Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Med hele verden som arbeidsfelt

Siden 1992 har et lite sekretariat i Bergen arrangert over 30 konferanser og arbeidsseminar og opprettet kontakt med hundrevis av fattigdomsforskere over hele verden. Men først 1. februar i år ble Senter for internasjonal fattigdomsforskning formelt opprettet.

– Det er som å komme hjem, sier professor Else Øyen, som er veldig fornøyd med at universitetet nå formelt anerkjenner det arbeidet hun og de andre ved Comparative Research Programme on Poverty (CROP) har holdt på med så lenge. Hun har sitt eget engasjement å takke.

– Det er ikke nødvendig å møte fattigdom med et ulykkelig ansikt, sier Else Øyen, Nordens eneste professor i fattigdom. Hun kan i hvert fall være fornøyd med at Senter for internasjonal fattigdomsforskning endelig er formelt opprettet.

– Det begynte med at jeg satt i hovedstyret i International Social Science Council og var frekk nok til å reise meg opp og kritisere deres arbeid for å være for lite forskningsbasert, forteller Øyen.

Sånt gjør man ikke ustraffet. Hun ble valgt til visepresident for forskningsspørsmål og satt til å lage et forskningsprogram på fattigdom. Resultatet ble CROP, som Senter for internasjonal fattigdomsforskning nå har fått spesielt ansvar for å videreføre, men som Øyen har arbeidet med siden 1992.

– Siden den tiden har vi klart å mobilisere en mengde forskere, sier professoren. Hun og medarbeiderne hennes er kjent for å tenke økonomisk. De reiser turistklasse, bruker mye internett og legger bevisst sine konferanser og arbeidsseminar til land som gjør at også forskere fra den tredje verden kan ha råd til å reise og delta.

I dag teller CROP-nettverket 1600 forskere over hele verden.

Uavhengig stilling

– Fattigdomsforskning er et vanskelig tema, fordi det er så politisert. Det gjør det ekstra viktig for oss å opprettholde en uavhengig stilling, sier Øyen og legger til at dette faktisk er noe av grunnen til at senteret ligger i Norge. De har flere ganger fått tilbud om å flytte sekretariatet til andre land. Men Norge har et godt rykte der ute.

– Jeg seiler på det arbeidet som har vært gjort av Norad, Brundtlandkommisjonen og fredsmeglere, sier Øyen.

– FNs utviklingsprogram skisserer en halvering av fattigdom innen 2015. Hva tror du om det?

– Helt urealistisk, så lenge man ikke vil ta mer radikale virkemidler i bruk. Det er altfor mange som ikke er interessert i å dele på ressursene, svarer Øyen.

Langsom prosess

Uansett er ikke fattigdomsreduksjon noe som kan gjøres over natten.

Da Øyen var i Ghana nylig, ble hun spurt om hva hun ville gjøre hvis hun fikk lov til å være diktator. «Da må jeg få være diktator i minst tjue år» svarte hun. Å redusere fattigdom er ikke bare å vri rundt på et håndtak. Det er en lang rekke prosesser å ta fatt i. Det dreier seg om infrastruktur, helsesystem, utdanning og tilbakeføring av kontroll med ressursene i landet.

– Jeg tror vi skal være ydmyke og innse at vi har gjøvet løs på et kjempeproblem. Vår viktigste oppgave er å bidra til bedre teoribygging og utvikle redskaper de som holder på med fattigdomsreduksjon kan bruke.

Mye av grunnen til at en del u-hjelp har vært feilslått, har vært mangel på kunnskap. U-hjelpsarbeiderne etterspør svar som ennå ikke finnes.

Spennende fremtid

I løpet av neste år går Else Øyen over i en seniorforskerstilling og overlater Nordens eneste professorpost i fattigdom til nye krefter. Hvordan skal det gå, når så mye av senterets arbeid har vært bygget opp omkring hennes person?

– Nei, det skal bli kjempespennende, det sikrer etterveksten, sier hun og håper at senteret kanskje kan få en professor fra den tredje verden.

Den som søker får i alle fall en krevende ny hverdag. De jobber neglene av seg på senteret. Foruten Øyen er det bare to mennesker, pluss en sivilarbeider i arbeid her. En halv stilling er betalt av det nederlandske utenriksdepartementet, som selv tok kontakt og tilbød dette etter å ha hørt om senterets gode arbeid.

Internasjonalt symbol

– Vi er blitt et slags symbol for den internasjonale fattigdomsforskningen, sier Øyen som akkurat er kommet hjem etter å ha avviklet en workshop om hvordan internasjonale juridiske instrumenter, som menneskerettigheter, kan redusere fattigdom.

Neste store prosjekt er en konferanse i Guatemala om urbefolkning og fattigdom.

– Hva kan hvert enkelt individ gjøre for å redusere fattigdom?

– Jeg liker ikke moralske påbud. Hver får handle i tråd med egen samvittighet, sier Øyen som må medgi at det ofte kan være et deprimerende og tungt felt hun jobber med.

– Å, ja, du mister nattesøvnen, sier hun.

– Men jeg alene kan ikke frelse verden. Jeg leverer bare mitt bittelille bidrag, sier den engasjerte professoren.