Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Studentene må lære å formidle faget

Kanskje gjør vi studentene en bjørnetjeneste ved å legge større vekt på å kunne faglig sjargong og forkorelser, enn på å kunne forklare hva man holder på med på en enkel og forståelig måte.

Etter 6-årsreformen i grunnskolen er ikke ABCen lenger det første ungene lærer på skolen. Likefullt er det fortsatt en viktig del av den kunnskapen vi forsøker å gi barna våre gjennom de første skoleårene. Det å kjenne språkets byggesteiner og forstå hvordan de kan settes sammen til ord og setninger, og etter hvert tilegne seg et stadig større ordforråd og kjennskap til grammatikkens regler, er en viktig del av språkopplæringen. "(Norskfaget) skal utvikle gleda ved god form, forteljing og formidling, sansen for ord og uttrykk og evna til ryddig, variert og smidig framstilling", heter det i Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen fra KUF (L-97). Det vi ønsker oss er en opp- voksende slekt som er i stand til å formulere seg på en tydelig og forståelig måte, skriftlig såvel som muntlig. At de kan formidle tanker og meninger slik at andre kan forstå hva som menes. Og at ihvertfall noen av dem kan leve av språket som verktøy gjennom f.eks. journalistikk eller forfatterskap. Det språket vi utvikler, setter grenser for hva vi selv kan forstå og uttrykke.

Skal en altså delta i samfunnet på en fullverdig måte, blir evne til kommunikasjon og formidling viktig. Som universitetsfolk møter vi det ikke minst når vi selv skal undervise studenter i fagets hemmeligheter, forklare viktigheten av forskning for politikerne, eller skrive en artikkel for et vitenskapelig tidsskrift. Mitt spørsmål er om vi legger nok vekt på dette når vi lærer opp nye studenter. Den tradisjonelle studieplanen inneholder svært lite trening i skriftlig og muntlig formidlingsevne, bortsett fra når kunnskapen skal gulpes opp til eksamen. Kanskje gjør vi studentene en bjørnetjeneste ved å legge større vekt på å kunne faglige sjargonger og forkortelser, enn på å kunne forklare hva man holder på med på en enkel og forståelig måte.

Innenfor naturvitenskapen er publiseringspresset stort. I mitt fag, molekylærbiologien, velger mange studenter å skrive hovedoppgaven på engelsk. Slik kan hovedoppgaven mer eller mindre enkelt tilpasses formatet for en tidsskriftartikkel. Studenten får en flying start i forsker-karrieren. Haken er at vi får en kandidat som lærer seg å skrive et halvgodt engelsk fagspråk før han eller hun er i stand til å formulere seg forståelig på sitt eget morsmål. Når den samme kandidaten i juleselskap med farmor eller i et jobbintervju med en potensiell arbeidsgiver skal forklare hva han/hun har gjort under hovedfaget, kommer det gjerne et uforståelig babbel av engelske fagtermer og oppstyltete norske formuleringer. Selv det å skrive gode engelske publikasjoner gir ikke nødvendigvis den beste bakgrunn for å undervise studenter eller formidle til brukere av forskning i industri eller forvaltning. Likevel er publiseringsmengden den egenskapen det blir lagt mest vekt på ved bedømmelser til vitenskapelige stillinger, der nær halvparten av tiden skal brukes til undervisning.

Etter min mening bør norske studenter skrive sin hovedoppgave på morsmålet. Og før de kommer så langt bør de på lavere grad møte kurs som gir dem ferdigheter og trening både i skriftlig og muntlig formidling, f.eks. gjennom korte temaoppgaver, gruppearbeid, semesteroppgaver og seminarer. Under hovedfaget bør studentene fanges opp av skrivegrupper og holde seminarer om progresjonen i eget arbeid, eller fremlegge andres resultater i "tidsskrift-klubber". Slike tiltak eksisterer her og der, men før de blir en systematisk del av studieplanen ved det enkelte institutt, vil det bli helt tilfeldig hvem som får anledning til å jobbe med sin formidlingsevne på denne måten. Såvidt jeg kan forstå, er det dette som burde ligge i bunnen i begrepet studiekvalitet.

Studenter i molekylærbiologi uttrykker sin frustrasjon over at det er så mange fagtermer og forkortelser, de leser alle sine lærebøker og artikler på engelsk, og det er vanskelig å finne gode norske uttrykk for det de har tenkt å si. I tillegg må de lære en helt ny ABC. Molekylærbiologiens ABC heter DNA, et alfabet som skrives med bare fire bokstaver: A, C, G og T. Dette enkle, men likevel fundamentale språket har koder for informasjon om alt liv på jorden.

DNA-språket er fullt av forkortelser, der noen er viktigere å lære seg enn andre, fordi de er sentrale elementer i samfunnsdebatten. At GMO betyr genmodifiserte organismer kan være greit å vite. At PCR betyr polymerase kjedereaksjon kan også være nyttig å ta med seg. En del andre forkortelser, som HinDIII, GAPDH og 5'-RACE, trenger du sannsynligvis ikke vite betydningen av med mindre du holder på med hovedfag i molekylærbiologi. Problemet er at for mange studenter er det sjargongene og fagtermene som kommer i fokus, ikke den overbyggende sammenhengen som forskningen de bedriver kan settes inn i.

Kunnskap om DNA er kunnskap om fremtidens medisiner og matvarer, om nye produksjonsmetoder og løsninger på miljøproblemer. Bioteknologiindustrien blir bærebjelken i post-petroleumens tidsalder. Mer enn noen gang må vi bygge vår nye industri på kunnskap, ikke minst for å unngå de feil vi gjorde i det forrige århundre, da alt nytt og moderne var flott og ufeilbarlig. Dette kunnskapssamfunnets innbyggere trenger lese- og skrivetrening i vår nye ABC. Desto viktigere blir det å kunne formidle på en enkel måte, på sitt eget morsmål, hva det hele dreier seg om.