De som har besøkt rektors kontor de siste årene kan trolig som meg underskrive på at det der har hersket en usedvanlig orden. Omgitt av antikviteter og memorabilia har Ole Didrik Lærum tronet bak et skrivebord hvis flate kun har vært forstyrret av et par utvalgte saksdokumenter. Og så har man da noe slukøret vandret tilbake til sitt eget kontor der dokumentene tårner seg opp som små fjell av dårlig samvittighet.
Det var derfor med en viss tilfredshet at jeg for et par dager siden avla vår avtroppende rektor et besøk og overrasket ham mitt i en enorm haug med dokumenter, bilder og brev. Det store skapet var åpnet. Skapet som så ut til å romme mye av det Ole Didrik har fått gjort i løpet av sine 12 år i universitetsledelsen, og kanskje også en hel del av de sakene han ikke fikk gjort noe med.
En ting som hittil har manglet på rektorkontoret, er datamaskin. Nå er den bestilt og skal installeres i løpet av julehelgen. Jan Fridthjof Bernt overtar, og på kontoret der en enkelte ganger nærmest har følt fjærpennens skrapen, knyttes nå linjene til et moderne kommunikasjonssentrum.
Står vi da overfor et epokeskifte? Nei, underlig nok så gjør vi trolig ikke det. Som Ole Didrik Lærum selv nylig understreket i sin tale til vår nye rektor, så representerer det som nå skjer snarere en fortsettelse av den ledelsesstil og den ledelsesfilosofi vi har hatt på Universitetet i Bergen de siste årene. Men sin lange fartstid ved universitetet, med de rammer for virksomheten han har vært med på å trekke opp som den nye universitetslovens "far" og med de erfaringene han har gjort i sin tid som prorektor, så har Jan Fridthjof Bernt allerede i stor grad vært med på å prege det universitetet han nå er satt til å lede.
Den første utfordringen han vil få er å lose oss gjennom vårt jubileumsår. Med et tredvetalls ulike prosjektgrupper som nå i over et år har forbedredt ulike tiltak, så er det i seg selv en stor oppgave. Samtidig skal det fortsatt bygges videre for å skape bedre arbeidsforhold for ansatte og studenter; vårt internasjonale engasjement skal videreføres - og det skal også det tette samarbeidet vi har etablert med høyskolesystemet innenfor Norgesnettet. To saker bør nevnes spesielt. Det ene er å sørge for bedre forhold for forskningsaktiviteten ved UiB. Dette er viktig i seg selv og viktig fordi det er så nært knyttet til kvaliteten på den undervisningen vi kan tilby våre studenter. Det andre er å sørge for at det norske samfunnet tar imot og utnytter den kompetansen som nå tilbys gjennom våre nyutdannede kandidater. I jubileumsåret har vi en enestående mulighet for å legge tyngde bak disse sakene, og det er derfor med store forhåpninger jeg med dette ønsker alle På Høydens lesere en god jul og et godt jubileumsår i 1996.