Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Vann gir liv i døden

Vann har en sentral plass i mange religiøse ritualer. Vann renser mennesket for synd, frakter den avdøde gjennom dødsriket og gir nytt liv til de døde.

– Hinduistene i Nepal bærer de avdøde på båre, gjerne i ett døgn, før de blir plassert ved en hellig elv. Der blir de brent og aska blir strødd utover elva. Vannet gjør at sjelen til den avdøde får nytt liv. Målet er å komme ut av livssyklusen og oppnå nirvana, sier stipendiat Terje Østigaard.

Sønnene til en 65 år gammel avdød mann av lavkaste – en sarki – gjør klar for kremasjon ved Kaligandaki-elva. Tidligere hadde ikke lavkaster lov til å kremere sine døde. Nå er det mange som ikke har råd.

Han er arkeolog, men jobber mer som antropolog. Det er en egen arkeologisk retning som fokuserer på nåtidig materiell kultur. Forskningsfeltet hans er døderitualer i hinduismen og buddhismen i Nepal og India. Men i stedet for å lete etter funn fra de eldre kulturene, studerer han hvordan disse døderitualene fungerer i dag, og hvilken plass de har i familie- og samfunnsstrukturen.

Alle elvene i India og Nepal starter i de mektige Himalaya-fjellene. Noen elver er mer hellige enn andre. I India er Ganges den helligste og i Nepal er Bagmatielva den helligste. Den indiske byen Varanasi ved Ganges er det helligste stedet for hinduistene. Når de brenner de døde lenger oppe i elva og sprer aska over vannet, vil den før eller siden flyte dit.

Vannet er ikke bare livgivende for den avdøde, elva gir også liv til samfunnet.

– I India er Ganges et fruktbarhetssymbol og blir omtalt som den livgivende elva. Den er en veldig viktig faktor både for jordbruk og andre næringer. Når elva er så sentral i døderitualene, har det ikke bare med den individuelle frelsen å gjøre. Elva gjør generell samfunnsnytte og viderefører samfunnslivet, sier Østigaard.

Kontrollerer vanntilgangen

Kontroll over tilgangen på vann har vært viktig i nesten alle kulturer. Himalaya-fjellkjeden er en naturlig grense mellom India og Tibet, men det finnes noen daler som muliggjør kommunikasjon og ferdsel. Blant buddhistene som bor i verdens dypeste dal i Himalaya-fjellene, praktiseres det ritualer som helt tydelig har til hensikt å kontrollere vannet. Dalen er seks kilometer dyp på det stedet hvor den skjærer seg mellom to 8000 meter høye topper . På den ene siden av fjellene er det mye nedbør, på den andre siden, der buddhistene bor, er det bare 2- til 400 millimeter nedbør i året. Fjellmassivene stenger for nedbøren. Lengre ned i dalen er befolkningen avhengig av elva, og der er døderitualene knyttet til den. Oppe i fjellet er terrenget så bratt at de ikke kan nyttiggjøre seg elva.

– Disse buddhistene praktiserer et samspill mellom kremasjon og luftbegravelse for å kontrollere nedbøren. Ved luftbegravelse blir liket hugget opp og gitt til fuglene. Alle som dør i løpet av våren, sommeren eller høsten skal i prinsippet ha luftbegravelse. Årsaken er at dette gir regn. Hvis de brenner de døde, stiger røyken opp til himmelen og irriterer gudene. Det gjør at det ikke kommer nedbør, sier Østigaard.

Om vinteren derimot, utfører de kremasjoner av samme årsak, for å unngå at det kommer store mengder snø.

Med økende turisme har disse ritualene blitt "vannet ut", og befolkningen har gått mer og mer over til kremasjon.

Hellig - men død elv

Da den nepalesiske kongefamilien nylig døde, ble de alle kremert på en egen kremasjonsplattform ved den hellige Bagmatielva. Kremasjon er dyrt og langt fra alle får en så verdig avslutning. Familien til den avdøde skal blant annet kjøpe en spesiell type parfymert ved. Å utføre ritualet riktig koster minst en månedslønn. De som ikke har råd lar gjerne de døde blir liggende ved elva. Dette skaper selvsagt både lukt og forurensing. Forurensing av elvene har blitt et stort problem. Den mest alvorlige forurensingen kommer fra fargeriene ved elvebredden og fra kloakkutslipp.

Dødsguden holder til på gravplasser og prøver å angripe sjelen til den døde, men vannguden er sterkere. Derfor har mannlige slektninger plassert føttene til den døde i den hellige Bagmatielva.

– Bagmatielva er helt død, det finnes ikke tegn til liv i den hellige elva. Men den er helt nødvendig for å få utført døderitualene. Nå føler ikke hinduene at de får gjort ritualene riktig fordi elva er for skitten. For eksempel skal de ta vann fra elva og helle over Shiva inne i det hellige tempelet Pashupatinath. Dette kan de ikke gjøre lenger, for de ønsker jo ikke å helle kloakk over guden. De har også sluttet å ta hellige bad i elva, sier Østigaard. Det er nå bygd et renseanlegg like ved det hellige tempelet.

– Renseanleggene vil nok ikke hjelpe stort så lenge fargeriene fortsetter å slippe gift rett ut i elva. Forurensingen går ut over ritualene, som er viktig for hele familie- og samfunsstrukturen, sier Østigaard.

Kannibalisme

Da den forrige kongen i Nepal døde i 1955, flyttet en prest inn i kongens palass og overtok kongens rolle.

– I palasset spiste presten deler av den avdøde kongen. På den måten ble han urein, ble bannlyst av befolkningen og måtte flykte. I dette ritualet ble presten den avdøde kongen. Han fikk en rekke gaver, som det i prinsippet var kongen som fikk, mens presten formidlet den spirituelle gaven. Det paradoksale i hinduismen er at det er de mest hellige som utfører de mest ureine handlingene. Det er for eksempel prester som utfører kremasjonene, sier Østigaard.

I både Nepal og India lever flere hellige menn på gravplassene. Ved å "spise døden" kan ikke disse mennene dø.

– Det er egentlig den samme kannibalistiske tankegangen som ligger bak nattverden. Ved å spise Jesu legeme og blod, blir vi renset for synd, sier Østigaard. Vann spiller en sentral rolle også i kristendommen. Gjennom dåpen blir vi renset for synd.

– Den kristne dåpen er en symbolsk begravelse. I den opprinnelige kristne dåpen, som ble utført i Jordanelva, skulle den som lot seg døpe dukke under i elva for å begrave det syndige, og komme opp igjen som en renset person, avslutter Østigaard.