Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

En kamp om makt og sannhet

Selvmordspiloter. Livsfarlige bakterier. Menn i romdrakter. Kjemisk terror. Brev med hvitt pulver på Notodden. Stoler du på nyhetsdekningen av den såkalte krigen mot terror?

I en krisesituasjon er behovet for informasjon stort og mediene får en enorm makt i sin presentasjon av hendelsene. Fra nyhetsdekningen av Gulf-krigen finnes det utallige eksempler på hvordan kildene brukte sin makt til å styre journalistenes fremstilling av nyhetene – den såkalte kirurgiske bombingen er bare et eksempel. Men selvrefleksjon og åpenhet i etterkant har gjort at både media og publikum er mer oppmerksomme på disse farene nå. Det pågår likevel en diskusjon om når nyhetsdekningen blir propaganda.

Retorikk i tv-nyhetene

Barbara Gentikow, førsteamanuensis ved Institutt for medievitenskap, har arbeidet mye med retorikk i fjernsyn, og mener nyhetsdekningen på CNN, NRK og TV2 etter 11. september har brukt mange av de samme retoriske grep som man finner i propaganda.

– Nyhetsdekningen de første dagene appellerte til følelser i stedet for fornuft. Journalistene formidlet i stor grad mer sine egne opplevelser enn ny faktainformasjon. Kompliserte forhold ble forenklet, verden inndelt i "de gode" og "de onde", en syndebukk ble utpekt og en enkel løsning foreslått, sier Gentikow.

Hun sier faren for forenkling blir ekstra stor i dagens situasjon, hvor det er konkurranse mellom kanalene, og viser til at NRKs nyhetsprogrammer tidligere har vært mindre sensasjonspreget. Problemet oppstår når man skal være først med det siste.

– Et annet problem som gjorde seg gjeldende i denne saken var de mange ekstrasendingene og live-prinsippet. Man sikrer aktualiteten, men det går på bekostning av andre viktige prinsipper. Nyheten bringes før innholdet er endelig bekreftet, og en stadig større mengde rykter får innpass i nyhetssendingene. Sakene er ofte fylt med journalistenes kommentarer og spekulasjoner, og man mister den kritiske distansen. Journalistene er "blinde" og vet ikke mer enn seerne. Det er forståelig at de viser følelser, og det er i en viss grad også akseptabelt. Faren oppstår når journalistene ikke klarer å skape den nødvendige distansen og istedet tar parti med de berørte. Da oppstår det en ensidighet og altfor sterke følelser, som også kan gjøre det umulig for seeren å få den nødvendige avstand til problematikken og reflektere over tingenes tilstand. Spesielt tv-bilder er sterke virkemidler som kan påvirke både fornuft og følelser, hvilket ikke alltid er negativt. Vi kan forstå mye ved å bli berørt, men vi må få flere kilder, alternative holdninger og distanserte reportasjer. Alt dette kunne man savne på de omtalte kanaler den første tiden, sier Gentikow. Dette har hun også kritisert offentlig.

Forskere i medias dagsorden

Jan Oskar Engene er førsteamanuensis ved Institutt for sammenlignende politikk. Han anses som en av landets fremste terroreksperter, og har stilt opp til debatter og intervjuer i avis, på TV og radio i etterkant av terroraksjonen 11. september. Han mener forskere har plikt til å stille opp og være med på å nyansere nyhetsbildet.

– Jeg ser det som min forpliktelse å forsøke å formidle en del bakgrunnsinformasjon til seere, lyttere og lesere. Jeg forsøker å sette tingene i perspektiv og bringe inn refleksjon i nyhetsbildet. Det er min plikt både overfor UiB og ikke minst overfor samfunnet, sier Engene. Han gjør det samtidig klart at problemet ofte er lite taletid eller spalteplass, og at ting lett forenkles eller at man møter et forum hvor det ikke er rom for nyanser.

– Likevel er det viktig at forskere går inn i "forhandlingssituasjonen" med journalistene og gjør sitt for å komme nærmere sannheten. Kanskje er det slik at vi forskere må bli flinkere til å formidle oss og snakke et forståelig språk for alle, slik at vi får innpass i dagens nyhetsbilde, sier Engene. Gentikow vil også gjerne delta, men ikke for enhver pris.

– Vi som forskere kan gå dypere til verks og bidra til å øke forståelsen for de bakenforliggende strukturer. Vi bør uttale oss med et distansert blikk, og ikke la oss bli revet med i kaoset av følelser. Dermed kan vi representere en motvekt til den kjappe og lette nyhetsdekningen. Men det krever at vi får taletid, og at vår kompetanse taes på alvor, sier Gentikow. Hun nekter å stille opp på visse TV-debatter på grunn av en popularisering hun ikke mener fører til økt forståelse.

– Jeg ønsker ikke å bli dratt inn i en opphisset situasjon, og vil ikke delta i den type "talkshow", hvor jeg ikke får mulighet til å fullføre setninger og tankerekker. Jeg ønsker å snakke ut, uten sterk popularisering fra programlederens side. Det gir ingen konstruktiv debatt å invitere to personer som er komplett uenige i studio. Det jeg krever for å stille opp, er nok tid, ett tema og få personer, og at man ikke ønsker å iscenesette kunstige konflikter. Det er vår plikt som forskere å ikke la oss rive med, vi må holde hodet kaldt, og så får vi heller finne andre arenaer hvor vi blir hørt, sier Gentikow, som deltar aktivt med kronikker og debatter i blant annet avisene. Hun mener trykte medier har spilt en mer nøktern, opplysende rolle i dekningen av de dramatiske begivenhetene etter 11. september.

Terror-forsker Jan Oskar Engene presiserer at det er ekstra viktig i krisesituasjoner at myndigheter, journalister og forskere holder seg saklige og er klar over sitt samfunnsansvar, slik at man ikke oppildner til unødig frykt. Han nevner omtalen av miltbrannutbruddene som eksempel på at hans forsøk på å nedtone frykten ikke ble hørt, og hvor forskerens rolle ble å kommentere den dagsorden som media allerede hadde satt.

Da de første trusler om spredning av miltbrannbakterier i Norge ble kjent, hadde både TV2 og NRK faren for miltbrann som toppsak, før de endelige meldingene var bekreftet fra offisielt hold. Gentikow nevner igjen at levende bilder virker veldig sterkt, og mener man burde ha nøyet seg med en verbal melding i forbindelse med de første tilfellene. I stedet ble seerne servert en lang bildereportasje, som bygget opp under et skremselscenario med menn i "romdrakter" som sendte skrekkslagne kontoransatte gjennom sluser med antibakterielt stoff, etterfulgt av en dataanimasjon av den fryktinngytende bakterien, som var forstørret millioner av ganger.

– Det er klart at når vi slipper til i media, veier det vi sier tungt. Men makten vår er liten, når det samtidig er lett for at vi brukes alt etter som det passer inn i den dagsorden mediene setter. Jeg har lenge advart om at det er viktig å være varsom i framstillingen av dette, slik at man ikke er med på å skape en krisesituasjon med panikkstemning og fare for "copycats" som resultat, sier Engene, men innser at den advarselen ikke helt nådde fram.

Positiv utvikling

– I dagens nyhetsdramaturgi blir forskere ofte tildelt en på forhånd bestemt rolle de skal fylle. Men selv om vi går inn i en dagsorden som er satt av media, får vi likevel være med på å prege nyhetsbildet. I krisesituasjoner blir forskere og andre eksperter trukket inn i alle medier for å kommentere og forklare hvorfor slike situasjoner oppstår. Hvis vi ikke kan gi noen klare svar, kan vi ihvertfall være med på å vende problemstillingene og se konfliktene fra et annet synspunkt. Det sier Martin Eide, professor ved Institutt for medievitenskap. Eide har lenge med jobbet med medienes og journalistikkens makt, og deres samfunnsmessige rolle. Han mener nyhetsdekningen av terrorangrepet og gjengjeldelsene bærer tydelig preg av at mediene har lært av tidligere krisesituasjoner og de påfølgende debattene om kildenes makt.

– Jeg mener media i denne dekningen har tatt en mengde forbehold som man ikke har sett i så utbredt grad tidligere. Det vises tydelig til kildene, og man er mer oppmerksom på å presisere når meldingene ikke er bekreftet. Dekningen er mer nyansert, og ikke alle velger samme vinkling. Samtidig er debatten om medienes egen rolle blitt synlig i mediebildet og er tilgjengelig for alle. Mediene viser en større vilje til selvrefleksjon over sin egen makt og virkemidler, og er seg bevisst at dette er noe som også opptar publikum, sier Eide. Han mener dagens publikum er mer oppmerksom på de journalistiske grepene som anvendes, og at det eksisterer en større grad av nødvendig skepsis til media. Eide poengterer at dette ikke opphever medienes makt.

– Denne makten kan nok ha endret karakter, men den er på ingen måte fordampet. Den setter seg dessuten i stadig økende grad igjennom ved at andre aktører enn journalistene benytter seg av den. Det "å tenke journalistisk" er nemlig ikke en disiplin som er forbeholdt journalister. En journalistisk logikk ekspanderer nær sagt overalt og gir viktige premisser for samfunnsliv og hverdagsliv, avslutter Eide, som er redaktør for boken "Til dagsorden!", som nettopp utforsker journalistikkens grunnleggende premissmakt. Boken analyserer forholdet mellom den journalistiske profesjonsideologi og praksis, og er opptatt av maktens former

Hiram Johnson, senator (1917)