I På Høyden nr. 10 tar professor Atle Kittang avstand fra den siste tids fokusering på de negative sidene ved stipendiatsystemet og hevder at det tvert imot er et privilegium å få bruke tre fulle årsverk til å arbeide med et forskningsprosjekt som en er interessert i og gløder for. Dette har han selvfølgelig langt på vei rett i. Stipendiattiden har avgjort sine «lyse sider» og med dagens harde konkurranse om stipender er det vel heller ingen stipendiater som ikke føler seg takknemlig og glad for at akkurat de var så heldige å nå opp.
Likevel synes jeg at arbeidssituasjonen for stipendiatene er et tema som fortjener å bli tatt opp, noe da også Martha Thunes´ erfaringer viser (På Høyden nr. 10). Det er nemlig ikke slik at stipendperioden er en sammenhengende lykkerus over spennende og nye innsikter. På tross av iherdig arbeid kan resultater la vente på seg, gjennombrudd utebli og uventede problemer oppstå. Og slik bør det vel også være ? Dersom det hele var så enkelt ville det vel ikke være god forskning ? Enkelte faser i et forskningsarbeid kan være tunge, selv for erfarne forskere, og det burde derfor ikke komme som noen overraskelse at det også kan kjennes slik for stipendiater.
Jeg er enig med Kittang når han sier at ansvaret for å få en god stipendiatperiode først og fremst hviler på stipendiaten selv. Det ligger også i arbeidets natur at avhandlingen er et ensomt solo-prosjekt.
Likevel tror jeg at det er viktig å ta en del av de signalene som har framkommet i denne debatten alvorlig. Universitetet bør ikke være et sted der bare de mest råbarkede individualistene trives. De som synes det er helt greit å sitte alene i 4 år på perifere bortgjemte kontor i Universitetets eldre bygningsmasse uten nevneverdig kontakt med fagmiljø og kolleger. Det er da heller ikke alltid disse som bidrar med den beste forskningen eller som vil være de beste medarbeiderne i senere sammenhenger.
Tid og ressurser er knappe. Likevel bør det ikke være umulig ved en institusjon som UiB å få til løsninger og en symbolpolitikk som kan virke mer innlemmende og støttende både for yngre og eldre forskere og medarbeidere, enn hva som hittil har vært tilfellet. Og selv om jeg slett ikke ønsker å være «sosialklient» i et «psykososialt krisefelt» vil jeg hevde, uten å føle det nedverdigende, at man som ung forsker kan trenge noe mer «drahjelp», interesse og omsorg, både faglig og sosialt, enn mer erfarne medarbeidere ved universitetet.
Oppmuntring, ros og støtte er viktige elementer i all menneskelig samhandling, og er noe stipendiatene selv merker betydningen av i sitt «pliktarbeid»; veiledning og undervisning av studenter. Det bidrar nemlig til bedre resultater.
Mange fast ansatte ved instituttene er mer enn villige til å yte denne støtten, og det er da selvfølgelig viktig at stipendiatene selv bidrar med forslag som kan gjøre situasjonen bedre. Tonen i artikkelen om stipendiatenes situasjon i På Høyden nr. 9 kunne nok virke noe «jamrende».
Jeg synes imidlertid at Kittangs negative karakteristikk av artikkelen som «tabloid» og med «sosialpornografisk ordval» er ufortjent og bidrar til å trekke oppmerksomheten vekk fra de viktige sakene artikkelen tross alt tok opp.
Kristel Skorge Steen
Stipendiat
Historisk institutt
Stipendiater vantrives, savner faglig respons, føler de stagnerer.
Jeg minnes årene før den nye doktorgraden ble innført. Jeg husker historien slik: Det begynte den gang med at en gruppe stipendiater vantrivdes, savnet faglig respons, følte at de stagnerte. De uttrykte derfor et ønske om litt mer veiledning og faglig kommunikasjon med fast ansatte kolleger. Det ble nedsatt en komité. Den konkluderte med at her trengtes det en helt ny doktorgrad, med fast opplegg, kurs, formalisert veiledning, og ditt og datt som skulle gjøres under veis. Stipendiatene selv gikk imot dette. De syntes det var svært at deres ønske om en beskjeden økning av den faglige kommunikasjonen skulle føre til så pass drastiske endringer av overveiende organisatorisk art.
Så fikk vi den nye doktorgraden. Allikevel høres det ut til at man er i essensielt samme situasjon som for 20 år siden. Fortsatt er det en god del stipendiater som ikke makter å fullføre. Dette er nok naturlig i og med at det dreier seg om forskning, som jo er å bevege seg på ukjent mark uten forhåndsviten om hvor målet ligger eller om det i det hele tatt finnes. Verre er det at stipendiaters tid fylles med aktiviteter som i realiteten knapt vil bli særlig meriterende for dem i fremtiden, og som vel sjelden støtter avhandlingen vesentlig. I tillegg til klagepunktene fra for 20 år siden har da også dagens stipendiater et til: at de er utkjørt.
Jeg har alltid mislikt den nye graden. Det er en misforståelse å tro at den måtte til for at vi skulle kunne måle oss med utenlandske PhD-grader. Det man skulle gjort, var å omdøpe hovedfag avlagt med laudabel karakter til doktorgrad. Den ville ligget fullt på linje med de fleste PhD, hvor nivået forøvrig også varierer svært. Videre gradsarbeid burde så foregå i retning av dr.philos, som før.
Allerede på hovedfagsnivå bør dyktige studenter som tenker på en forsker-fremtid kunne gjøre seg stort sett ferdig med å gå på forelesninger og kurs, bruke langt mer tid på å lese og skrive i rolige forhold, og så snakke fag med hverandre og med det vitenskapelige personalet på det som ville være en naturlig måte hvis Akademia hadde som klart ideal at tiden ikke skal fylles med skolegang. At heseblesende faste opplegg prolongeres, også ut over hovedfagsnivå, er, tror jeg, en viktig årsak til at stipendiater drukner under depresjon over alt de «må lære».
Marianne Haslev Skånland
professor
Seksjon for lingvistiske fag