Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

"Og de binder
dine føtter og sier: gå!"

Stortingsmelding nr. 27, "Gjør din plikt – krev din rett", inneholder en rekke forslag til reformer som skal bedre studentenes kår, forplikte studenter og forskere og omstrukturere høyere utdanning.

Når det gjelder lån og stipend til studentene er reformene kostnadsberegnet, men den er ikke kostnadsberegnet når det gjelder forslagene til mer lærerintensive studier. Dette er urovekkende.

På universitetene idag tar man gjennomgående midler fra lavere grads studier for å subsidiere profesjonstudier og høyere grad. Dette bidrar til at universitetene i praksis har tusenvis av studieplasser på lavere grad som er for billige, og der tilbudene til tross for vedvarende innsats fra de ansattes side blir for magert. Det dreier seg om studieplasser som ikke er realistisk prissatt i forhold til hva det koster å gi studentene optimal undervisning og oppfølging. Nå foreslås det en rekke reformer. Mye positivt kan sies om å få til en tettere oppfølging av lavere gradsstudenter med blant annet mer personlig veiledning, jevnlige tilbakemeldinger og mappevurderinger. Slik det skisseres i meldingen kan en slik oppfølging nettopp ligne på hvorledes studentene har det på høyere grad og i profesjonsstudiene. Men det er ikke uten grunn at studieplassene på disse nivåene er dyrere og til dels svært mye dyrere enn studieplasser på lavere grad.

Tror vi så at bevilgende myndigheter vil betale kalaset? Bygget på de erfaringer universitetene har fra de senere år der man bare med et nødskrik og intens lobbyvirksomhet har fått et budsjett i havn som gjør at man ikke må nedlegge fag og si opp ansatte, er det uhyre vanskelig å være optimistisk på dette punktet. Når man i tillegg vet at store deler av universitetenes lavere grads studier i praksis drives på et bevilgningsmessig lavbluss, fordamper ethvert tilløp til optimisme.

Tvertimot aner man konturene av en kostnadskrevende reform som man ikke har noe reelt ønske om å betale for. Istedet ser man her en personalpolitisk komponent der man kynisk kalkulerer med at de ansatte fortsatt vil strekke seg for å få regnestykket til å gå i hop. Man ser, blant annet i kapittel 9, også prisen i form av såkalt "mer fleksibel bruk av personalressurser". Det skal innebære "større bruk av tilsetninger i prosjekter og engasjementer" (det vil si en bruk og kast- mentalitet i forhold til personalet); "individuell differensiering av tidsressurser til forskning" (det vil si at den hedvundne retten til at cirka halvparten av tiden i vitenskapelige stillinger skal brukes til forskning står i fare); slutt på ordningen med opprykk til personlig professorat (det vil si mer høykvalifisert personale for en billig penge). Fremfor alt forstår man at nedkorting av studietiden ikke skal bety å frigjøre ressurser som kan brukes til å skape en bedre undervisning. Forslaget vil i stedet, som det heter i kapittel 13, kunne "frigjøre betydelige arbeidsressurser. Forslagene i meldingen vil på sikt kunne få meget stor betydning for størrelsen på arbeidsstyrken".

Om denne meldingen er godt nytt for studentene i første omgang, er den dårlig nytt for universitetene som sådan, og dårlig nytt for universitetene vil også bety dårlig nytt for studentene. Det som skjer med universitetsbegrepet i denne meldingen er nok symptomatisk, nemlig at det tømmes for innhold. Istedet innfører man et nytt begrep som skal erstatte det gamle: Velkommen til BiB – Breddeuniversitetet i Bergen! Meldingen forsikrer om at begrepsforandringen ikke vil få konsekvenser for noen. Men i all verden, hva er hensikten da? Ingen skal tvile på at distriktspolitiske interesser vil gjøre sitt ytterste til å fylle alle de institusjoner som nå etter hvert skal betegnes med det devaluerte universitetsbegrepet med nytt innhold – og ikke minst med penger. Flere institusjoner skal dermed forsøke å tyne budsjettene for midler, og dette dreier seg om budsjetter som idag mangler midler til å betale for studieplasser på en anstendig måte.

Hvis institusjonene skal kunne gjøre sin plikt, nemlig å gi et godt tilbud og en god oppfølging av sine studenter, må de også kunne kreve tilstrekkelig bevilgninger til å kunne gjøre dette. Ellers blir det, for å tale med Gunvor Hofmo i et av de mange sitatene som krydrer denne meldingen – "Og de binder dine føtter og sier; gå!".