Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Barnas folkeuniversitet

Ifjor besøkte 528.850 foreldre og barn Dyreparken i Kristiansand. Også de andre nordiske temaparkene har hatt gode besøkstall på 1990-tallet. Samtidig ropes det varsko om kulturell forflatning og kommersielt kjøpepress for barna. Men kanskje er det ikke så farlig likevel.

For de fleste små barnsforeldre er det en selvskreven lov å reise på familietur til temaparker for å besøke barnekulturelle helter som Kaptein Sabeltann eller Mummitrollet, oppleve Kardemomme by eller Astrid Lindgrens verden. Som en motrøst til den massive kritikken mener Kirsti Mathiesen Hjemdahl at temaparkene like gjerne kan sees som viktige inspirasjonskilder for barns fantasi, arenaer for identitetsproduksjon, og som kontrollstasjoner i de enkelte familieprosjekt.

Hjemdahl er stipendiat ved Seksjon for kulturvitenskap, Institutt for kulturstudier og kunsthistorie. I sin doktoravhandling som leveres til hø sten, reflekterer hun bå de over hvorfor man reiser til temaparker, hva man egentlig gjør der, hvordan temapark-erfaringene kommer til uttrykk i barnas hverdagsliv, og hva som skal til for å transformere eventyr til børseventyr uten at magien forsvinner. Hun sammenligner Dyreparken i Kristiansand med Astrid Lindgrens Värld i Sverige, Mummidalen i Finland og Legoland i Danmark.

Opplevelsespress

Kristiansand Dyrepark åpnet portene allerede i 1964, men det var kanskje først med NRKs barnetv-serie om sjimpansen Julius, at parken fikk en plass i de fleste nordmenns bevissthet. Etter suksessen med Kaptein Sabeltann og Kardemomme by på begynnelsen av 90-tallet, ble det for mange en absolutt nødvendighet å dra dit.

– Det oppfattes nesten som moralsk forkastelig å ikke ha væ rt i en temapark. De inngår som en viktig del av oppdragelsesprosjektet, som et slags folkeuniversitet for barn. I temaparkene får man sin barnekulturelle kapital på plass, sier Hjemdahl.

– I dagens moderne oppdragerkultur eksisterer et visst opplevelsespress og -sug. De kjedelige søndagers epoke er over. Kjedsomhet og mangel på opplevelser skaper dårlig samvittighet hos foreldre, og temaparkene leverer et svært tydelig budskap om spenning og moro for barn i alle aldre. Har man vært i temapark, er det en høylytt måte å formidle seg selv og omgivelsene at "vi har opplevd". I parkene gis det også rom til utfoldelse, lek og støy på måter som urbane rom ikke alltid tillater. Det er for eksempel ikke like lettvint eller moro å ha med barn på kafé!

Viljen og evne til fantasi

"Stig inn i et eventyr, her er alt helt sant", er gjennomgangstonen nå r man inviteres inn i temaparkens eventyrverdener. Det høres enkelt ut, men parkene representerer svært krevende former for kulturproduksjon. For å få eventyrene til å hende, er det avgjørende at man har både stor vilje og evne til fantasi. For selv små øyne bruker ikke lang tid på å oppfatte glidelåsen i Mummitrollets drakt, isoporen under kampesteinene ved Ronja Røverdatters borg, eller tøystrukturen til kamel og løve i Kardemomme by. Når illusjonene brister, blir den entusiastiske reisen til det "virkelige" eventyret erstattet av et ivrig avsløringsprosjekt fylt av skuffelse. Men dette er bare de to første fasene av en temaparkopplevelse, mener Hjemdahl

– Barna har en evne til å sjonglere med mange virkeligheter, og en vilje til å la parkene få flere sjanser. Derfor kan man se en tredje fase i temaparkopplevelsen, som handler om at park-eventyrene gjenfortrylles og på nytt bli avsats for fantasien. For oss voksne blir realitetene oftest altfor overdøvende – vi klarer ikke å legge vekk fornuften, sier Hjemdahl.

Mangfold fremfor ensretting

I takt med temaparkenes økende popularitet, har også kritikken blitt sterkere. I Norge har det kanskje gå tt hardest ut over Terje Formoe og Kaptein Sabeltann. Han har blitt kritisert for alt fra då rlig musikk til å spre en voldelig grådighetskultur. Men det er ikke bare foreldre, musikk- og litteraturkritikere, atferdsforskere og pedagoger som stiller seg kritiske til temaparkenes populærkulturelle uttrykksformer. Også innen kulturforskningen dominerer de negative aspektene, og Hjemdahl omtaler den ideologikritiske forskningssjangeren til temaparken som "en fire-felts motorvei til det kulturelle Tsjernobyl".

– Det er veldig lett å være kritisk mot temaparker og bagatellisere dem som enkle, platte, kommersielle, ensrettende og kontrollerende. Men det er ikke spesielt oppfinnsomt. Nokså kjedelig blir det også etterhvert, når alle forteller samme kritiske historier. Jeg har en mistanke om at mange av kulturforskerne har stått i utkanten av temaparkene med kryssende armer og rynkede øyebryn, mer enn de har deltatt aktivt sammen med barna, sier Hjemdahl

I sitt prosjekt har Hjemdahl fokusert på hvordan temaparkkultur hender, mer enn hva det er. I sitt feltarbeid i temaparkene har hun hatt med en liten forskningsassistent, og hun har vært sammen med barnehagebarn for å se hvordan de leker med element fra parkene. Dermed har det blitt tydelig hvordan temaparkene fungerer som rekvisitter og referansepunkt. Selv om barna eksponeres for samme uttrykk, bearbeides og videreutvikles disse forskjellig.

– Temaparkene danner et fellesskap som blir utgangspunkt for leken og fantasien. Da representerer de ikke en ensretting, men derimot et mangfold. Barna bruker leken for å oppdage nye ting, sier Hjemdahl.

Men kan ikke også temaparkene være med å bygge opp et klasseskille? Er det ikke fare for at de som ikke kjenner Kaptein Sabeltann eller ikke har fått alt utstyret, faller utenfor?

– Hvis man overhodet ikke kjenner Kaptein Sabeltann, tror jeg at det kan være lett å falle utenfor i flere sammenhenger. Sabeltann er en utrolig viktig innholdsleverandør i barns rollelek i dag, spesielt for gutter. Men jeg tror det har mindre betydning om man ikke har alt Sabeltann-utstyret på plass. Det er viktigere for barna å ha uttrykket i sin makt, enn å ha alle de originale rekvisittene. Du kan være den tøffeste sjørøver med fingeren som sverd og det rette sjørøver-blikket, eller du kan ha all verdens utstyr og likevel ikke klare å leke. Evnen til å fantasere og leke er den mest betydningsfulle kapital barn har, sier Hjemdahl.

Lekbar Sabeltann

På mange måter kan en si at det er barns jobb å leke. Selv om det ikke er noen automatisk og enkel jobb, tennes varselslamper lett hvis barn ikke gjør det. Hjemdahl forteller om en gutt på fire år som ikke fikk tak på dette med leken, før han oppdaget Kaptein Sabeltann. Gutten kopierte raskt bevegelser og uttrykk, og ble den rene inkarnasjonen av sjørøveren. Han blomstret opp, deltok i leken og ble lagt merke til av både pedagoger og lekekamerater.

– Kaptein Sabeltann er så lekbar. Det er en enkel lekeverden, med tydelige spilleregler og velkjente spin-off. På mange måter er Sabeltann et fysisk verk like mye som et litterært, og Terje Formoe har vært utrolig flink til å lage musikk og rytmer som korresponderer med barnas bevegelser og lekemønster. For eksempel passer det perfekt å huske mens en synger "Hiv o'hoi". Sangen formelig gir fart, sier Hjemdahl.

Hvorfor leker ikke barna like mye med de barnekulturelle klassikerne som Astrid Lindgrens verden, Mummidalen og Kardemomme by forvalter? Det var et av spørsmå lene Hjemdahl stilte seg etter feltarbeidet i barnehagene. Det hadde gjort det enklere for de fleste pedagoger og foreldre, som anser klassikerne for langt mer å foretrekke enn sjørøveren Sabeltann. Slik Hjemdahl vurderer det, er det rett og slett fordi de ikke er like lette å leke – hvordan leker en for eksempel Mummitrollet?

Selv om det ofte er de negative sidene ved spin-off effekter som trekkes frem og problematiseres, som for eksempel kjøpepress, så gir gjenstandene knyttet til fortellinger også store muligheter for utvikling av leken.