Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Kunnskapsallmenningen

Når 90 prosent av forskningsressursene i et felt blir brukt på under 10 prosent av de globale problemene, har vi en avgrensning i kunnskapsallmenningen som er alvorlig, skriver professor og prorektor Rune Nilsen.

Etter mange år med ryggsekk og vandring i norske fjell er det lett å ta for gitt at allmannaretten er et allment erkjent gode. Friheten i å kunne oppsøke fjellet, breer, elver, urørte områder som en del av vår nasjonale arv, er nærmest uvurderlig. Likevel møter jeg stadig flere veier, utbyggingsområder, ødelagte våtmarker og endret flora og fauna. Kommersialiseringen og "turistifiseringen " brer om seg. FNs miljøprograms presenta-sjon av "Villmarken Norge" (http://www.grida.no/prog/norway/wildland/) er skremmende. Bare en svært liten del av Norge er nå regnet som villmark. Noe av det viktigste arve-godset vårt smuldrer bort.

Hva har nå dette med kunnskapsallmenningen å gjøre? Jeg tror den utfordringen jeg møter i fjellet og langs kystsonen for den saks skyld, ligner de utfordringer vi som kunnskapsforvaltere ved universitetene møter.

Universitetene har i tillegg til forskning og utdanning er særlig ansvar for kunnskapsforvaltning og kunnskapsdeling, og er hovedinstitusjoner i å forvalte en kunnskapsallmenning som er utsatt for inngrep og reguleringer hele tiden.

Tilgang til kunnskap utfordres fra svært mange sider. Mens menneskerettighetsdiskusjonene blir mer og mer rettet mot retten til å uttrykke seg og få lov til å mene noe, er retten til å få tilgang til kunnskap og for den sak skyld retten til utdanning lite påaktet. Samtidig med dette oversvømmes verden av informasjon, ofte uten kvalitetssikring og ofte med krefter i bakgrunnen som ikke tilkjennegir sine motiver. I denne sammenheng har universitetene som åpne forskningsinstitusjoner helt sentrale roller som kunnskapsbærere av kvaltitetssikret kunnskap.

Det er to hovedutfordringer som jeg vil trekke frem, nemlig læringsmiljøet for studentene og universitetene i fattige land: Det må være et læringsmiljø for studentene som gir reell tilgang til kvalitetssikret kunnskap, og et studiemiljø med muligheter for godt læringsarbeid. Studenter må, for å bruke fjellet som bilde, få mulighet for å gå skikkelig på tur, og ikke bli sittende i en turistkiosk når de skulle utforsket området. Studenter må, fra de møter universitetet, få et læringsmiljø med bibliotek og leseplasser hvor dette er tilrettelagt. Utdannings-reformen utfordrer oss til å skape et åpent læringsmiljø, åpne biblioteker og læringssentra. Det er derfor et dilemma å se at ressursene til denne delen av kunnskapsallmenningen er vanskelig å få fram.

Når forskningsresultater blir produsert, må de gjøres tilgjengelig. Dette er en del av oppdraget vårt. Denne tilgjenge-lig-heten må ha som utgangspunkt at kunnskap er et allment gode. Samtidig skal det være kunnskap som viser seg som gir grunnlag for læring og utnytting til viktige formål. I "Utsyn" mars 2001 reflekterte Roger Strand over "..hvor mye en skal… presse grensene for å få mer vaskepulver". Det reiser seg flere utfordringer i denne sammenhengen. Når 90 prosent av forskningsressursene i et felt blir brukt på under 10 prosent av de globale problemene, har vi en avgrensning i kunnskaps-allmenningen som er alvorlig (min erfaring er helse: www.globalforumhealth.org/pages/index.asp). Større og større deler av de globale forskningsressursene styres og fokuseres til siden for disse viktigste globale utfordringene. Samtidig oppfordrer vi ved institusjonene, i forskningsrådene og alle evalueringsinstansene, at forskning skal publiseres i høy-kvalitetstidsskrifter ("High Impact Journals"). Spørsmålene blir da påtrengende om hva slags kunnskapsallmenninger vi skaper for forskere og studenter: Tar vi gjennom slik vinkling av forskningspublisering de viktige globale utfordringene alvorlig? Er "high impact"-tidsskriftene som vi måles etter, interessert i fattigdomsspørsmål, de sykdommer og ressursutfordringer som jordens fattige står overfor?

Når universiteter i Afrika, Asia og Øst-Europa ikke har råd til å abonnere på internasjonale tidsskrift og vår forskningsverden ikke regner deres tidsskrift som akseptable, har vi da en kunnskapsallmenning globalt sett som er ødelagt? Skulle vi som kunnskapsinstitusjon, ta initiativ til "høykvalitets publikasjonsmedier" som tar et slik perspektiv alvorlig? Med mulighetene for bruk av kostnadseffektiv fulltekstpublisering på Internett, tar vi denne utfordringen i Universitets-Norge?

Verdensbankens rapport 1998-99 "Knowledge for Develop-ment"(www.worldbank.org/wdr/wdr98/africa/bpafr2.htm) sier: "Knowledge is like light. Weightless and intangible, it can easily travel the world, enlightening the lives of people everywhere. Yet billions of people still live in the darkness of poverty. Knowledge about how to treat a simple ailment as diarrhea has existed for centuries, but millions of children continue to die from it.".

Rapporten påpeker at kunnskapsgapet de fattige landene nå erfarer, er den viktigste utfordringen for utvikling globalt sett. Uten gode åpne bibliotek og en god bruk av Informasjons- og kommunikasjons-teknologi vil vi ikke kunne nå målene om en god kunnskapsallmenning for studenter ved Universitetet i Bergen eller ikke minst i fattige land.

Kvalitet, relevans og tilgjengelighet er hovedstikkord for kunnskapsallmenningen universitetene skal forvalte. Det er ikke ulikt det Allmannaretten gir meg i et land hvor villmarka krymper og krymper.