UiB : Bryggens Museum : Onsdagskvelder i Bryggens Museum : Våre første byer

Reidar Bertelsen:
Vågan - Nordnorges første by?

 

INNLEDNING
Denne artikkelen er et forarbeid i forbindelse med en meir omfattende klarlegging av hvordan det nordnorske mellomaldersenteret Vågan kan ha oppstått. Artikkelen gir derfor ikke uttrykk for noen fullført bearbeiding av det foreliggende kildematerialet.

Når jeg i denne forbindelsen vil legge vekt på uprøvde synsvinkler og nye idéer om Vågan, så er det først og fremst fordi jeg finner at de konvensjonelle betraktningene omkring Vågans tidligste tid passer dårlig med dagens heilhetssyn på nordnorsk kulturhistorie. Jeg ønsker ikke å argumentere for noe nytt syn på byframvekst i sin alminnelighet.

[Fig. 1]     [Fig. 2]

ULIKE FORSKERES SYN PÅ VÅGANS OPPRINNELSE
Det har ikke vært til å unngå at spørsmålet om Vågan var en by eller ikke, har kommet i fokus, ikke for forskninga omkring Vågan, men for debatten mellom forskerne. Utgangspunktet for denne diskusjonen er noen få skrevne kilder.

Fra 1384, 19. august, har vi en skipan fra kongen

Vi og vårt råd, både biskoper, riddere og flere andre, både lærde og leke, kan i sannhet godt merke det at våre kjøpsteder, Bergen og Trondheim og Vågan og de andre små kjøpstedene som fra gammelt har hatt takmark, forderves og legges øde fordi sjøfarende menn hos dere ikke seiler med sine handelsvarer til de kjøpstevner som har vært fra gammelt.
...
For det første, de fra Finnmark og fra Helgeland skal seile til Vågan; de fra Namdalen og Trondheims fehirdsle og fra Nordmøre til Trondheim; de fra Romsdal til Veøy, og de fra Sunnmøre til Borgund. Men våre bymenn i Bergen skal seile til Vågan og holde sitt kjøpstevne der.”
(NGL III nr 93 og 101, her i K. Helles oversettelse).

Et annet viktig holdepunkt skriver seg fra 1591, “Lofotens och Vesterålens beskriffuelse” af Erik Hansen Schönneböl:

Dette fiskeværd Voge haver i gamle dage været en kiøbstæd, og der findes endnu udi Thrundhiem gamle prevelegier som lyder om samme Voge, men nu er det ikke andet paa denne dag end et armt fiskeværd, og der bor ikkun x eller xij arme elendige stavkarle.

Disse to kildene gir oss inntrykk av at styresmaktene så på Vågan som kjøpstad i seinmellomalderen. Med dette utgangspunktet har noen forfattere (inklusive meg sjøl) hevda at Vågan i en viss fase av si fortid blei sett på som by av si samtid. Andre har sett det slik at Vågan neppe tilsvarte kriterier som historisk forskning finner det naturlig å bygge en definisjon av by på. Grunnen til dette er at det vi veit om Vågan viser såpass særegne trekk at den blir stående aleine uten å passe inn i det bildet vi ellers har av Nordens sentra i mellomalderen.

Jeg kan tenke meg å foreslå at denne debatten legges på is dersom vi ikke er spesielt opptatt av seinmellomalderens bruksmåtedefinisjon av begrepet “kjøpstad”. Når det gjelder fortidssamfunnet Vågan, så meiner jeg at det er langt meir interessant å konsentrere forskningsinnsatsen om å beskrive utviklinga i dette fortidssamfunnet i Lofoten og å sette denne utviklinga i sammenheng med samfunnet omkring. Jeg meiner ellers at Vågans eventuelle rolle som kjøpstad bare knytter seg til en svært begrensa del av fortida, at det bare var utenverdenen som tok dette begrepet i bruk.

Jeg skal ta for meg noen forfattere som har formulert heilhetssyn som kan illustrere ytterpunkter i en forskningsdiskusjon omkring hva slags samfunn det tradisjonsomspunne Vågan egentlig var.

Vi tar utgangspunkt i synet til skole- og stortingsmannen Hans Eidnes slik han formulerte seg i si “Hålogalands Historie” som kom i 1942:

Skreifiske har frå uminnelige tider gått føre seg i Lofoten, i historisk tid på bankane i Vestfjorden. Lofot-Egga er gamal gyteplass for skreistimane. Lofotfisket samla seg om Vågar (Vågan). Og alt før Olav Trygvasons tid var strendene ved Kyrkjevåg, Kabelvåg og Storvågan samlingsstaden for heile det nordlige Noreg. Gamle namn som “Vågaflåten” minner om Aust-Lofotfiske, “Vågastemna” minner om tørrfiskhentinga frampå sumaren, dei hadde “vågasølv” som ventelig var nytta i fiskhandelen, og “Vågaboka” var ei lovbok for fisket i Lofoten. “Vågablom” er og gamalt namn på Lofotgåva som fiskarane hadde med til dei som heime var, når dei om våren kom frå Lofoten (s. 24).

Vi får tilgi Hans Eidsnes at han ikke var heilt nøye med å granske samtidigheten for de elementene han brakte sammen. Ut over det, så vil jeg hevde at han på en forbilledlig måte så sammenhengen mellom de opplysningene som var tilgjengelig for han og at han i tillegg baserte sitt bilde på økologisk innsikt. Når han i tillegg hevda at tørrfisken måtte ha hatt en sentral plass som folks daglige brød i en uoverskuelig del av fortida fordi “tørrfisk” var blitt sjølve navnet på den viktigste fisken, torsken, så føler jeg at Eidsnes er noe nær ved å formulere det som må ha vært en nerve i det nordnorske kystfolkets fortid, ikke bare mellomalder og tida etter.

I 1975 blei det foretatt arkeologiske prøveutgravinger for å påvise mulige rester etter mellomalderens bebyggelse i Vågan og det blei påvist tilstrekkelig positive indikasjoner til å kunne si at det sentrale bebyggelsesområdet måtte ha ligget i Storvågan (Bertelsen 1975 og Nilsen 1976). Bertelsen har imidlertid endra oppfatning om heilhetssyn på Vågan etter hvert som undersøkelsene ga nytt materiale. Mitt tidligere syn er derfor litt vanskelig å ta for seg i enkle formuleringer. Vi skal heller ta med oss den nordiske historikerkongressen i Trondheim i 1977, der Knut Helle og Arnved Nedkvitne la fram en oversikt de kalte “Sentrumsdannelser og byutvikling i norsk middelalder”. Om vårt studieobjekt sier de:

Lenger nord er Vågan i Lofoten i kongesagatradisjonen regnet for høvdingsete fra sent 900-tall (Fsk., Hkr.) og et økonomisk og militært sentrum i Olav Haraldssons dager (Snorre). Men først fra tidlig 1100-tall foreligger mer tillitvekkende sagaopplysninger om Vågan som sentrum for fiske og kirkested (Nilsen 1976, 92-99), samtidig som en rettarbot fra Magnussønnene nevner folk som ror fiske der (NgL I, 257). Fra nå av må vi regne med Vågan som et sentrum for skreifiske om vinteren og tørrfiskomsetning om sommeren. En viss tettstedsutvikling kan ha funnet sted, selv om stedet neppe fikk klar bykarakter i samtidens øyne.

Med alle de nødvendige reservasjonene i forhold til det eldste sagamaterialet, blir vi her presentert for et syn på Vågan der hovedvekta er lagt på innpassing i et generelt bilde av tidlig norsk urbanisering. Begge forfatterne har etter dette et omfattende forfatterskap der de i ulike sammenhenger har skrevet om Vågan. Jeg har ikke kunnet se at de noe sted har nyansert denne oppfatninga i vesentlig grad.

Et noe meir markert kildeskeptisk syn blir vi presentert for i en artikkel fra 1982 av historikeren Narve Bjørgo. Tittelen på artikkelen er “Vågastemna i mellomalderen”, og dette henger nøye sammen med at hans tema er en dybdestudie i det kildematerialet som gjelder Vågan og de ulike funksjonene dette samfunnet hadde i mellomalderen, både lokalt og i en videre sammenheng. Oppsummeringa hans er slik:

Den historiske utviklingslinja for kjøpstemna i Vågan vil eg etter dette forestille meg slik, skissert med grove penselstrøk: Stemna er blitt til først på 1100-talet, etter medverknad frå kongemakta. Vintertørka skrei har heile tida vore viktigaste produsentvare, mens ulike importartiklar - etterkvart med dominans for tøyvarer og korn - vart levert i bytte. Dei lokale høvdingane, som i vikingetida dreiv direkteeksport på Vest-Europa, blir her “bygde inn” i eit nytt handelssystem; i alle fall til langt ned på 1200-talet har nord-norske handelsbønder vore aktive både som oppkjøparar i Vågan og i føringa sørover ...

Bjørgo presenterer oss egentlig for et tilsynelatende paradoks. Han hevder at det er ei av de sterkeste kreftene i utforminga av det nye norske samfunnet, kongemakta, som var utløsende. Likevel blei Vågan slik Bjørgo beskriver det, et samfunn svært ulikt alle andre sentra i landet.

VÅGAN INN I "HISTORIENS LYS"
Hva er så det konkrete kildematerialet som gir oss anledning til divergerende oppfatninger? Lengst tilbake i tid går Egilssagaens beretning om Torolv Kveldulfsson på Sandnes på Helgeland. Det er her vi møter namnet Vågan for første gang (Egils saga, 40) og det refereres mest trolig til tidlig på året 874. Forfatteren er en ukjent islending, muligens Snorre Sturlusson, og verket er trolig skrevet før 1230 (Sigfússon 1958, 522-24):

Om våren fór Torolv heim til garden sin. Han sende då folk på skreifiske i Vågar og sume på sildfiske, og samla inn allslags forråd til garden sin.
    Torolv åtte eit stort skip som var etla til havferder. Det var i alt so velgjort som råd var; det var vent måla ovanfor sjøgangen; et segl med blå og raude render høyrde til, og all skipsreiden var mykje for-seg-gjord. Det skipet lét Torolv gjera ferdigt, og manna det med huskarane sine. Han lét bera om bord skrei og huder og røyskattskinn; han sende òg med mykje gråverk og onnor skinnvare som han hadde havt med frå fjellet; det var ovleg mykje gods. Med det skipet lét han Torgils Gjallande sigla vest til England for å kjøpa klede og andre ting han trong om. Dei heldt då søretter langs med landet og sidan til havs, og kom fram til England. Dei fekk der god handel, lasta skipet med kveite og honning, vin og klede, og stemnde so heimetter om hausten.

Før vi tar et langt sprang i tid, kan det være på sin plass å nevne at håløygen Ottars beretning som ca 890 ikke nevner Vågan. Fordi Ottar må ha seilt forbi Vågan på sin veg sørover til Skiringssal, så kan man spørre om det ikke ville vært naturlig å nevne Vågan hvis det allerede da var noe merkverdig med stedet. Dette tjener til å stille et spørsmålstegn ved troverdigheten i Egilssagaens beretning, men neppe til å totalt avkrefte den, fordi Ottar er sparsom med detaljene for heile strekninga mellom heimstedet og Skiringssal.

Kongesagaenes eldste referanse til Vågan er nokså indirekte. Det er en serie begivenheter i de siste årene av 900-tallet, knytta til den heilt sentrale politiske historia i det som etter hvert begynner å bli det norske riket. Det dreier seg om høvdingen Tore Hjort, en av Håkon Jarls menn, som delvis oppgis å høre heime i Vågan, delvis i Hålogaland generelt. Fordi Tore sto i vegen for Olav Tryggvasons kristningsferd til Hålogaland i 994, måtte han seinere bøte med livet.

På basis av det generelle bosettingsbildet i yngre jernalder i Aust-Lofoten, er det tidligere reist tvil om det kan være rett at Tore Hjorts heimstavn var her (eks. Bertelsen 1985, 143). Sannsynligheten for et vikingtidsaristokrati av norrøn type i Vågan virker ikke stor når en sammenligner med naboområdene som Vestvågøy og Hadsel. Dette er likevel en svakt fundert kritikk fordi den bygger på et bilde av vikingtidsaristokratiet som er basert på et fåtall eksempler og der fins fleire andre tilfeller der det ikke er nært sammenfall mellom f.eks rike graver i yngre jernalder og referanser i det skrevne kildematerialet til aristokrati i vikingtid eller tidlig mellomalder. Derfor kan vi ikke avvise at Tore hørte heime i Vågan fordi naboregionenes arkeologiske materiale fra jernalderen (som i vesentlig grad er adskillig eldre enn Tore Hjort) ville vært meir “passende” som scene for en slik glansfull person. Som eksempel kan vi se på Vestvågøya som gjennom heile jernalderen kan vise fram et på mange måter imponerende arkeologisk materiale, men her er det ikke noen aristokrat som kommer til syne i sagaene.

Ei antydning om at Snorre kan ha brukt Vågan som områdenavn og da i ei noe videre betydning enn det som er kjent fra langt seinere tid som Vågan fjerding og Vågan prestegjeld, virker noe søkt og det kan neppe være snakk om samtidsprojeksjon fra Snorre si side fordi Vågan-namnet som områdebetegnelse først er kjent i 1472 (skipreide).

Det Vågan som Tore Hjort eventuelt har hatt tilhørighet i, blir beskrevet nokså klart i ei av islendingsagaene, om Grette Åsmundsson som tidlig i sagaen har ei reise i Norge fordi har blei dømt fredlaus på Island. Grettes besøk i Vågan var antakelig i 1012 og 1013:

Om våren spurte Torfinn Grette hva han hadde tenkt å ta seg til. Han sa at han ville fare nord til Vågan, mens det var handelsstevne der. Torfinn sa at han skulle få de pengene han ville; men Grette sa at denne gangen trengte han ikke mer enn kostpenger. Det skulle han få, sa Torfinn, og fulgte han siden til skipet. Der ga han Grette det gode sakset, og det bar han så lenge han levde. Det var et ypperlig våpen. Torfinn ba ham på nytt komme tilbake så snart han trengte hjelp.
    Grette fór nå nord til Vågan, og der var det folksomt. Mange som han aldri før hadde sett, hilste vennlig på ham, fordi de hadde hørt om storverket han hadde gjort, da han drepte vikingene. Mange gjeve menn ba ham til seg; men han ville heller dra tilbake til Torfinn, vennen sin.
    Han kom seg med et handelsskip, som en mann ved navn Torkjel eide, han bodde i Salten på Hålogaland og var en gjev mann.
...
Nå var de der vinteren over, og om våren fór Grette nord til Vågan med mennene til Torkjel. De skiltes som venner, Torkjel og han.
Bjørn dro vest til England og førte et skip for Torkjel, som seilte dit. Han ble der om sommeren og kjøpte for Torkjels regning de varene han hadde bedt ham om. Da det led på høsten, seilte han østover igjen.
    Grette ble i Vågan til flåten som hadde vært samlet der, løstes opp. Siden seilte han sørover med et handelsskip ...
(Grettes saga; 54-59).

De konkrete opplysningene er nokså fyldige og de gir oss gjennom den gjeve Torkjel et bilde av nordnorske stormenn som ikke strir mot andre beretninger.

I god overensstemmelse med Grettes saga gir Heimskringla oss historia om drapet på Asbjørn Selsbane. Dette var 12 år etter at Grette kom til Vågan først. En av de stormennene han møtte kan godt ha vært far til Asbjørn, Sigurd Toresson. Både far og sønn hadde valgt å ikke slutte seg til kongen og det utvikla seg etter hvert til en hard konflikt. Kongen sin nye sysselmann i den nordlige halvdelen av Hålogaland var Åsmund Grankjelsson. Dette er bare en av begivenhetene som i Snorre si episke framstilling fører fram til konfrontasjonen mellom Tore Hund og kong Olav på Stiklestad. Året er 1024:

Åsmund fikk høre at Asbjørn Selsbane hadde seilt sørover til stevnet i Vågan med et lasteskip han hadde, og nesten tjue mann, og at han var ventende sørfra nå.
(Heimskringla bd 1, 1979, 335).

Neste gang Snorre bruker Vågan som scene, er tre år seinere, i 1027. I løpet av disse få årene har det skjedd mye. Asbjørns farbror, Tore Hund, er nå for alvor involvert, han har vært på Bjarmelandsferd med Åsmunds venn Karle og det endte med at Tore tok livet av han. Kong Olav forbereder seg til avgjørende kamp mot sine motmenn som har støtte av Knut den mektige:

Finn sendte bud til Tore Hund på Bjarkøy og lot kreve leidang der som andre steder. Og da kongens bud kom til Tore, gjorde han seg i stand til å reise og satte huskarene sine til mannskap på det skipet han hadde hatt på Bjarmelandsferden sommeren før; han rustet det ut helt på egen kostnad. Finn stevnte sammen i Vågan alle de håløygene som bodde nordafor; der kom det sammen en stor flåte om våren, og alle ventet på at Finn skulle komme nordfra. Da var Tore Hund også kommet dit. Da Finn kom, lot han straks blåse til husting for hele leidangshæren, og på det tinget viste folk fram våpnene sine, og slik ble også oppbudet fra hver skipreide gransket. Da dette var gjort, sa Finn: “Til deg, Tore Hund, vil jeg stille det spørsmål hva tilbud du vil by kong Olav for drapet på Karle, hirdmannen hans, og for ranet da du tok kongens gods nord i Lenvik? ...
    Tore ble seint ferdig i havna, men da de fikk opp seilene, styrte de ut gjennom Vestfjorden og derfra ut på havet og så sørover langs land så langt ute at sjøen stod midt i liene, eller at landet stundom sank i sjøen; slik lot han det gå sørover til han seilte inn i Englandshavet og kom fram til England. Der drog han til kong Knut. og han tok godt imot ham. Da viste det seg at Tore hadde en mengde løsøre der, han hadde alt det gull og sølv de hadde tatt i Bjarmeland både han og Karle, og i de store tønnene var det dobbelt bunn og bare et lite mellomrom, og der var det drikk, men sjølve tønnene var fulle av gråverk og bever og sobel begge to. Tore ble der hos kong Knut.
(Heimskringla bd 2, 26)

Dette er ei svært innholdsrik historie med mange koblinger til det politiske spillet i det blivende riket. Vi får også et konkret innblikk i rettspleie og ikke minst, ei viktig side av grunnlaget for posisjonen til de håløygske høvdingene blir lagt fram for oss: Tore Hund hadde med seg store verdier fra Bjarmelandsferda. Disse verdisakene tjente i siste instans til å vedlikeholde hans allianse med kong Knut. For oss er det viktig å se at Vågan var det naturlige sted å samle leidangsoppbudet fra det nordlige Hålogaland. Vi gjør også den observasjonen at beskrivelsen av Vågan er slik at vi forstår at skipene lå i ei skjerma havn nært det stedet der mennene var samla til “drøftinger”. Skipene lå ikke trukket opp i fjæra, fordi vi får vite at Tore og Finn gikk ombord i Tore sitt skip.

Ågrip, den eldste kongesagaen, er antakelig skrevet i Trøndelag i 1190-åra. Den vanlige oppfatninga er at forfatteren er en prest med nær tilknytting til erkesetet. I sin redegjørelse for det hardstyret Norge blei utsatt for etter slaget på Stiklestad, nevner han også skattebyrden som Alfivasønnene innførte (Ågrip, 58). Dette må gjelde tidsrommet like før 1035:

Til jol skulde kvar einaste bonde gjeva kongen ein mæle malt av kvar eldstad og eit lår av ein triårs-gamal ukse - det kalla dei vinjartodde -, og eitt spann smør. Og kvar husfrue skulde leggja rygjarto, det var so mykje agnefritt lin som dei kunde spenna um med den største og den lengste fingeren. Bøndene skulde og byggja alle dei hus som kongen vilde ha på bustadene sine. Sju mann skulde reida ut ein hermann og fylla rom på tofta etter det, og det soleis at kvar femårs-gamal var med og reidde ut. Kvar mann som rodde på havet, skulde leggja landvorde til kongen kvar han så rodde ut ifrå, det er fem fiskar. Kvart skip som for burt frå landet, -på det skulde kongen lasta eitt rom tvers yver skipet. Kvar mann som for til Island, både innlendsk og utlendsk, skulde leggja landøyre. Desse skyldnadene heldt seg til dess kong Sigurd Jorsalafare og brørne hans ettergav dei fleste av tyngslone.

Dette er første gang vi hører om skattlegging av fiske. Det er vanskelig å tro at det dreier seg om anna enn tørrfisk. Det er også mulig at vi kan lese ut av denne teksten at tørrfiskproduksjon ikke bare fant sted i Lofoten (ellers ville det kanskje ha vært presisert).

Etter ei rettarbot fra Magnussønnene (1103-7) er det imidlertid klart at det er Våga-fisket som er det økonomisk sett interessante. Det kan være at det har skjedd ei utvikling som gjør at det er gode grunner for kongemakta til å konsentrere sin oppmerksomhet om Vågan.

Denne rettarbot har kongene gitt alle håløyger: Det er alle fiskegaver, både av alle nes og av alle fiskeplasser - med unntak av det som folk har gitt kongen, fem fisker, det skal hver mann gi, som er på fiske i Vågan ...
(NgL I s. 257-58, her i K. Helles oversettelse).

Kongens interesse for Vågan finner vi ytterligere understreka i forbindelse med oppregninga kong Øysteins rekke av vellykka prosjekter. Alle fire sagaversjoner der dette nevnes, har med kirkebygginga i Vågan. Morkinskinna lar også kongen hevde at han bygde husvære for fattige fiskere.

Det foreligger ikke noe materiale til å bekrefte påstanden om at det blei bygd kirke i Vågan først på 1100-tallet, men da dette nevnes i fire av sagaene, er det likevel troverdig. Opplysninga i Morkinskinna om at Vågan-området var hedensk inntil da, er verdt å merke seg. Hvor interessant dette er kan ikke avgjøres uten at vi kan si noe om kristningsprosessen i naboregionene. Haug-undersøkelsen (Sandmo 1990, 69-74) antyder at det sto kirke på Hadseløya allerede på 1000-tallet, kanskje tidligere. Det kan virke som om opplysninga gjelder nærområdet omkring Vågan, og at det er dette forholdet som gjør det verdt å nevne.

At kongen hevder å ha lagt gods til kirka, stiller oss overfor et problem. Dette kan enten forstås som resultatet av en godskonfiskasjon eller som resultatet av ei omstrukturering av bosettinga av lignende type som beskrevet av Lars Ivar Hansen (1990, 202-204). Begge disse mulighetene er vanskelig å diskutere ut fra den informasjonen vi har lagt fram hittil.

Referansen til bygging av husvære for fiskere har vært viet stor oppmerksomhet i lokalhistoriske kretser i Kabelvåg. Dette er i vanlig oppfatning sett på som “grunnleggelsen” av Vågan (eks. Rist-Anderssen 1966). Ei slik oppfatning er i direkte strid med alle tidligere referanser til virksomhet i Vågan. Hans Eidnes (1943, 83) ser på det som et utslag av sosial bevissthet fra kongen si side. Også dette rimer lite med forestillinga om fisket i Vågan som et betydningsfullt skatteobjekt. Nedkvitne (1983, 17-18) forstår dette som om kongen bygde rorbuer i forbindelse med at tørrfisknæringa var ny og i vekst. En forståelse av et kongelig initiativ til å bygge “fiski manna vist” som regulerende tiltak for å legge forholdene til rette for en aktivitetskonsentrasjon i Vågan er lettere å passe inn i den informasjonen vi har for øvrig. Det er direkte usannsynlig at rorbu i betydninga “husvære på fangstboplass” skal kunne oppfattes som et nytt fenomen på 1100-tallet. Det er også usannsynlig at reising av et overnattingshusvære for båtmannskapet skulle kreve så stor investering at ikke fiskerne kunne klare det sjøl. Kongens initiativ må sannsynligvis sees i forbindelse med eiendomsforhold.

Knappe 30 år etter den antatte tida for kirkegrunnleggelsen får vi en bekreftelse på at der var kirke gjennom historia om Sigurd Slembe og Magnus blindes strabasiøse overvintring. Denne fins i tre varianter. Her velger vi Heimskringla (Bd 2, s. 288):

Men om våren tok Sigurd og Magnus sørover med de to skutene som finnene hadde gjort. Da de kom til Vågan, drepte de der Svein prest og de to sønnene hans.

Ingen av sagaene gir oss noe forståelig motiv for Sigurds voldsferd mot presten i Vågan, kanskje kan vi bidra med et interessant forslag. Først skal vi imidlertid forlate de skrevne kildene for ei tid og gå over til en summarisk presentasjon av sporene som fortidsmenneskene har satt seg i terrenget.

FYSISKE KULTURMINNER
Jeg har tidligere nevnt at østsida av Austvågøya skiller seg fra nabodistriktene når det gjelder kulturminnenes karakter i jernalderen. Vi har svært få undersøkelser å bygge på, så jeg må ta reservasjoner for at framtidige utgravninger kommer til å modifisere eller endre på det jeg sier nå. I fortsettelsen er det Kabelvåg-Svolværområdet jeg retter søkelyset mot.

Det som er Våganområdets fremste kulturlandskapstrekk, er slett ikke det som kan settes i forbindelse med mellomalderens sentrum her, men derimot er det førhistoriske fangstboplasser. Det er ikke gjort noen spesiell innsats for systematisk registrering, men “slumpen” har ført til at vi fra Storvågan til Svolvær lufthavn, kjenner i alt 14 boplasser, to er datert til yngre steinalder generelt, mens to har bakre datering til århundrene like før Kristi fødsel og en hører heime i seinmellomalderen. Resten er udaterte. Sju av lokalitetene har hustufter eller er såkalte “åpne” boplasser, dvs at de ikke har hatt synlige husstrukturer eller at disse er ødelagte. De seks andre er hellere, der berget danner tak og vegger. Jeg skal ikke påstå at denne konsentrasjonen er unik i kystnorsk sammenheng, men den er i alle fall påfallende stor. Forklaringa er ikke vanskelig å finne: Hølla, den delen av Vestfjorden som ligger utafor er den utvilsomt rikeste delen av Lofothavet. Ikke bare er det overflod av mat her, men det er også her den nordatlantiske torskestammen formerer seg.

Jeg kan ikke gå inn på alle indisiene her, men jeg regner det for sannsynlig at de påviste boplassene også representerer bosettingsforma og mønsteret som var vanlig heilt opp til vikingtida og som i en viss grad har levd videre i avgrensa kystregioner gjennom mellomalderen. Mi oppfatning er at det området vi har foran oss, bare hadde to kjente jernaldergårder av norrøn type, mens der var adskillig fleire fangstboplasser.

Vi har altså foran oss ei kyststrekning med ei sammensatt bosetting, ikke ulik det vi finner i mange andre deler av den nordnorske kysten, der vi i historisk tid finner både sjøsamisk og bumannsbosetting. Det nærmeste området av lignende karakter er Sortlandssundet og Gullesfjorden (Guttormsen) og Astafjordene (Schanche og Hansen) og Tysfjord (Nielssen). Dette bildet støttes av et større antall stedsnavn som på en eller annen måte spiller hen på samisk nærvær. De mest nærliggende eksemplene er Finneset i Kabelvåg og Finnvika like øst om Kjerkvågan.

I tillegg til dette, kommer fire kulturminner som stiller oss overfor store utfordringer forskningsmessig. Det er først to steinkretser (diameter ca 5m) i Draugvika ved Storvågan. Disse har sine nærmeste paralleller i samiske offersteder inne på fastlandet og på fleire av øyene nordover til Finnmark.

De to neste er store flyttblokker, den eine på Finneset (Kongssteinen). Fogd Schønnebøl beskreiv denne bedre i 1591 enn vi kan i dag:

Her findes en sted paa denne øe Voge en stor helle, som mand kalder konning Hogens helle: det er en stor mechtig steen, og jngen kan komme paa den samme høye klippe, med mindre mand haver en lang sie, og sætter der til. Oven paa den klippe er giort en stor høy vaare af andre smaa passelige steene, og her gaar ord almindelig iblant den menige mand, at koning Hogen med sine hofsinder skulle have giort det samme vaare, og staar endnu paa denne dag, og holdes ved magt til hans ævige jhukommelse.
    Straxen østen for denne store høye klippe, der er en stor rund plads, og slet inden udi, men uden omkring y runden, er der sat med store runde steene, den ene hos den anden, og er hver steen saa stor som toe karle vel kunde løfte den afsteed, og efter gamle sagn da ere mange i den meening, at konning Hogens paulun skulle have staaet paa den samme sted, og han skulle have der sit tilhold.

Den andre (Trollsteinen) ligger ikke langt fra, i umiddelbar nærhet til det stedet der den første kirka sannsynligvis blei reist. I dag er steinen flytta noen meter pga framføring av moderne bilveg. Steinblokka er ca. 1.5 x 3 m og høyde inntil 1.3 m. På V-siden innhugget et grunt kors ca. 0.5 m høyt. Korsets armer og stamme er noe videre ved endene enn de er i korsets sentrum.

Korset har hovedsaklig samme form som det på Kuli-steinen fra Kuløy, Møre og Romsdal, utstilt i Vitenskapsmuseet i Trondheim. Kuli-steinen dateres av Aslak Liestøl til ca 1010 på bakgrunn av runeinnskrifta. Fridtjof Birkeli drøfter også muligheten for at Kuli-steinen kan være fra midten av 900-tallet, men ender med at Liestøls datering er sannsynlig. Korset i “Trollsteinen” har også klare fellestrekk med korset i Grindheimsteinen, Etne i Hordaland (midten av 1000-tallet).

Disse to steinblokkene er sjølsagt kulturminner sjøl om de begge er forma av naturkreftene. Beskrivelsen av “Kongssteinen” svarer ikke til noe kjent norrønt kulturminne jeg kjenner til, men den har elementer som leder tanken til samiske kultsteder fra heile Nordkalotten. “Trollsteinen” har det innhogde korset som har mange andre paralleller i det Vestnordiske området i perioden 900-1200. Et slikt kors på ei blokk av denne størrelsen finnes derimot ikke andre steder. Både “Kongssteinen” og “Trollsteinen” faller godt inn under den beskrivelsen av seider som blir gitt av Vorren og Manker (1958, 153-154), men dette kan ikke ansees som noe “bevis” for at det dreier seg om samiske kultsteder. Jeg holder det likevel for en sannsynlig hypotese at vi her har med naturdannelser som har vært knytta til samisk religionsutøvelse. I det eine tilfellet støtter jeg meg til stedsnavnet, Finnesset, i det andre tilfellet antar jeg at den blei “satt ut av spill” ved at misjonæren fikk hogd inn et kors i den. Ei slik tolking gir etter mi meining også et godt forslag til å forstå det navnet steinen bærer i dag. “Trollsteinen” er ikke noe sannsynlig navn på en stein som skulle ha tjent som alter i påvente av kirka blei bygd ferdig, men det kan godt godtas som navn på en stein som fra kristent perspektiv har hatt ei “farlig” fortid.

Nå er det fristende å undre seg over om Sigurd Slembes ærend i Vågan i 1139 var å gjøre sine sjøsamiske velgjørere en gjenytelse ved å ta presten av dage ikke så svært mange år etter det mest sannsynlige tidspunktet for vanhelligelsen av deres kultsted, ved bygginga av Øysteins kirke (ca 1110?). La det stå som et fantasieggende forslag, som vi dessverre bare kan ha små håp om å få bedre data til å diskutere i framtida.

HAVNEOMRÅDET I VÅGAN
Det mest innholdsrike kulturminnet i Vågan er uten tvil det som etter 15 års undersøkelsesvirksomhet framstår som havnebebyggelsen gjennom mellomalder og tidlig ny tid.

Her er det påvist et omfattende kulturlagsområde, i alt 20.000 m2. Tjukkelsen er opp til 2.5m, påvist ved prøvestikk og utgravninger. Dyrkingsarbeid i siste del av 1800-tallet og første del av dette århundret har gitt betydelige skader på kulturlagene i den nordlige 2/3 av arealet. I de deler der kulturlaget er under 0.5m tjukt antas det at bevaringsforholdene er spolert. Det står i alt 6 bygninger med kjeller i ytterkantene av kulturlagene. Eldre og yngre vatn- og kloakkledninger krysser også området fleire steder.

Overflata på kulturlagsområdet er jamn og med frodig vegetasjon. I nord-delen av feltet vokser det endel unge rognetrær. Synlige overflatestrukturer finnes bare i feltets ytterkanter. I nord, mot Jektbergets steile sør-kant, strekker kulturlaget seg opp på en terrasse. Her er det synlig endel forsenkninger og voller, disse antas å danne i alle fall 7 tufter av ulik alder, både rektangulære syllmurer og ovale tufter avgrensa av jordvoller. Mot øst, ned mot Rekøykeila brytes havnelinjas bue av to bergknauser. På begge er det synlig rester av syllmurer, trolig rorbuer og fjøstomt.

Den tidligste bebyggelsen i dette havneområdet som i dag heter Storvågan, kom mens neset som nå heter Skipsnakken ennå var en holme. Forbindelsen til resten av området må ha vært via båt eller over en val som var tørr ved fjære sjø. Havnebebyggelsen fikk imidlertid allerede tidlig på 1100-tallet en slik karakter at valen blei lagt tørr gjennom utfylling av kulturlagsmasser. På 1200-tallet var havneområdet på denne måten (og ved allmenn landheving) økt med ca 10.000 m2 bebygd areal.

Funnene fra de små undersøkelsene som er gjennomført til nå, viser et miljø som hadde nære kulturelle forbindelser med byer lenger sør gjennom heile høg- og seinmellomalderen. Etter denne tid, er det liten forskjell på den materielle kulturen i Vågan og de vi kjenner fra andre undersøkelser av fiskevær og gårder langs den nordnorske kysten. Det er ikke på noe tidspunkt påvist brudd i bebyggelseskontinuiteten før på slutten av 1800-tallet.

VÅGAN FRA VIKINGTID TIL MELLOMALDER
Mi oppfatning etter denne gjennomgangen av et utvalg av den informasjonen som er til rådighet, er at Vågan har si lengste fortid som fangst- og fiskeboplass. På grunn av Vestfjordens spesielle rolle i torskestammens økologi, kan vi kanskje driste oss til å se på Vågan som en viktig arena for utvikling og vedlikehold av tradisjonell nordnorsk fangstmannskultur i et samfunn som gjennom jernalder og mellomalder i stadig sterkere grad fikk påvirkning fra en utenforliggende kultur der bonden var den dominerende kulturbæreren.

Indisier tyder på at Våganområdet har vært sjøsamenes arena i minst like stor grad som bumennenes. Etter hvert blei imidlertid det samiske preget meir usynlig, som i så mange andre deler av det sørlige og midtre Nord-Norge.

Det synet jeg her har lagt fram reiser spørsmålstegn ved konvensjonell tenkning omkring to sentrale temaer i nordnorsk historie. Først gjelder det “fiskerbonden” som en bærebjelke i kulturhistorisk sammenheng. Mitt syn på Vågan reiser et spørsmål som andre har nærma seg i andre sammenhenger. Kan det være slik at der både gjennom jernalder og mellomalder var to bærebjelker, bonden og fisker/fangstmannen? Bonden må i de fleste tilfellene ha vært kvinne og de mennene som møttes på Lofothavet i begynnelsen av mellomalderen var ikke strategiske profittjegere som søkte å dra nytte av de mulighetene en ny økonomisk tidsalder hadde skapt, men de var først og fremst bærere av en kulturtradisjon som går så langt tilbake som menneskets nærvær ved denne rike kysten. I en slik sammenheng ser jeg det andre viktige temaet, “tørrfiskhandelen” som ei viktig endring, ikke noe fundamentalt nytt. Markedsfisket som kom til å prege Nord-Norge heilt inn i vår tid, bidro til å vedlikeholde den tradisjonelle næringa i ei ny form.

“Fiskerbonden” antar jeg er skapt i nokså ny tid, som et resultat av vedvarende kulturell påvirkning fra den kristne staten. Dette er ikke konklusjoner jeg drar av undersøkelsene omkring det tidligste Vågan, men det er omfattende og grunnleggende problemstillinger som Våganundersøkelsen tvinger meg til å ta opp.

Konklusjonen på spørsmålet om Vågan var Nord-Norges første by må bli foreløpig og en ganske annen enn den jeg har gitt uttrykk for i tidligere arbeider. Vågan ser ikke ut til å ha vært noen by på linje med de andre mellomalderbyene vi kjenner fra områder lenger sør i Norden. Kjøpstadsbegrepet ser ut til å ha vært knytta til stedet i en periode da Vågan hadde funksjoner som ligna på de andre byer hadde. Gjennom si omskiftelige historie, så ser det likevel ut til at det sentrale i Vågans liv har vært et eventyrlig rikt fiske som også blei drevet i uminnelige tider før tørrfiskhandelen oppsto. Jeg tror at vi heller bør vende på spørsmålet og spørre: Hvordan har bybegrepet endra seg over tid? Kanskje vi også kan spørre: Var det manglende kunnskap eller var det andre forestillinger om hva en kjøpstad var, som fikk utenforstående i høg- og seinmellomalderen til å omtale Vågan på en slik måte at vi får bildet av en by?

LITTERATUR

Bertelsen, Reidar 1985. Lofoten og Vesterålens historie, bind 1. Svolvær.
Bertelsen, R., A.Buko, A.Fossnes, J.Hood, Z.Kobylinski, K.Lind og P.Urbanczyk 1987. The Storvågan Project 1985-86. Norwegian Archeological Review Vol 20 No 1 1987.
Bertelsen, Reidar og Przemyslaw Urbanczyk 1988. Two Perspectives on Vågan in Lofoten. Acta Borealia 1/2 1988.
Bjørgo, Narve 1982. Vågastemna i mellomalderen. Hamarspor, eit festskrift til Lars Hamre. Oslo, Bergen, Tromsø.
-------, 1986. Kontakten mellom Bergen og Nord-Norge i mellomalderen. I I.Øye (red): Kjøpstad og rikssentrum. Onsdagskvelder i Bryggens Museum II. Bergen.
Birkeli, Fridtjov 1982. Hva vet vi om kristningen av Norge? Oslo.
Egils-soga. Oversatt og utgitt av Leiv Heggstad, Oslo 1942
Eidnes, Hans 1943. Hålogalands historie. Trondheim.
Fagrskinna. Oversatt av J. Schreiner, Oslo 1926.
Grettes saga. Oversatt og utgitt av Ludvig Holm-Olsen. Oslo 1952.
Guttormsen, Helge 1985. Hvor lenge har det bodd samer i Vesterålen? I Slettjord og Guttormsen (red). Viester-álas, samisk historie i Vesterålen. Melbu. s 30-65
Hansen, Lars Ivar 1990: Samisk fangstsamfunn og norsk høvdingeøkonomi. Oslo.
Heimskringla. Oversatt av Holtsmark og Seip.
Helle, Knut og Arnved Nedkvitne 1977. Norge. Artilkkel i G.A.Blom (red): Urbaniseringsprosessen i Norden, bd I. Oslo.
Holm-Olsen, Ludvig 1974. Middelalderens litteratur i Norge. I Beyer (red): Norges Litteraturhistorie, bind I, Fra runene til Det Norske Selskab. Oslo.
Håkon Håkonssons saga. Oversatt og utgitt av F. Hødnebø. Oslo 1979.
Liestøl, Aslak. 1957. Kuli. Artikkel i M. Olsen (red): Norges innskrifter med de yngre runer. Fjerde bind. Oslo.
Lind, Keth 1991. Sko som materiell kultur, Vágarsamfunnet i middelalderen. Magistergradsavhandling i arkeologi. Universitetet i Tromsø.
Munch, Gerd Stamsø, Olav Sverre Johansen og Ingegerd Larssen 1987. Borg in Lofoten. A chieftain’s farm in arctic Norway. I J. Knirk (red): Proceedings of the Tenth Viking Congress. Universitetets Olsdaksamlings Skrifter, Ny rekke, nr 9. Oslo.
Nedkvitne, Arnved 1983. Utenrikshandelen fra det vestafjelske Norge 1100-1600. Doktorgradsavhandling i historie. Universitetet i Bergen.
Nielssen, Alf Ragnar 1991. Lødingen, Tjeldsund og Tysfjord historie, bind 4. Fra steinalderen til 1700-tallet. Lødingen.
Nilsen, Helge 1976. Norrøne historieskriveres syn på de eldste norske byenes oppkomst og tidlige utvikling. Hovedfagsavhandling i historie. Universitetet i Bergen.
Rist-Anderssen, Cecilie 1966. Trekk av Vågans historie. Bergen
Sandmo, Anne-Karine 1990. Haug i Hadsel - gårdshaug med graver og mulige kirkerester. I TROMURA, Kulturhistorie nr. 17. Tromsø Museum. s 51-78.
Schanche, Audhild 1986. Nordnorsk jernalderarkeologi. Et sosialgeografisk perspektiv. Magistergradsavhandling i arkeologi ved Universitetet i Tromsø.
Schønnebøl, Erik H. 1591. Lofotens och Vestraalens Beskriffuelse. Gjenopptrykket i K. Lindbekk. 1978: Lofoten og Vesterålens historie, bind 2. Svolvær.
Sigfússon, Bjørn 1958. Egils saga. KLNM III Malmø
Sjøvold, Thorleif 1974. The Iron Age Settlement of Arctic Norway II. Tromsø Museums Skrifter Vol X,2 Tromsø/Oslo/Bergen.
Urbanczyk, Przemyslaw 1992. Medieval Arctic Norway. Institute of the History of Material Culture. Polish Academy of Sciences. Warsaw.
Vorren, Ørnulv og Ernst Manker 1958. Samekulturen. Tromsø
Ågrip. Oversatt av Gustav Indrebø, Oslo 1936.

- 16. mars 2000