Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Maktforskningens
Pippi Langstrømpe

Kulturforsker Siri Meyer har brutt seg inn i samfunnsfagenes innerste domene – maktforskning. Det har hun gjort med en rad av kunstnere.

Siden den forrige maktutredningen lå på bordet tidlig på 1980-tallet, er det ikke bare verden som har forandret seg. Det har også maktutrederen, i alle fall en av dem. Mens maktutrederne den gangen gikk rundt i nøytrale dressjakker og snakket om organisering og likhet, går Siri Meyer i sterke farger og snakker om identitet og individets erfaringer.

– Jeg er interessert i det mellomrommet der verden har forandret seg. Som maktutreder forsøker jeg å gi språk til noen nye erfaringer, sier Siri Meyer.

Hun har skapt en ny forskerrolle og går i dialog med forfattere, skuespillere og andre kunstnere for å få fram kunnskap om hva som egentlig betyr mest for oss her i livet. Og hun tar gjerne i bruk Pippi Langstrømpe om nødvendig.

Den nye verden

Siri Meyer har doktorgrad i kunsthistorie og er professor ved Senter for europeiske kulturstudier. Hun er den første humanistiske forskeren som er med i en regjeringsoppnevnt maktutredning. Forskergruppen begynte arbeidet i 1998 og skal være ferdig i 2003. Da kommer det en bok som skal oppsummere fem års forskning på makt.

– For meg er det endringene som er interessante når det gjelder å studere makt, sier Siri Meyer.

– Jeg er opptatt av det nye som bryter gjennom det gamle. I vitenskapen er det virkelighetsbildet du baserer en undersøkelse på som bestemmer hva slags fakta du kommer fram til og hvilke fakta som er interessante og uinteressante. Mitt arbeid har basert seg på en antagelse om at vi lever i overgangen mellom en "gammel" og en "ny" verden. Det gjelder å språkliggjøre og beskrive "det nye". Først når det arbeidet er avsluttet, har man et nytt virkelighetsbilde for de interessante faktaspørsmålene. Det er fortolkningen av verden som er viktig.

– Ta nå bare det politiske språket. På noen områder ser vi tydelige tendenser til at det blir kulturalisert. Se for eksempel på bistandspolitikken. Den foregikk tidligere i den klassiske velferdsstatens språk. Da handlet politikk om økt produktivitet, lønnsomhet og en rettferdig fordeling av velferdsgoder. Dette språket har mistet tillit og legitimitet. Derfor skriver man nå strategidokumenter, både i Unesco og Verdensbanken, i andre språklige termer. Her handler det om kultur, identitet og om å gi folk muligheter for et meningsfullt liv. Dette åpner for nye spørsmål og nye fakta i studiet av makt og demokrati.

Det politiske språket i krise

I likhet med Pippi Langstrømpe har Siri Meyer sansen for å gjøre ting på sin egen måte, gjerne litt frekt i forhold til gjeldende normer for hva som er god skikk – og god vitenskap. Hun tar ofte i bruk barnelitteraturen for å si noe om utviklingen av det norske samfunnet. I den siste boka hennes, Makt og umoral, som kom ut i høst, tar hun leseren med på en vandring gjennom Hakkebakkeskogen og Kardemommeby før vi kommer fram til dagens samfunn – Nettsamfunnet.

– I Nettsamfunnet handler det mye om å være innenfor eller utenfor. Og da tenker jeg ikke på formelle beslutningsorganer, men på uformelle, sosiale fellesskap. Dette gjelder både i liten og stor skala, også i verdenspolitikken. Det er veldig tydelig i retorikken etter terroreaksjonen mot USA. Du er enten min venn eller fiende, sier begge de stridende parter.

– I Nettsamfunnet er det lett å føle seg utenfor. Jeg tror det gjelder for alle, også dem som formelt sett har makt og innflytelse. Og det gjelder i politikken. Her er mye av avmakten knyttet til et politisk språk i krise.

– Før var identiteten din knyttet til hvilken klassebakgrunn du hadde og til hvilket yrke du hadde. Det var en nær sammenheng mellom ideologi og næring. Klasse og ideologi hørte sammen. Var du industriarbeider, stemte du Arbeiderpartiet og tilhørte du borgerskapet, stemte du Høyre.

– Sånn er det ikke lenger. Nå stemmer industriarbeideren gjerne Fremskrittspartiet. Den krisen Arbeiderpartiet befinner seg i, har å gjøre med at de ikke klarer å lage et politisk språk som tar opp i seg de nye sosiale og eksistensielle erfaringene. Verdikommisjonen var et forsøk på å gi politikken et innhold på grunnlag av forestillinger om hva som er et meningsfullt liv, til erstatning for den gamle treenigheten av klasse, næring og ideologi. Bruker litterære erfaringer Mens Morten Skogmus, Reven og Bamsefar hadde klare roller i Hakkebakkeskogen, og Politimester Bastian sørget for lov og orden i Kardemommeby, er vi som lever i Nettsamfunnet uten tydelige forbilder. Konvensjoner og tradisjoner har mindre å si, og overlater den enkelte mer til seg selv.

– Verden har blitt mer komplisert, og makten har blitt mye mer tvetydig. Før kunne vi peke på en institusjon eller person og si at der er makten. Nå er makten mye mer usynlig. I denne usynligheten er det lett å kjenne seg avmektig.

– Avmakt er en viktig innfallsvinkel til studier av makt, fordi den som er avmektig, kjenner makten. Avmakt har ikke vært et vitenskapelig begrep, og det finnes få vitenskapelige analyser av avmakt. Men avmakten har et kunstnerisk og litterært språk. Det er nært knyttet til eksistensielle opplevelser som ikke behøver å allmenngjøres eller forklares for at vi skal forstå hva det handler om.

– I den litterære teksten finner vi tankebilder, ikke begreper. Dette kan være en god måte å formidle kunnskap på. Når man velger tankebilder, må man være veldig presis. De ligger tettere opp til folks erfaringer enn et vitenskapelig språk. Og ved å bruke skjønnlitteraturen får jeg fram flere stemmer i teksten, blant annet humor.

Shoppingkulturen

Nettopp derfor inviterte Meyer en god del skjønnlitterære forfattere til å bidra i boka Makt og umoral. Kristine Næss skriver om en som er ute på handletur og bruker reklamens og markedsføringens språk for å beskrive seg selv. Men dette språket er samtidig avpersonaliserende, det fratar deg følelsen av å være et jeg.

– Jeg tror markedsspråket skaper avmakt hos nesten alle. Og det kryper inn overalt. Mange mener at vi ikke lenger er velgere, men kunder i politikken.

– Mange erfarer at de må uttrykke seg i et språk som ikke stemmer med den de faktisk er og det de faktisk gjør. Det ser vi også i kulturlivet. Det handler om penger, merkevarebygging og oppslutning. Markedsspråket fratar deg muligheten til å snakke om innholdet i det du holder på med. I et demokrati handler makt i stor grad om å komme til orde.

– De som er avmektige, er de som ikke klarer å formidle sine egne erfaringer, og de som ikke blir hørt. Det gjelder mange fremmedkulturelle. Det samme gjelder dem som føler seg som ofre for moderniserings- og globaliseringsprosessene. For min egen del har jeg vært mer opptatt av avmakten som eksistensiell erfaring enn av å måle omfanget av den og lokalisere den til bestemte sosiale grupper. Jeg peker på avmakten som fenomen, sier Meyer.

Det har hun gjort på akademisk vis i boka Avmakt og på en mer dramatisk måte på Nationaltheateret. I Makten går til scenen sto skuespillere og intellektuelle for ulike innslag om makt. Samtalene ble avbrutt av sceniske tablåer som synliggjorde og dramatiserte hvordan makt og avmakt kan fortone seg i et hverdagsliv. Har makt som kulturforsker I et av disse tablåene våkner rollefiguren en dag og føler seg betraktet. Noen ser på henne hele tiden, men hun får selv aldri øye på vedkommende. Hun oppsøker lege for å få hjelp. Men legen har det på samme måte, ja det er faktisk noe som går! Hun prøver å få hjelp høyere og høyere oppover i systemet og ender til slutt hos Gud. Men Gud sier at blikket ikke er hans, det er hennes!

– Da Gudmund Hernes og Johan P. Olsen arbeidet med den forrige maktutredningen fra 1972 til 82, var samfunnet mye mer oversiktlig. De viktigste studieobjektene i denne utredningen var staten, styringsprosessene og institusjonene. De definerte makt som det å få gjennomslag i beslutningssystemet, og var opptatt av å skape nye styringsredskaper.

– De skapte et begrep om hva makt er med utgangspunkt i et bestemt menneskebilde. For dem var mennesket først og fremst rasjonelt, og makt dreide seg om i hvor stor grad et menneske eller en organisasjon fikk gjennomslag for sine beslutninger.

– Men beslutningsmakt er bare en type makt, og vi trenger flere begreper på hva makt er. I dag er definisjonsmakten vel så viktig. Mediene har en kolossal definisjonsmakt. Den som har en slik makt, kan påvirke beslutninger. Også forskere og kunstnere har definisjonsmakt. Den som har definisjonsmakt har mulighet til å fremme bestemte virkelighetsbilder og til å sette dagsorden. Det er makt til å bestemme hva det skal tales om og hvordan vi skal snakke om det. Som kulturforsker har jeg også denne muligheten. Dette er en positiv makt som jeg er glad for å ha. Men selvsagt finnes det mange med større definisjonsmakt enn meg, for eksempel filmregissører. Siri Meyer mener denne typen makt er sterkt undervurdert.

– Det er klart at de som sitter i viktige posisjoner har beslutningsmakt, men definisjonsmakten har fått en mye større betydning nå enn før. Det pågår en kamp om hvordan verden ser ut. Når Bush innkaller filmregissører og sangere for å hjelp til krigføringen, har han forstått akkurat det.

Lager nye tankebilder

Siri Meyer vil gjerne være med på å forme vårt virkelighetsbilde. Det gjør hun heller gjennom dialog med kunstnere eller intellektuelle, enn gjennom tradisjonell forskningsformidling.

– Gjennom dialogen kommer flere nyanser fram. Den gir en større mulighet for ettertanke. Det er en bevisst ikke-autoritær arbeidsmåte. Ved å gå i dialog med kunstnere og andre intellektuelle ønsker jeg å få mottakeren til å reflektere, til å tenke selv. Målet er å bringe noe nytt. Jeg liker å skape litt uro. Det er helt nødvendig. Siri Meyer har fått god respons på disse dialogene, som når et mye bredere publikum enn vitenskapelige bøker.

– Det vitenskapelige språket har som ideal å være objektivt, og å tale med en upersonlig stemme. Ekspertspråkene har blitt kunnskapsregimer som bestemmer hvordan det skal tenkes og tales i samfunnet. Det gir eksperten autoritet som sannhetsvitne. Derfor er det så viktig å slippe til andre språk, som for eksempel skjønnlitteraturen.

– Jeg er opptatt av å snakke til folk i et språk de selv forstår. Men jeg er også opptatt av å skape motstand mot å tenke enkelt. Jeg prøver å få fram en motstand mot makt. Forskningsdialogene er verken vitenskap eller kunst, men en skikkelig bastard. Jeg tror motstanden mot makt kommer tydeligere fram i en slik sjangerblanding.

– Det er ikke alltid dialogene fungerer som jeg hadde forestilt meg, og det har jeg sansen for. Jeg liker det uventede. Hvis de klarer å få fram noen nye tankebilder, er jeg fornøyd. Jeg tror den beste vitenskapen også er sånn – den får deg til å tenke nytt.

Velger vår identitet

Pippi Langstrømpe kan på ingen måte sies å være noen typisk jente, men hva er nå egentlig ei typisk jente? En av de tradisjonelle tankefigurene Siri Meyer har forsøkt å fornye, er bildet av hva et menneske er.

– Den gamle måten å tenke identitet på er at mennesket har en kjerne eller at menneskets identitet springer ut av røtter. Dette er dårlige tankefigurer i forhold til dagens mennesker. I dag velger vi i stor grad vår egen identitet og bruker mange forskjellige kulturelle tegn til å fortelle hvem vi er, også fra andre kulturer enn vår egen. I følge leder for Maktutredningen, Øyvind Østerud, har Siri Meyer gitt viktige tilskudd til maktforskningen gjennom prosjektene om identitet, språk- og symbolmakt. Men hvor lenge vil denne maktutredningen stå før det kommer en ny?

– Verden forandrer seg fort. Jo mer avmakten øker, jo hurtigere oppstår behovet for ny maktforskning, sier Siri Meyer.