havneforholdene. Hun tenker seg at Vågsbotn fra Korskirke-området og sørover var et viktig sentrum i byens eldste fase. Men fra tidlig 1200-tall ble havneområdet nedenfor Olavskirken fylt opp, slik at det mistet sin tidligere økonomiske betydning.

[Fig. 6]

Forholdene ved bukten inn over Vetrlidsalmenning er delvis avdekket gjennom gravninger i Finnegården og ved Kjøttbasaren. Siri Myrvoll fører den eldste sporbare virksomheten i Finnegården tilbake til annen fjerdedel av 1100-tallet; det ble funnet kaifundamenter fra denne tiden i den bakre delen av gården. Etter bybrannen i 1198 gikk utviklingen raskere i området. Bukten inn over Vetrlidsalmenningen ble gradvis utfylt for å vinne inn nytt land og bedre havneforholdene. En ny kaifront ble etablert lenger fremme i Finnegården og området bak jevnet ut for gårdsbebyggelse. Etter brannen i 1248 ble kaifronten skjøvet enda lenger ut, og i senmiddelalderen fulgte nye sprang ut i Vågen.

[Fig. 7]

Samlet gir da de arkeologiske undersøkelsene som hittil er foretatt, inntrykk av at det på 1100-tallet foregikk utfylling og utbygging i fjærebeltet langs hele østsiden av Vågen, fra Veisan til Vågsbotn. I byhistorien understrekte jeg for ti år siden Bergens raske ekspansjon utover på 1100-tallet; det var i løpet av dette århundret byen ble et internasjonalt handelssentrum. De nyere arkeologiske undersøkelsene forsterker inntrykket av rask byvekst i dette århundret.

EN TODELT BY?
Siri Myrvoll anlegger et nytt samlende perspektiv på den tidlige utviklingen mellom Holmen og Vågsbotn. Hennes hovedtanke er at vi i den første fasen av byutviklingen har å gjøre med en “todelt” by. Den består av to separate sentre som etter hvert vokser sammen til ett hele. Den konkrete begrunnelsen for dette er rent fysisk: Midt i det gamle byområdet, like nord for Nikolaikirkealmenning, stakk det fram en bratt fjellknaus som opprinnelig delte det bebyggelige byområdet i to.

Ut fra de foreliggende arkeologiske resultatene fremholder Myrvoll at det er uvisst om bebyggelsen er like gammel på begge sider av skillet ved Nikolaikirkealmenning, eller om den på sørsiden er litt eldre; det er disse to mulighetene hun tenker seg. Uansett finner hun beleggene sterke for to atskilte sentre, og hun tenker seg at hovedsenteret med de viktigste havnefunksjonene i byens tidligste fase lå i sør. Dette begrunner hun med en særlig sterk bebyggelsesvekst i sør fra tidlig på 1100-tallet, til forskjell fra hva hun mener det finnes spor av på de stedene i nord der det er gravd under hennes ledelse, dvs. i utkantene av det nordlige Brygge-området, nord for Dreggsalmenning og oppe ved Øvregaten. De to sentrene smeltet først endelig sammen etter brannen i 1248, da det ble etablert en sammenhengende kaifront langs hele Bryggen.

Hypotesen om den todelte byen bygger først og fremst på de undersøkelsene som er foretatt av Riksantikvarens utgravningskontor i 1980-årene, og er ikke satt i forhold til Herteigs redegjørelse for bebyggelsesutviklingen i strandbeltet i nord og til resultatene av de paleobotaniske undersøkelsene der. Trekker vi disse resultatene inn i en helhetlig vurdering, sammen med alt det vi ellers vet om Bergens tidlige utvikling, lar det seg ikke nekte at det oppstår vansker for hypotesen om den todelte byen.

[Fig. 8]     [Fig. 9]

For å ta det fysiske skillet nord for Nikolaikirkealmenning først. Den fremspringende knausen her er kjent fra tidligere, og den er klart markert på det strandlinjekartet jeg fikk utarbeidet til bind 1 av byhistorien. I det som til nå er dokumentert fra Riksantikvarens undersøkelser, kan det ikke sies å være påvist at det fram til og med 1100-tallet virkelig var et tomrom i bebyggelsen akkurat her. Det er vanskelig å se at det er utelukket at det var bygd over den forholdsvis slake ryggen bak fremspringet. Ikke i noe fall er det gitt at en slik fysisk hindring ville skape et skille i byutviklingen for øvrig.

Her er det avgjørende at det finnes gode holdepunkter for at området ved den senere Nikolaikirkealmenningen hadde stor betydning i 1100-årenes Bergen. Jeg har alt nevnt at bryggeutbyggingen i Rosenkrantzgaten 4, i sørkant av allmenningen, etter alt å dømme var i gang på 1100-tallet. En pålitelig sagaopplysning går ut på at Nikolaikirken allerede i 1160 lå ved fjellfoten like i sørkant av det antatte skillet i bebyggelsen, og det var angivelig passasje fra bryggene opp til kirken, trolig en forløper for den senere allmenningen. Om kirken da var noenlunde ferdigbygd, kan den knapt ha vært påbegynt senere enn omkring 1130, og bergensk tradisjon på 1500-tallet ville ha det til at det var kong Øystein Magnusson som hadde reist den, dvs. forut for 1122/23. Det er vanskelig å forklare at det ble bygd en menighetskirke her dersom det midtre Brygge-området var et tomrom i bybebyggelsen på denne tiden. Når kirken ble lagt helt oppe under fjellfoten, kunne det skyldes at det allerede var annen bebyggelse lenger nede. Like nedenfor Nikolaikirken sto i alle fall en annen 1100-tallskirke, nemlig Steinkirken eller Columbakirken, først omtalt i 1181 og meget mulig fra første halvdel av århundret den også. Under den intensive kirkebyggingen i Bergen på 1100-tallet var med andre ord området mellom de to antatt separate bysentrene tidlig og godt representert.

Skal vi dømme etter de øyenvitnebaserte sagaberetningene om kampene i Bergen i første del av borgerkrigene, førte dessuten Stretet (det senere Øvrestretet og dagens Øvregate) i 1135 og senere fra Holmen til Vågsbotn gjennom sammenhengende bybebyggelse. Alt tyder da på at det var nær og god sammenheng fra nord til sør i byen gjennom det meste av 1100-tallet. Når havneutbyggingen i fjæreområdet i dette århundret foregikk parallelt langs hele østsiden av Vågen, tyder det på at dette området hang funksjonelt sammen på denne tiden. Den langt på vei samtidige kirkebyggingen fra Mariakirken i nord til Olavskirken i sør peker i samme retning.

[Fig. 10]

En fase med to atskilte sentre måtte da eventuelt skyves bakenfor 1100-tallet. Men fra så tidlig tid mangler ennå arkeologiske spor av tettbebyggelse over hele det gamle byområdet, og det er ikke gjørlig å komme med mer enn gjetninger om den nærmere plasseringen og utformingen av bebyggelsen. Det lar seg likevel ikke nekte at det er i nord og ikke i sør at vi i dagens forskningssituasjon finner de tidligste indisiene på bylignende utvikling. De paleobotaniske undersøkelsene antyder strandstedsutvikling i nord forut for 1100-tallet, meget mulig allerede i vikingtiden og kanskje enda noe tidligere. Trekker vi 1100-årenes sterke bebyggelsesekspansjonen i det store Brygge-feltet inn i bildet, blir det også vanskelig å hevde at sørområdet var det viktigste i denne fasen.

I avveiningen mellom forskjellige deler av det gamle byområdet kan vi heller ikke se bort fra at det midtre Brygge-området, som nevnt, hadde stor betydning senest fra 1100-tallet. Fra 1200-tallet var selve det offentlige sentrum i middelalderbyen å finne nettopp her. Byens torg lå ved Vågen for enden av Nikolaikirkealmenning, og Nikolaikirken hadde en spesiell funksjon som sete for byens tårnvakt mot ildebrann og fiendeoverfall. På selve allmenningen ble byens rådstue eller “stevnestove” reist med egen vinkjeller, og senere fikk det hanseatiske Kontoret sitt administrative sentrum der, Kjøpmannsstuen.

Dermed er det likevel ikke utelukket at den tidligste strandstedsutviklingen begynte i sør. Botanikerne er selv de første til å understreke at videregående paleobotaniske undersøkelser lenger sør i byen kan gi samme type tidlige indisier som i nord. Nye undersøkelser kan også komme til å sette arkeologene på sporet av eldre bosetning enn hittil, i sør så vel som i nord. Det skal blant annet bli spennende å se om de pågående undersøkelsene i grøften på Vetrlidsalmenning bringer oss videre i så måte.

I alle fall står det fast, som jeg understrekte i første bind av byhistorien, at det sørlige området omkring Korskirke-flaten hadde gode naturlige vilkår for tidlig byutvikling. Her fantes godt byggeland, langgrunne bukter på begge sider med gode havneforhold for tidens gruntgående fartøyer, og rikelige ferskvannstilførsler fra fjellsiden. Dette området lå dessuten nærmere Alrekstad enn strøket ut mot Veisan i nord. Tilsvarende gode naturlige forhold fantes likevel også i nord, og her har vi altså allerede indisier på svært tidlige urbaniseringstendenser. Dette kan ikke stikkes under en stol.

Konklusjonen må bli at vi fortsatt er under veis i utforskingen av Bergens oppkomst og tidlige utvikling. Forskningssituasjonen er, som den var for ti år siden, dynamisk. Vi vet ennå for lite til å fastlegge utgangspunktet for sentrumsutviklingen ved Vågen og dens tidligste forløp. Mulighetene er i høy grad til stede for at nytt materiale ikke bare vil utvide vår viten, men også tvinge oss til å endre tidligere oppkomsthypoteser.

I en slik forskningssituasjon er det viktig at vi til enhver tid søker å danne oss et helhetsinntrykk på grunnlag av alle de kilder og forskningsresultater som er tilgjengelige. Et slikt inntrykk kan vise seg å ha kortvarig gyldighet. Men det er uansett nødvendig for å stille fruktbare problemer og gi retning for videregående forskning.

LITTERATUR

Helle, Knut, Stavanger fra våg til by, Stavanger 1975.
-------, Kongssete og kjøpstad, Bergen bys historie, bd. 1, Bergen 1982.
-------, Bergen blir by, i Middelalderbyen, Onsdagskvelder i Bryggens Museum, red. I. Øye, bd. 1, 1985, s. 5-23.
Helle, Knut og Arnved Nedkvitne, Norge, Urbaniserings-prosessen i Norden, i Middelaldersteder, red. G. A. Blom, bd. 1, Oslo 1977, s.189-286.
Herteig, Asbjørn E., The Buildings at Bryggen, their topographical and chronological development, The Bryggen Papers, Main Series, vol. 3, part 1-2, University of Bergen 1990-1991.
Hjelle, Kari Loe, Etnobotanisk undersøkelse av marine sediment og avfallslag i Veisan - et bidrag til bosetningshistorien i Bergen, Cand. scient.-oppgave i spesiell botanikk, Botanisk institutt, Universitetet i Bergen 1986.
Krzywinski, Knut, og Peter Emil Kaland, Bergen from Farm to Town, i The Bryggen Papers, Supplementary Series, No. 1, Bergen 1984, pp. 1-39.
Krzywinski, Knut, Bergens tidligste historie, Fra jordbruk til bysamfunn ved Vågen, i Middelalderbyen, Onsdagskvelder i Bryggens Museum, red. I. Øye, bd. 1, s. 24-36.
-------, Botanikk i byarkeologisk sammenheng, i Norsk byarkeologi inn i 1990 årene, N.U.B., Nr. 1, Riksantikvaren Utgravningskontoret for Bergen, Bergen 1991, s. 137-153.
Lidén, Hans-Emil, og Ellen Marie Magerøy, Norges kirker, Bergen, bd. 1, Norske Minnesmerker, Oslo 1980.
Lindh, Jan, Rosenkrantzgaten 4, Rapport efter de arkeologiska utgrävningarna maj 1978 - maj 1979, Riksantikvaren, Bergen 1980.
Myrvoll, Siri, Archaeological Investigations in Bergen 1980-1986: Some New Aspects on the Development of the Town, Norwegian Archaeological Review, vol. 20, no. 2, 1987, pp. 100-109.
-------, Vågsbunnen i Bergen, Arkeologi om byregulering, Bergen byplans historie - visjon og virkelighet, Riksantikvarens rapporter 18, Fortidsminneforeningen, Bergen 1990, s. 7-13.
-------, Forvaltningsstyrt forskning? Byundersøkelser i Bergen 1979-1989, i Norsk byarkeologi inn i 1990-årene, N.U.B. Nr. 1, Riksantikvaren Utgravningskontoret i Bergen, Bergen 1991, s. 69-84.
Øye, Ingvild, Kaupangen i Sogn i komparativ belysning, Viking, 1989, s. 144-165.

bryggensmuseum@bmu.uib.no - 16. mars 2000