Omkring 1300 var Bergen et handelssentrum av europeisk betydning. Byen hadde mellom 5 og 10.000, kanskje om lag 7.000 innbyggere, og var klart den største og viktigste i landet. I europeisk målestokk var den en mellomstor by.
På denne tiden lå det tettere bygde byområdet ennå for det meste øst for Vågen, fra Holmen (nå Bergenhus) i nord til Vågsbotn i sør. Men det var også begynt å komme opp enkelte bygårder på Strandsiden vest for Vågen. På Holmen lå kongsgården og det kirkelige sentrum med domkirke og bispegård. I byen innenfor foregikk den økonomiske virksomheten, og her bodde folk flest.
To langsgående gateløp førte gjennom byen, Øvrestretet (Øvregaten) og den fremre passasjen over Bryggen med fortsettelse i Sutarestrete (Kong Oscars gate). De var bundet sammen på tvers av almenninger og smalere veiter. Bebyggelsen på Bryggen besto hovedsakelig av dobbeltgårder, dvs. to lange husrekker med felles passasje mellom. Men det fantes også enkeltgårder med bare en husrekke. Byen var stort sett bygd i tre. Stein var vesentlig brukt i anleggene på Holmen og til byens fem klostre og vel tyve kirker. Disse monumentalbygningene reiste seg over trebebyggelsens torvtak.
La oss starte vår vandring i «middelalderbyen» nede i havneområdet ved Bryggen.
Gårdene på Bryggen var hovedområdet for sjøhandel i stort. Alle varer som kom til byen, skulle føres opp i hus og selges der eller på torget. Det var forbudt å kjøpe eller selge fra skip. Fra lagerbodene på Bryggen ble også det meste av varene skipet ut, til utland og innland.
Ved kai i museets «middelalderby» ligger Bryggeskipet. Det er gravd fram over 50 deler av dette store skipet. Det hadde seilt i første del av 1200-årene, var så blitt hogd opp, og restene ble brukt som bygningsfundamenter etter bybrannen i 1248. Skipet har vært minst 30 m langt og 9-10 m bredt. Spor av kraftige tverrskipsbjelker viser at det også var høybordet. Det var tilvirket i furu, og dette tyder på at det var norsk bygd. Trolig var skipet en «busse», den vanlige betegnelsen på havgående norske handelsfartøyer omkring 1300.
Bryggeskipet var større og lastet mer enn gjennomsnittet av de hanseatiske koggene som seilte på Bergen på denne tiden og senere. Det var ikke overlegen skipsbyggeteknikk som gjorde hanseatene dominerende i Bergens utenrikshandel, men bedre organisasjon og størrekapital enn norske kjøpmenn.
Bergen trakk til seg eksportproduksjon fra hele den vest-og nordnorske kysten og fra Vesterhavsøene. Til gjengjeld forsynte byen disse områdene med importvarer ogsine egne håndverksprodukter.Bryggeskipet er her lastet med typiske eksportvarer fra Bergen: tørrfisk, tran, geiteskinn, saueskinn og trelast.
Tørrfisk var den desidert viktigste utførselsvaren. Det kan ha vært utført omkring 3.000 tonn tørrfisk årlig fra Bergen først pa 1300-tallet, og dette var kanskje 80-90% av den samlede eksportverdien fra byen. Andre utførte varer var tran og sild og videre trelast, huder og skinn, dessuten mindre kvanta av andre produkter av husdyrhold,skogbruk, fiske og fangst.
Kornvarene (korn, mel, malt) var de viktigste importvarene. Det meste var rug fra Lübeck og andre østersjøsteder, men det ble også innført hvete fra Østengland. Tekstiler kom på annen plass etter kornvarene, særlig finereog grovere ullklede, men også lerret, hampeduk, silke o.a. Viktige innførselsvarer var dessuten øl, vin, honning, salt og keramikk. I mindre kvanta kom krydder, erter, bønner, gryn, ris, mandler, druer, valnøtter, metaller, kull, hamp, bast, voks, og grovere og finere håndverksvarer.
Tunge varer som korn, ble lagret så nær sjøen som mulig, mens tekstiler og småvarer ble ført opp mot Øvrestretet, der de ble solgt i smått fra bodene.
De nærmeste bygdene forsynte Bergen med nødvendige matvarer (smør, slakt, fisk o.a.), byggematerialer (tømmer, tjære, stein, kalk m.m.), råvarer til håndverkerne i byen (huder, fett, tre, jern m.m.), brenneved og torv. Bøndene her satset mindre på korndyrking, fordi de kunne få billig importkorn fra byen sammen med andre innførte varer og bergenske håndverksprodukter.
Bryggen med sine sjøgårder var hovedområdet for de virksomhetene som var knyttet til fjernhandel og mellomhandel. En Brygge-gård hadde bygninger og rom som ble brukt til mange formål. I grunnetasjen var det mest lagerboder, mens bolig- og oppholdsrom lå i de øvre etasjene. Den fremre delen av gården, mot Vågen, hadde særlig betydning i sjøhandelen, mens det var mer av bolig- og oppholdsrom i den bakre delen. Her lå fellesrom for husholdningene i gården som eldhus, skytningstove eller setstove og rom med utstyr til ølbrygging. Til gårdens fellesgoder hørte også gårdspassasjen og kaiplassen foran.
I Brygge-området mellom Sandbru og Autaalmenning lå det vel 30 bygårder omkring 1300. I tillegg kom gårdene langs Øvrestretet og i Vågsbotn; dessuten var det begynt å komme opp gårder på Strandsiden.
De fleste bygårdene på Bryggen var dobbeltgårder; de hadde to parallelle husrekker med gavlene mot Vågen og felles passasje. Husrekkene strakte seg fra sjøen og opp mot Øvrestretet, der de ikke ble hindret av kirker og kirkegårder. Husene var gjerne 4-6 m brede og hele dobbeltgården 12 - 14 m bred. Husene hadde opp til tre etasjer med lem.
Husene i bygården var bygd i tre som lafte- eller reisverksbygninger. Tankene var tekket med torv og never.
Bygården rommet mange folk - fra huseierne eller husbøndene og de såkalte husfaste menn (som leide større deler av gården for et lengre tidsrom) til arbeidere, tjenere og fattige. Her bodde menn, kvinner og barn. I runefunnene møter vi navn som Arne, Eirik, Grim, Torgeir, Torlak, Ingjald, Solveig, Randalin, Pupa og Sigrid. Også blant huseierne var det kvinner, som Solveig i Bugard, Margrete i Vetrliden og Birgit i Grauten. Arbeidere og tjenere utgjorde en tallrik gruppe i bygården. Heimekoner eller tjenestekvinner hadde arbeid i bygårdens hushold- ninger, og kunne bo sammen i egne heimekoneloft der.
En god del arbeidende kvinner og menn leide husrom i gardene i tillegg til dem som hadde sitt daglige virke der. En husbonde hadde lov til å ta imot maksimum to karer og tre kvinner som losjerende. Dette var et forsøk på å hindre at folk uten arbeid ble gående og tigge i byen.
I seilingssesongen i sommerhalvåret ble byen besøkt av tallrike utenlandske kjøpmenn, såkalte gjester, og sjøfolk. Men en del utlendinger bodde også fast i gårdene som vintersittere, i hus som de leide og til dels eide selv. Tyskeren Henrik og gotlendingen Botleif, som har etterlatt seg navnene sine i runer på varemerker fra Bryggen, var kanskje to av disse.
De fleste beboerne i gården var trolig forholdsvis unge mennesker. Gjennomsnittlig levealder på denne tiden lå antakelig et sted mellom 20 og 30 år, på grunn av stor barnedødelighet. For dem som levde opp, var et livsløp på 40-50 ganske vanlig. Dårlig hygiene og mangelfulle legeråd gjorde dem lett mottakelige for smittsomme farsotter som dysenteri, kopper, spedalskhet o.a.
Boss og avfall var et problem i bysamfunnet. Det krydde av rotter og mus, selv om kattene var mange. Hver gård hadde egne avtreder, som gjerne lå mellom to hus i en gårdrekke. Toseteren i museets «gård» ble funnet i Bugården. Væte fra avtredet sivet ut i åpne eller tildekkede veiter eller grøfter i passasjene. Bergensregnet hjalp nok til å bedre de sanitære forholdene i byen.
Vi nærmer oss nå den bakre delen av «bygården». I nær tilknytning til hverandre lå her eldhus og skytningstove eller setstove. Denne plasseringen bød på praktiske fordeler og minsket brannfaren.
I eldhuset ble maten tilberedt. Opprinnelig var dette forholdsvis små enromsbygninger som den som er rekonstruert her. Men etter hvert gjorde brannfaren at matlagingen ble samlet i større eldhus bak i gården, felles for flere eller alle husholdninger i gården. Her ble det kokt graut, kjøtt o.a. og stekt brød på heller i den åpne gruen.
Særlig var kornvarer viktige i det daglige kostholdet. Mel ble brukt til graut og brød, malt til å brygge øl. Melk, smør, ost og egg var andre viktige næringsemner. Kjøtt av storfe var vanligst, dernest sau og gelt, svin og fjørfe. Det har også vært rikelig tilgang på fersk fisk: lange, lyr, sei, torsk og sild.
Skytningstova (i dag: schötstuen) eller setstova var et felles oppholdsrom for folkene i bygården. Der kom de sammen for å spise, drikke og sitte varmt i kalde vinterkvelder. Dagens to hovedmåltider var dagverd og nattverd. Dagverd var det tidligste måltidet - før folk tok fatt på arbeidet. Nattverd var det andre hovedmåltidet, ved arbeidsdagens slutt. Lettere mat og drikke ble inntatt mellom arbeidsøktene. Her ble det også drukket mye øl, som var en næringsrik drikk og særlig egnet til å skylle ned all den tørkede, salte og sure maten. Et dagskonsum på 2-3 1 øl var ikke uvanlig. Den vanligste drikken var nok likevel vann og surmelk. Mjød og vin var dyrere drikker, som vanlige folk sjelden smakte.
Noen av runeinnskriftene fra Bryggen gir øyeblikksbilder fra miljøet i skytningstova:
«Min kjære, kyss meg»
«Gyda sier du skal gå hjem»
I museets «strete» vises varer som kan ha vært solgt fra utsalgsbodene til noen av disse: skomakere, kammakere, kardreiere, laggere, gullsmeder, skreddere, skinnberedere og mathandlere.
Skomakerne (gammelnorsk «sutarar») var den gruppen av håndverkere som gjorde mest av seg i byen. De skulle holde til i utkanten av selve håndverksgaten, innerst i Vågsbotn, på hegge sider av stretet fra den ytre det av Halvardskirkegården og sørover. Det som i dag er Kong Oscars gate, ble først på 1300-tallet kalt Sutarestrete. Det var behov for vann til garving, og ikke minst stanken og de store avfallsmengdene fra denne prosessen, som gjorde at skomakerne måtte holde til i utkant av tettbehyggelsen.
Kammakerne laget ikke bare kammer, men også nåler, spillebrikker o.a. Kammaterialet var i første rekke gevirer av rein, hjort og elg. Trekammer ble laget av harde og glatte tresorter som f.eks. barlind. Kammer ble priset i storhundrer (= 120), og dette viser at de ble masseprodusert til alminnelig forbruk, samtidig som det ble laget kostbare praktkammer.
Trehåndverket var forholdsvis spesialisert: Kopperne laget dreiede kar, mens laggerne tilvirket trekar av flate trestaver. Bunnen ble felt inn i en fure - laggen - nederst på stavene. Stavene ble holdt sammen med gjorder. Gjardene slo slike bånd rundt karet.
En rekke håndverkere i Bergen drev også finere og grovere metallarbeid. Gullsmedene holdt til på oppsiden av Øvrestretet omtrent midtveis i gaten. På grunn av brannfaren skulle de arbeide i en-etasjes boder med jordgolv. Jernsmedene måtte derimot holde seg helt unna tettbebyggelsen på grunn av den store brannfaren som smiebuene medførte. De drev en allsidig virksomhet med fremstilling av stålhjelmer, arbeidsøkser, beslag, låser, dørjern, kniver, spyd, grev, plogjern, ljåer, sigder o.a.
På nedsiden av museets «strete» finner vi boden til skredderen og skinneren. Mens skredderne både skar til og sydde klær, stelte skinnerne til pelsverk og laget luer, hetter, for til kapper og andre klesplagg. De brukte mårskinn, røyskattskinn (hermelin), reinkalvskinn, lammeskinn o.a.
Mathandlerens «bod» er den siste vi kommer til i museumsgaten - ikke så langt unna «Mariakirke». Her frister han med engelsk hvete, baltisk rug, smør, pølser, kål og forskjellige andre matvarer.
Den store Kristkirken på Holmen var byens domkirke og dermed kirke for hele Bergens bispedømme (fra Nordfjord til Sunnhordland).
Halvardskirken, Mikalskirken i Vågsbotn, Korskirken, Lille Kristkirke, Mariakirken, Martinskirken, Peterskirken, Nikolaikirken var alle sognekirker, kanskje også Olavskirken på Bakkene.
Andre kirker og kapeller ble søkt av tilreisende folk i seilingssesongen, og de fantes til dels i kirkelige bygårder.
Klostrene var: Munkeliv eller Mikalsklosteret av benediktinerordenen, Jonsklosteret av augustinerordenen, Nonneseter av cistensienserordenen, dominikanerklosteret og fransiskanerklosteret. De kongelige kapellene var Apostelkir- ken i kongsgården, Allehelgenskirken og Katarinakirken, de to siste med fattighospitaler.
De kirkelige institusjonene trakk store inntekter til byen fra landdistriktene, særlig landskyld (leieinntekter) av jord og tiende og bøter til biskopen. Det var disse inntektene som gjorde det mulig å reise og vedlikeholde så mange kirker og underholde geistligheten ved dem. Det meste av inntektene kom i form av varer, som ble forbrukt i byen, bearbeidet av håndverkere eller gikk inn i varebyttet der. Den kirkelige virksomheten og de kirkelige inntektene betydde svært mye for byutviklingen, ikke minst økonomisk.
Kirken fulgte tidens mennesker fra vugge til grav og grep dypt inn i dagliglivet. Året rundt ble folk stadig minnet om kirke og kristendom gjennom en rekke obligaoriske høytids- og fastedager. Sakramentene markerte viktige hendelser i livet fra fødsel til død: dåpen kort etter fødselen, fermingen (konfirmasjonen) ved biskopen i 6-12 års alderen, ekteskapet og sykesalvingen eller den siste olje og dessuten prestevigselen. Syndsforlatelse ved skriftemål og nattverd var sakramenter som kunne utdeles en rekke ganger.
Religiøsitet kom ikke bare til uttrykk i kirkegang og bønn, men også i dyrkelse av helgener og relikier, valfarter til «hellige» steder o.l. Magiske amuletter av forskjellig slag, innskrifter og formularer -ofte i runer- og offergaver ble brukt for å verne mot sykdom, sult og død.
Det meste av den organiserte undervisningen i byen var knyttet til de kirkelige institusjonene på Holmen. Her lå katedralskolen, hvor dominikanernes lesemestre undervlste i teologi og filosofi. Skolen ved Apostelkirkcn skulle trolig først og fremst oppfylle kongedømmets behov for utdanning av forretningsdyktige geistlige og lekfolk. I miljøene på Holmen kunne en treffe menn som hadde studert ved universitetene i Italia, Frankrike og England.
Ved hoffet og i de kirkelige miljøene foregikk en mangeartet litterær virksomhet: avskrivning og oversettelse hånd i hånd med mer original produksjon. Det ble ført i pennen religiøse og liturgiske skrifter, kongesagaer og annen historisk og politisk litteratur, motepreget heroisk-romantisk hofflitteratur, lovtekster, dokumenter og brev. Levende spor av det bergenske lærdomsmiljøet er kommet for dagen i de vel 600 runeinnskriftene som er funnet under middelaldergravningeri byen. Her finnes blant annet latinske sitater og norrøn poesi.
Men runekunsten var i enklere former også kjent i bredere lag. I innskriftene kommer folketro til uttrykk gjennom religiøse sitater, bønner og magiske formler. Runer ble også brukt i det praktiske liv: til merkelapper for varer, notater og forretningsbrev. Andre runeinnskrifter er mer spontane ytringer. Til kulturlivet i Bergen hørte også sang og musikk. I gudstjenestene var liturgisk sang et fast innslag. Ved brylluper og andre festlige anledninger ved hoffet opptrådte ofte musikalske gjøglere eller «leikarer». De var nok også å se ute i byen i den travle seilingssesongen.
