Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Litteraturteori på Natotekster

Professor Per Buvik og kollega Arild Linneberg tar litteraturvitenskapen med der det skjer. Til krigen i Kosovo, terrorangrepet på USA og i diskusjonen om vår tids dekadanse.

Altfor få humanistiske forskere tar utgangspunkt i reelle problemer, hevder professor Per Buvik (t.v.). Kollega Arild Linneberg tar litteraturvitenskapen med til slagmarken.

Da Nato bombet Kosovo, satt Linneberg og skrev manus til en bok om "Vestens kanon, sett fra Casablanca". Men han ble så rystet og engasjert i krigen på Balkan, at han måtte skrive en bok om krig i stedet.

I krigen

– Etter krigen på Balkan fikk Nato en ny doktrine, som er en forsvarstale for handlinger for bombingen av Kosovo. Denne er lite kjent i Norge. Jeg har oversatt det nye strategikonseptet og gjort en retorisk analyse av det, sier Linneberg.

– Det avgjørende i Natos nye strategi ikke bare hva som sies, men også måten det blir sagt på. Retorikk handler om kunsten å overtale, og dokumentet er fullt av retoriske grep for nettopp å overtale leseren til å være med på den nye strategien. Litteraturvitenskap dreier seg like mye om å analysere sakprosa som skjønnlitteratur, fordi sakprosaen er like tvetydig, hevder Linneberg.

Analysen av "det nye Nato" er et av essayene i boka Tretten triste essays om krig og litteratur som kommer ut i oktober.

– Krig er et av de eldste temaene i litteraturhistorien, fra Homer og opp til vår tid. Litteraturen har sin egen måte å framstille krig og konflikter på. Den fremmer et annet blikk på konfliktene enn det vi møter i media. Litteraturen gir stemme til ofrene, de Andre, taperne og de tause.

– E t eksempel er Tove Ditlevsens dikt fra 1945 der hun skriver om "krigens usynlige fortropper". I dette diktet er det de unge tyske mennene som taper krigen. Dette og andre krigsdikt, førte til at hun ble utskjelt av mange. Hun rettet blikket mot mennesker som led, men som offentligheten ikke hadde noen medlidenhet for, sier Linneberg.

En annen forfatter han trekker fram er den libanesiske forfatteren Amin Maalouf som skriver om korstogene sett med arabernes øyne. Det som for oss er heltehistorier, er for dem historier om voldsmenn.

– Høyst aktuelt i dagens verden med konfliktene etter terroraksjonene mot USA, sier Linneberg.

– Det jeg vil med boka er å vise hva vi kan lære av litteraturen for å forstå konflikter og løse dem. Litteraturen kan lære oss å lytte til flere stemmer. En egenskap ved litteraturen er nemlig det som filosofen Mikhail Bakhtin kaller flerstemthetens etikk. Med det mener han at flere stemmer kommer til orde. Det handler om å kunne lytte til andre, om ikke miste de andre stemmene. Dette dialogiske språket er nyttig for å forstå kompliserte situasjoner med motstridende interesser, og det står i motsetning til maktens språk, som er monologisk, sier Linneberg.

Han snakker om litteratur i svært uvanlige sammenhenger. Han har blant annet hatt foredrag for Stortinget og snakket med folk høyt oppe i Forsvarsdepartementet.

I New York

Forholdet mellom USA og resten av verden er et konfliktområde Linneberg er spesielt opptatt av.

– Terroraksjonene i New York var en ny type krig, men den begynte ikke da. USA har drevet med såkalt "ikke-erklært" krig lenge. Natos bombing av Kosovo var en ikke-erklært krig mot sivile mål. Den rammet også landsbyer i Serbia uten enhver militær betydning. I en av landsbyene bodde det ikke engang serbere, men ungarere. Bombingen ødela sykehus, gamlehjem, skoler, universitetet. Det var ren terror, hevder han.

Når terrorister kan gå til en så omfattende aksjon mot USA, mener Linneberg det bunner i et enormt hat, et hat som ikke er ubegrunnet.

– Terroraksjonen i New York var et forferdelig svar på blant annet Golfkrigen og USAs støtte til Israel. Den var en direkte følge av USAs arrogante holdning til resten av verden, sier Linneberg.

Han mener det skorter på selvinnsikt i den vestlige kulturen og mener litteraturen er et nyttig redskap for å se oss selv med andre øyne.

– Vesten er en grunnleggende narsissistisk kultur. Ved å lese Knut Hamsun kan vi lære mye om oss selv, om myten om den hvite manns overlegenhet. Dette er selve grunnlaget for den vestlige kulturen. Fascismen er bare en ekstrem variant av den "hvite mytologien", hevder Linneberg. Han mener politikere kunne ha mye å lære av litteratur og filosofi.

–I en moderne komplisert verden er det alltid spørsmål om hva som er sant og ikke sant. Under Golfkrigen fikk vi se USAs såkalte presisjonsbombing på tv-skjermen. Ved nærmere granskning viste det seg at en del av bombetoktene hadde en treffsikkerhet på under fem prosent. Medienes framstilling er ofte bare simulacra, det vil si digitalt produserte liksom-bilder av en liksom-virkelighet.

– Dette gjør verden veldig komplisert, men her kan vi dra nytte av litteraturen. Litteraturen gir erkjennelse om den menneskelige sannheten bak historiene, sier Linneberg.

I den moderne tids begynnelse

Mens Linneberg tar litteraturvitenskapen med til slagmarken, kaster Per Buvik et blikk bakover i historien. Han har grepet fatt i et begrep som fikk ny aktualitet ved tusenårsskiftet. Boka Dekadanse fikk stor oppmerksomhet da den kom ut tidligere i år. Gjennom et kulturhistorisk tilbakeblikk diskuterer han dekadansen som fenomen og fører dette begrepet fram til vår tid.

– Mye av det som samfunnsdebatten dreier seg om i dag, er det samme som dekadansebevegelsen på slutten av 1800-tallet var opptatt av, som ekteskap, familie, kjønnsidentitet. Likedan hvordan teknologien manipulerer det vi tror er stabilt, sier Buvik.

Men han understreker at når vi bruker ordet dekadanse, bruker vi det ofte unyansert.

– Ordet dekadanse dukker opp i samfunnet med jevne mellomrom, og alltid i en negativ betydning. Vi betegner gjerne livsnytere som Ari Behn og Kjell Inge Røkke som dekadente personer. Men dette har ingenting å gjøre med dekadansen som kulturhistorisk bevegelse, sier Buvik. Han betrakter dekadansen som en del av modernismens utvikling, og en form for kulturkritikk. Som norske dekadansekunstnere kan vi regne Knut Hamsun tidlig i forfatterskapet, Edvard Munch på 1890-tallet og Sigbjørn Obstfelder.

– Før den franske dikteren Charles Baudelaire ble begrepet knyttet til undergang, oppløsning og umoral. Men Baudelaire koblet det dekadente til det moderne, og på slutten av 1800-tallet kom begrepet for en viss kunstnerisk gruppe til å bety nyskapning. De så på sin egen samtid som truet av forfall gjennom materialismen og den urokkelige framtidstroen. Denne gruppen kunstnere framsto som dekadente i andre potens. De representerte en kunst som representerte en kritikk av den moderne tid, sier Bruvik.

– Det var på 1800-tallet det moderne samfunnet ble til. Da ble grunnlaget lagt for den verden vi kjenner i dag. Begrepet dekadanse er viktig for å forstå den moderne tid. Humanistiske forskere har som oppgave å motarbeide forenkling og fordreining, og det går an å problematisere uten å bli utilgjengelig. Men altfor få humanistiske forskere tar utgangspunkt i reelle problemer, hevder professor Per Buvik. Han mener det florerer en masse vrangforestillinger av hvordan historien ser ut.

– Vi har jevnt over godtatt det seirende borgerskapets historieskriving, også når det gjelder forståelse av hva som er dekadent. Dekadansekunstnerne blir allment oppfattet som reaksjonære, og ikke minst er deres betydning blitt overproposjonert. Man får jo inntrykk av at disse skjøre åndene representerte en politisk makt som forførte ungdommen. I virkeligheten var den dominerende tidsånden preget av kapitalisme og imperialisme, og inne litteraturen var det naturalismen og realismen som var dominerende. Dekadansekunstnerne var jo egentlig bare noen små tegn i margen, sier Bruvik.

I den offentlige samtalen

Men det er nettopp den marginaliserte kunsten Buvik er opptatt av å belyse.

– Det er viktig å få fram den litteraturen som faller utenom den kanoniserte litteraturen, den som er opplest og vedtatt som stor og viktig, og som har en selvskreven plass i litteraturhistorien. Hvis litteratur er viktig, må noen ta den på alvor, sier Buvik. Han mener litteraturen spiller en stor rolle i det offentlige rom og strekker seg langt ut over bestselgerne i bokhøsten.

– Litteraturen stiller diagnoser på vår tid. En roman som American Psycho er en genial tekst som med et nytt formspråk tar pulsen på et samfunn som er truet av dekadanse. Det er synd at dekadansestempelet ofte har blitt vendt mot denne romanen, og ikke det samfunnet den beskriver. Det samme gjelder når den franske forfatteren Michel Houllebecq blir stilt for retten for å skrive om sexturisme i Thailand. Denne litteraturen gjøres til symptomer for det som den angriper, sier Buvik.

Både Buvik og Linneberg håper at litteraturvitenskapen bidrar med nye perspektiver i den offentlige samtalen. De mener litteraturvitenskapen representerer en motstand mot den instrumentelle tenkningen.

– Litteratur er ikke underholdning. Den småpludrende kosepraten om litteratur som vi ser på fjernsyn er det nok av. På sitt beste representerer litteraturen noe annet enn den offentlige samtalen, og er et motspråk til det offentlige språket. Dette forsøker vi å få fram, sier Linneberg.

– Litteraturen gjør et forsøk på å få oss til å huske det vi forsøker å glemme. Den minner oss om det som unndrar seg for oss. Nå som alt går fortere og fortere er litteraturen et sted for den kollektive hukommelsen.

Vesten er en grunnleggende narsisistisk kultur. Ved å lese Knut Hamsun kan vi lære mye om oss selv, om myten om den hvite manns overlegenhet.
Arild Linneberg

Litteraturen stiller diagnoser på vår tid.
Per Buvik