Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Når historien innhenter historiefaget

Hvordan skal man behandle en fortid som muligens var heroisk i sin tid, men som neppe fremstår som spesielt sympatisk i dag? Denne problemstillingen beskriver Anne K. Bang, historieforsker fra UiB som for tiden arbeider i Oman.

I Europa er det ofte knyttet prestisje til gamle universitet – tradisjoner, middelalderarkitektur og navn på store forgjengere. I Gulfen, inkludert Oman, derimot, er det knyttet prestisje til alt som er nytt, og dette gjelder også utdanningsinstitusjonene.

Sultan Qaboos University (SQU) i Muscat er et slikt nytt universitet, med gjennomdesignet, stilfull arkitektur, store, lyse lesesaler, auditorier med alle hjelpemidler og vakre parkområder. De ulike fakultetene er knyttet sammen av sinnrike gangveier som skiller de kvinnelige studentene fra de mannlige. Universitetet er også behørig plassert i ørkenen, langt utenfor all bebyggelse og med bevoktede porter.

SQU ble åpnet i 1986, og er landets eneste universitet. I dag har universitetet mer enn 9000 studenter – et anseelig tall i et land der utdanningstilbudet før 1970 besto av tre barneskoler.

Gjennom mitt arbeid er jeg tilknyttet Historisk institutt. Her, som på alle arbeidsplasser i Oman, består staben av en kombinasjon av omanere og utlendinger – fra Sudan, Egypt, Tyskland, Irak, India osv. Og her, som på alle institutter verden over, hører man de samme hjertesukkene: "Ingen tid til forskning, for mye undervisning, for mye administrasjon, for dårlig forberedte studenter..."

Den historieforskning som finner sted ved instituttet er naturlig nok primært fokusert på Omans egen historie. Som ny nasjonalstat med gammel kultur, har Oman et akutt behov for å stille sin fortid til skue, enten gjennom museer, publikasjoner eller storstilte restaureringsprosjekt av fort, murer, manuskripter, redskaper osv.

Som tidligere kolonimakt har imidlertid landet noe av det samme problemet som europeiske kolonimakter i den post-koloniale verden: Hvordan skal man behandle en fortid som muligens var heroisk i sin tid, men som neppe fremstår som spesielt sympatisk i dag? Oman og omaneres historie som kolonister og slavehandlere i Øst-Afrika er allestedsnærværende, men også noe betent tema, som iblant undertrykkes og iblant fremstilles som noe i retning av et "siviliseringsprosjekt".

Fra 1200-tallet kom det i stand økende politisk kontakt mellom Arabia og Øst-Afrika. Familiedynastier – hovesakelig fra Oman, men også fra Sør-Yemen – etablerte seg i bystatene langs kysten og skaffet seg varierende grad av politisk kontroll, som regel på vegne av sin sultan i hjemlandet. Samtidig giftet de seg inn i lokale familier og skapte dermed sosiale mønstre.

Direkte omansk kontroll over Øst-Afrika ble etablert av det nye Omanske Bu Saidi-dynastiet rundt 1800. Sentral i denne utviklingen var Sultan Said b. Sultan som regjerte 1804-1856. Han etablerte Zanzibar som et senter for handel med slaver, krydder og elfenben, og la gradvis under seg andre byer langs kysten. I 1835 tok Said b. Sultan steget helt ut og flyttet hovedstaden fra Muscat til Zanzibar.

I 1890 ble Zanzibar et britisk protektorat, men Bu Saidi familien beholdt sin posisjon som nominelle statsoverhoder fram til revolusjonen i 1964. Bu Saidi familien trakk seg da tilbake til Oman, sammen med en rekke familier av mer eller mindre fjern omansk opprinnelse. Disse er i dag bosatt i Oman, som omanske borgere, men de snakker Swahili, lærer sine barn swahili, og har et annet levesett enn sine medborgere som ikke har en oversjøisk fortid.

Hittil har historisk forskning ved SQU foretrukket å fokusere på "hjemlig historie" – dvs. stammesamfunn og fort, sølvsmykker og islamske manuskripter. Nå ser det imidlertid ut til at også den oversjøiske historien innhenter instituttet – bokstavelig talt, idet sønner og døtre av tilbakevendte swahili-omanier dukker opp som hovedfagsstudenter med prosjekter som "Arabic Medicine in 19th century Pemba", "Zanzibari sources: Swahili in the Arabic script" osv. Disse studentene er flytende i både arabisk og swahili, og de arbeider med sin egen historie.

I takt med denne utviklingen har det vokst frem en enighet om at også oversjøisk historie skal være prioritert forskningsområde i det nye "Centre for Omani Studies" som etter planen vil åpne neste år. Det er særlig når det gjelder denne siden av Omans historie at Centre for Omani Studies og Historisk institutt har flere sammenfallende interesser. I tiden 1996-2000 ble det vært drevet et "Indian Ocean Programme" ved UiB, administrert fra Institutt for Sosialantropologi, men med betydelige innslag av andre fagdisipliner. I år startet også "The Indian Ocean History Programme", administrert fra Historisk institutt, UiB.