Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Når det offentlige bruker makt

Psykolog John Furuli (bildet) ved Askøy behandlingssenter er positiv til bruk av tvang i rusomsorgen. Forsker Karl Harald Søvig ved Rettsvitenskapelig seksjon ved UiB er svært skeptisk.

Les intervjuet med psykolog John Furuli.

– Tvangsinnleggelse av rusmiddel-
misbrukere vekker prinsipielle juridiske og ideologiske diskusjoner. I hvilken grad er det etisk riktig at det offentlige tvinger rusmiddel-
misbrukere til innleggelse og behandling på institusjon? Og hvilke grunner har samfunnet for å opprettholde en slik maktinstitusjon, hvis tvangsinnleggelsen ikke har noen positiv virkning? spør stipendiat Karl Harald Søvig ved Rettsvitenskapelig seksjon ved UiB. Han jobber med en avhandling om tvangsinnleggelse av rusmiddelmisbrukere – og har skrevet boken Tvang overfor gravide rusmiddelmisbrukere (1999).

– Å legge mennesker inn på institusjon mot deres vilje strider mot retten til selvbestemmelse. I sosialtjenesteloven § 6.2 er det likevel hjemmel for tvangsinnleggelse av rusmiddelmisbrukere for å hindre dem i å skade seg selv. Denne bestemmelsen innebærer et syn på samfunnet som en hjelper som har ansvar for sine medborgere – om nødvendig mot vedkommendes vilje. Den paternalistiske staten har ansvar for å hindre rusmiddelmisbrukeren i å skade seg selv. Et underliggende argument er at staten må beskytte liv for å opprettholde verdien av livet som verdi og sikre respekt for liv og helse.

Uforsvarlig fostervern

– Sosialtjenesteloven § 6.2a hjemler også bruk av tvang overfor gravide for å hindre skade på fosteret. Det er få motforestillinger til tvangsinnleggelse av gravide, fordi det er stor enighet om at det etisk sett er mindre betenkelig å gå inn med makt der mennesker skader andre enn der hvor de skader seg selv, sier Søvig, som likevel har flere innvendinger til å tvangsinnlegge gravide rusmiddelmisbrukere.

– En problematisk side ved sosialtjenesteloven § 6.2a, som trådde i kraft 1.1.96, er de mulige utilsiktede konsekvensene. Ettersom helsevesenet har meldeplikt til sosialtjenesten dersom de frykter at fosteret kan ta skade av morens rusmiddelmisbruk, har helse- og sosialvesenet pekt på muligheten for at gravide rusmiddelmisbrukerne unnlater svangerskapsoppfølging av frykt for tvangsinnleggelse, og at det er en risiko for tilsiktet abort.

En annen sentral innvending til bruk av tvang overfor gravide er spørsmålet om samfunnet ved tvangsinngrep faktisk oppnår å redusere antall barn født med russkader. Det er de viktige første månedene av svangerskapet som er kritisk for fosterets utvikling. Helse- og sosialvesenet har liten mulighet til å fange opp misbrukerne på et så tidlig stadium i svangerskapet, og da er det stor fare for at fosteret allerede har pådratt seg slike alvorlige skader som samfunnet nettopp vil verne det mot.

– Når det fattes vedtak om tvangsinnleggelse så sent i svangerskapet, kan tvangsbestemmelsen etter § 6.2a få en tilslørende funksjon. Det kan virke som om samfunnet tar problemet på alvor, når politikerne for å vise handlekraft signaliserer at tvangsregelen må benyttes mer, sier Søvig.

– Bruk av tvang i rusomsorgen bør holdes på et minimum og bør være siste utvei i behandlingen av rusmiddelmisbrukere. Frivillige tiltak er viktigere og bør prioriteres og utbygges. Riktignok mener jeg det er ideologisk riktig å ha en tvangsbestemmelse for gravide, men det er meningsløst hvis den ikke virker etter hensikten, nemlig å verne fosteret. Det er derfor uforsvarlig å bruke så mye penger på å innføre en tvangsbestemmelse for gravide rusmiddelmisbrukere uten å evaluere den, understreker Søvig.

Svekket rettssikkerhet

Statsviter og seniorforsker Even Nilssen har i prosjektet "Bruk av tvang overfor myndige og umyndige rusmisbrukere" undersøkt rettssikkerheten ved tvangsinnleggelse av rusmiddelmisbrukere. Prosjektet var tilknyttet Senter for samfunnsforskning (Sefos). Nilssen mener at bruk av tvang overfor myndige mennesker etter loven om sosiale tjenester § 6.2, krenker de liberale rettsstatsverdier som skal beskytte borgernes selvstendighet og er en sterk form for sosialrettslig paternalisme.

– Idéen om det kollektive etiske ansvar benyttes som argument i rettferdiggjøringen av sosialtjenestelovens § 6.2. Tvangsinnleggelse anses å kunne hjelpe rusmisbrukere som er så nedkjørt av rusavhengighet at de ikke er i stand til å ta valg som gagner dem selv. Holdningen er at misbrukerne trenger å avruses for å kunne vurdere situasjonen på nytt, slik at de kanskje frivillig kan gå inn for behandling. Problemet med dette argumentet er at rusmisbrukere ikke betraktes som autonome individer, hevder Even Nilssen.

– Jeg er sterkt kritisk til sosialtjenestelovens § 6.2, og mener politikerne bør besinne seg og i det minste vurdere effekten av tvangsbehandling før de etterlyser mer tvang overfor rusmisbrukere, advarer Nilssen, og viser til at det de siste årene har vært en sterk økning i antall tvangsinnleggelser både etter §§ 6.2 og 6.2a etter et klart press fra Stortinget (se tabell).

Fram til 1999 har det vært en kraftig økning i antall vedtak om tvangsinnleggelse av rusmiddelmisbrukere, men i 2000 var det færre vedtak enn året før. Ifølge fylkesnemndsleder Bjørg Longva Todnem ved Fylkesnemnda for sosiale saker i Hordaland og Sogn og Fjordane kan det skyldes at det er for få plasser for tvangsplassering.

– Det kan se ut til at sosialkontorene ikke ser noe poeng i å sende de midlertidige vedtakene videre til oss, når de vet at det ikke finnes ledige plasser, sier Todnem.

Hun mener videre at det lave antallet ordinære vedtak om gravide rusmiddelmisbrukere skyldes at tvangsbestemmelsen etter § 6.2a fungerer som en trussel. Mange midlertidige vedtak går ikke videre til behandling i Fylkesnemnda, fordi gravide rusmiddelmisbrukere aksepterer frivillig behandling av frykt for å bli tvangsplassert.

Tvang – en rettighet for hvem?

Karl H. Søvig er opptatt av hvem tvangsbestemmelsene er en rettighet for.

– Innføringen av sosialtjenesteloven § 6.1a i 1998, som var et direkte resultat av press fra de pårørendes interessegruppe, innebærer at sosialhjelpen plikter å utrede tvangstiltak for rusmiddelmisbrukeren på oppfordring fra de pårørende. Lovbestemmelsen gir familien en makt som svekker rusmiddelmisbrukerens selvbestemmelsesrett, og kan oppfattes som en rettighet for misbrukerens familie, sier Søvig.

Imidlertid kan tvangsbestemmelsene også misbrukeren selv oppfattes som en rettighet. I de tilfellene der tvangsinnleggelsen medfører at misbrukeren blir frisk, vil han sannsynligvis være takknemlig for at tvangsinnleggelsen reddet ham.

Ifølge Even Nilssen gir den tredje rettsregelen, sosialtjenesteloven § 6.3, rusmiddelmisbrukeren større rettigheter og bør benyttes mer. Denne loven hjemler en frivillig form for tvang, der de som ønsker behandling kan samtykke til tilbakeholdelse på institusjon i perioder.

– Denne "frivillige tvangen" bør være mer sentralt i lovbestemmelsene og i sosialtjenesten, men § 6.3 bør forandres. I dag fungerer den også som en rettighet for behandlingsinstitusjonen, der institusjonen kan stille krav ved innleggelse om at rusmisbrukeren lar seg holde tilbake. Loven bør i større grad være definert som en rettighet for rusmisbrukeren. Da blir bruk av tvang en rettighet for misbrukeren – ikke for samfunnet, påpeker Nilssen.