Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Familieritualer og ungdommers psykiske helse

Ungdommer som er mye sammen med familien sin, ser ut til å klare seg best i livet. De som spiser ofte frokost og middag med foreldrene sine, har sjeldnere angst og depresjon enn de som ikke pleier å ha felles måltider med familien, skriver professor Frode Thuen.

Ny forskning tyder på at ulike typer familieaktiviteter har stor betydning for ungdommers psykiske helse. Aktiviteter det er snakk om er blant annet felles måltider, det å dra på ferie sammen, være med på familieutflukter, feire bursdager og andre familiebegivenheter, gå på kino eller konserter sammen, eller bare prate sammen. Felles for slike aktiviteter er at de utgjør en slags ritualer, det er noe vi gjør mer eller mindre regelmessig og som skaper samhold, tilhørighet og identitet. Det er for en stor del våre familieritualer vi husker når vi tenker tilbake på vår egen barndom: Hva vi pleide å gjøre om lørdagskveldene, i påsken, om somrene, på bursdagene, osv. Disse gjentagende handlingene og opplevelsene, variasjonene rundt det tilbakevendende temaet, er det som mest av alt konstituerer vår identitet og vårt selv. De er trådene i veven som utgjør livet vårt, det som knytter sammen de uendelige brokkene av erfaring og opplevelser, og skaper et helhetlig bilde. Uten slike ritualer ville vår fortid fortone seg som usammenhengende og fragmentert, og fremtiden ville være uforutsigbar.

Foreldre kan altså bidra til en positiv utvikling for sine barn gjennom å skape ritualer og tradisjoner i familien. Egentlig handler det om å bruke tid sammen med barna. Og det handler om å inngå i et aktivt samspill med sine barn. Det kan høres enkelt og tilforlatelig ut, men i praksis er det mye som kan komme i veien.

Først av alt er mange foreldre skviset på tid. De sliter med å rekke over alt, både på jobben, hjemme og i forhold til venner. Mange foreldre har kort og godt ikke tid til å være sammen med barna sine. I hvert fall ikke slik de helst ønsker.

Dette har naturligvis sammenheng med endringer i kjønnsrollene og arbeidsmarkedet. Da mor gikk hjemme og stelte i huset, var det selvsagt lettere å få tid til det meste, inklusiv barna. Men det handler også mye om endrete forventninger til foreldrerollen. Dagens foreldre stiller opp for sine barn på en helt annen måte enn tidligere generasjoner har gjort. De kjører dem til trening og til venner, de går på foreldremøter i barnehagen, på skolen, SFO eller idrettsforeningen. De er med på idrettsarrangement og stiller som vakter på ungdomsdiskotek. De henter og bringer, hjelper til og passer på. Ingenting er for lite, ingenting for stort. Dette gjør de fordi skolen forventer det, og barnehagen og idrettslaget. Alle som har en aksje i barna forventer at foreldrene stiller opp. Og smått om senn blir det også foreldrenes egne forventninger til seg selv, ens egen standard for hva en god mor og far bør gjøre for sine barn. Det paradoksale er at ønsket om å leve opp til egne forventninger i forhold til barna, bidrar til at en ikke får tid til dem. Riktignok er foreldre i en viss forstand sammen med barna når de bringer dem hit og dit, eller når de er med dem på all slags arrangementer. Og noen ganger kan dette i seg selv representere en type felles ritualer som skaper samhørighet mellom foreldrene og barna. Det er likevel mer enn tvilsomt om dette oppveier det som går tapt hjemme i familien.

Forventningene til foreldrerollen reflekterer vår tids syn på barn og barneoppdragelse. I forhold til tidligere tider, blir dagens barn og unge tatt mye mer på alvor. Det enkelte barn skal ha respekt og forståelse for den det er, og ikke bare den vi voksne vil at det skal være. Idealet i barneoppdragelsen er først og fremst selvstendighet, ikke lydighet og innordning, som gjaldt tidligere. Og dagens foreldrene skal være autoritative, de skal kunne vise varme og omsorg for sine barn, i tillegg til å regulere og veilede dem. Den autoritære foreldretypen, de som styrte barna med straff og trusler om straff, har for lengst utspilt sin rolle. Disse forandringene er selvsagt av det gode. Problemet er at det også har blitt skapt forventninger til foreldrerollen som mange ikke klarer å leve opp til, forventninger som blant annet gjør at de engasjerer seg så mye i barnas aktiviteter at de, paradoksalt nok, ikke har mulighet til å stille nok opp for dem der det gjelder mest, nemlig i familien. Og som derfor fyller foreldre med dårlig samvittighet og skyldfølelse.

Det er naturligvis ikke bare foreldrene det står på. I mange tilfeller har barna selv et så høyt aktivitetsnivå at familieritualer ikke passer inn i programmet. Eller de er så dypt engasjert i den suggererende liksomvirkeligheten på TV eller dataskjermen, at familiens langt mer trivielle virkelighet blir en lite attraktiv konkurrent. En traust middag med familien er sjelden en tenårings førstevalg.

Men også i forhold til de unges tid og interesser har foreldrene en viktig rolle å spille. Noen ganger er de selv med på skru tempoet til barna opp, gjennom å få dem inn i all verdens organiserte aktiviteter. Resultatet kan fort bli stressete barn som ikke har tid til å være sammen med familien sin, selv om de skulle ønske det. Og i de tilfellene hvor det er barna selv som tar initiativ til alt for mange aktiviteter, eller lar seg forføre av TV- og datavirkeligheten, har naturligvis foreldrene ansvar for å regulere dette, slik at det ikke går på bekostning av andre viktige ting. Og endelig er det også i stor grad opp til foreldrene å skape en god atmosfære rundt familiens ritualer, slik at de unge faktisk ønsker å være med. Et måltid, for eksempel, er ikke bare et måltid, men en møteplass for familien. Denne møteplassen kan barna oppleve som mer eller mindre relevant og givende, alt ettersom hvordan samspillet rundt bordet foregår. Når tenåringene velger seg bort fra møteplassene, kan det skyldes at de ikke opplever dem som relevante i forhold til sine liv. Og sant nok, det er mange ganger vanskelig å møte ungdommer på deres premisser. Likevel tror jeg mange foreldre for lett aksepterer at de unge velger seg bort fra familiens fellesskap. Kanskje på grunn av idealet om selvstendighet. Og kanskje også på grunn av sin dårlige samvittighet – det er ille nok at jeg har så dårlig tid til dem, om jeg ikke også skal trenge mine ønsker på dem, tenker man. Og gjør de unge en bjørnetjeneste.

Tidsstudier fra Statistisk sentralbyrå viser at barn og unge tilbrakte en time mindre hjemme per dag i 1990, i forhold til i 1980. Snart foreligger også resultatene fra 2000. Det vil ikke være noe stor overraskelse om det viser seg ytterligere nedgang. I alle fall vet vi at en rekke indikatorer på barn og unges psykiske helsetilstand har gått i feil retning de senere årene: Alkoholforbruket og narkotikamisbruket har økt, det er blitt mer atferdsproblemer og mobbing i skolen og flere sliter med psykosomatisk plager. Kanskje er dette uttrykk for at familieritualene er på vikende front i vår tid. I alle fall er god grunn til å ta disse ritualene på alvor. Ikke minst for de unges skyld.