Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Universitas Bergensis in orbe terrarum

For en som startet universitetslivet under Stein Rokkans kateter på slutten av 1960-tallet, har det siste ti-årets besvergelser om satsninger på internasjonalisering og komparativ forskning i allehånde forskningsråds-, programstyrers-, fagkomiteers-, stortings-, departements-, universitets-, fakultets-, og instituttdokumenter hatt en déjà-vu dimensjon ved seg.

Noen av oss vil til og med mene at allerede Aristoteles for om lag 2350 år siden drev komparative studier av bystater, samt mene at Europas og Vestens, i en viss forstand verdens, første universitet, Università di Bologna, var internasjonalisert allerede fra starten av i 1088 uten hjelp av noen strategiplan godkjent i fem hierarkiske og enkelte sideordnede administrative og representative ledd. Hele Europas universitetshistorie er gjennom århundredene fundamentalt påvirket av universitetet i Bologna. Institusjonen som sådan ble internasjonalisert, vitenskapene har alltid vært det.

Lesning av Stortingsmelding nr 27 (2000-2001) gir ikke bare gledesstunder, men kapittel 7 om «Internasjonalisering» gjorde prinsipielt godt. Departementet begrunner en rekke tiltak for å fremme internasjonalisering av ulik karakter i de norske utdanningsinstitusjonene.

Det ønskes blant annet:
– Økt vekt på deltakelse i internasjonale programmer og institusjonsforankrede utvekslingsavtaler.
– At studenter som ønsker det skal tilbys studieopphold i utlandet som del av et gradsstudium.
– At flere utenlandske studenter trekkes til Norge for høyere utdanning.
– At forholdene legges til rette for at norske utdannings- og forskningsinstitusjoner blir attraktive arbeidsplasser for utenlandske vitenskapelig ansatte.
– At de norske universitetene og høyskolene fortsetter å bygge opp fagtilbud på engelsk.
– At studietilbudene bør være åpne både for utenlandske og for norske studenter og kunne inngå som en del av en norsk grad.

Tiltredes! Tiltredes! Tiltredes! Tiltredes! Tiltredes! Tiltredes!

Alle disse målene har noen av oss lenge ivret for. Det blir ingen skikkelig internasjonalisering av undervisnings- og læringsmiljøet med mindre vi får flere utenlandsstudenter til Norge, med mindre vi legger opp flere engelskspråklige kurstilbud, med mindre vi integrerer utenlandske og norske studenter i samme fag-, kurs- og gradsopplegg.

Eksportoverskuddet av studenter er stort: Ca. 15 000 norske er ute, ca. 4000 utenlandske studenter kommer hit årlig. Å få flere utenlandsstudenter til Norge er en viktig, langsiktig politisk investering – det er nyttig at fremvoksende generasjoner i andre deler av verden til enhver tid kjenner til norsk økonomi, politikk, kultur, historie og landets dagsaktuelle interesser. Da trenger vi også studenter fra USA, Russland og Øst/Sørøst-Asia i tillegg til dem som nå i hovedsak kommer via utvekslingsprogrammer i Norden og Europa eller via egne programmer for studenter fra utviklingsland.

Likeledes bør studenter i et lite språksamfunn som det norske kunne utsettes for like mye engelskspråklig undervisning som studenter i store språksamfunn som det tyske og det kinesiske, der det satses strategisk på økning av engelskskpråklige tilbud ved egne universiteter. Vi bør klare dette samtidig som vi ikke glemmer verken norsk eller nynorsk språk og litteratur.

Og endelig bør det være et mål at ghettoiseringen av utenlandsstudenter i egne studieprogrammer og kursopplegg på sikt avvikles. Utenlandsstudentene bør integreres i vanlige studieprogrammer. Og/eller omvendt: studieprogrammer utarbeidet for kategorier av utenlandske studenter som målgruppe bør åpnes for norske studenter for å fremme integrasjon og sann internasjonalisering også lokalt. Man skal ikke måtte reise ut for å bli «internasjonalisert».

Like viktig er det, som departementet ønsker, at mulighetene for å trekke internasjonale forskere for kortere eller lengre forsknings- og undervisningsopphold til norske universiteter bedres. Dette kan gjøres blant annet ved en storstilt satsning på professor II- eller tilsvarende ordninger for å styrke internasjonal faglig forankring i Norge.

Viljen til, og motivasjonen for, å følge opp de politiske myndighetenes mange mål for internasjonalisering er til stede i fullt monn ved Universitetet i Bergen. Men heller ikke dette kan gjøres gratis. Og heller ikke dette kan gjøres uten mer av ressursen tid, hvilket må oversettes til mer personell å fordele de mange nye, og utvidede, arbeidsoppgavene på, som det i Stortingsmeldingen forventes at vi skal ta ansvaret for.