Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Til bunns i havets hemmeligheter

Dyrelivet på havbunnen endrer seg, og mange er usikre på hvilke følger det kan få for blant annet fiske og oppdrett. Marinzoologer mener det nå haster med å kartlegge faunaen langs norskekysten og i Norskehavet, slik at man kan få grunnlag for prognoser om dyrelivet i fremtiden.

-Bergen har fagfolk og fartøyer, men offentlig vilje og penger mangler, sier Torleiv Brattegard (t.h.). Her ombord på M/S Håkon Mosby sammen med nordiske kollegaer. (Foto: Jõrundur Svavarsson)

Vi står muligens overfor store klimaendringer i fremtiden og nå spør man seg hva temperaturforskjeller vil bety for livet i sjø og på land. Fra statlig hold arbeides det med en plan for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold i Norge, og mens tiden går dukker det stadig opp fremmede marine arter langs norskekysten.

– Bare de fem siste årene er det registret over hundre arter som er kommet til oss sørfra, men sjansen for at det er enda flere er stor, mener førsteamanuensis i marin zoologi, Torleiv Brattegard, som har tilbrakt flere år i røffe farvann for å avdekke havbunnens hemmeligheter.

Sammen med nordiske kollegaer har han dratt på mange tokt med "Håkon Mosby" og andre forskningsskip opp gjennom årene. Oppdagelsesferdene har gitt gode resultater med hensyn til kartleggingen av den marine fauna i deler av Norskehavet, noe som er en forutsetning for å kunne påvise endringer i artenes utbredelse og dyresamfunnenes sammensetting. Kontoret til Brattegard, i hjørnet av Institutt for Fiskeri- og marinbiologi, er overfylt av ringpermer, sjøkart og glass med små og store dyr fra havområdene rundt Færøyene, Island, Jan Mayen og Svalbard.

– Vi er havets kartmakere. Dette forskningsarbeidet er helt nødvendig for å kunne utvikle en plan for hvordan man best kan kartlegge, følge og forstå endringer i biologisk mangfold. Store deler av kysten og kontinentalsokkelen vår er knapt nok undersøkt, og da blir det vanskelig å oppdage endringene og årsakene til disse.

Hjelper Island og Færøyene

Studiet av dyrelivet i sjøen har lange tradisjoner i Norge. Michael Sars startet vitenskapelige undersøkelser for alvor på 1830-tallet da han var prest i Florø og senere Manger. Hans arbeid ble videreført av flere fremstående forskere, deriblant hans sønn Georg Ossian Sars. I årene 1876-78 var G.O. Sars med på pionerarbeidet som ble utført i Norskehavet og langs kysten av Den Norske Nordhavs-Expedition.

– Publikasjonene fra denne tiden har gitt oss nyttig bakgrunnsinformasjon, men det er imidlertid ikke nok for den kartleggingen vi har behov for nå. Dyrelivet på havbunnen er dynamisk og det er derfor tvingende nødvendig å stadig oppdatere seg for å kunne forklare endringer i forekomst og utbredelse, samt de konsekvenser dette kan ha for for eksempel fangst av bunnfisk. Fisk er nemlig ikke dumme. De flytter seg etter føden.

Da Torleiv Brattegard og kollega Jon-Arne Sneli ved Universitetet i Trondheim gikk i land på Færøyene en sommerdag i 1986, ble de invitert på middag hos biologvennen Arne Nørrevang i Torshavn. Over wienerschnitzler og en halvflaske whisky dreide samtalen seg over på svikten i torskefisket som Færøyene da opplevde. De visste at færøyske fiskeribiologer trengte mer kunnskap om føden til ungfisk av torsk, hyse, kveite og andre bunnfisk.

– Vi kom frem til at Færøyenes bunndyrfauna var lite utforsket, og vi ble enige om å tromme sammen eksperter via et nordisk samarbeidsorgan for marinbiologi for å hjelpe dem. Prosjektet, som senere fikk navnet BIOFAR, ble formelt satt i gang i 1988 takket være støtte fra blant annet Nordisk ministerråd, men undersøkelsene startet allerede sommeren 1987. Prosjektet var en unik sjanse for nordiske studenter som trengte praktisk erfaring i å foreta bunndyrsundersøkelser til havs, og det ble en del av undervisningsopplegget ved flere nordiske universitet.

Det felles nordiske havforskningsprosjektet vakte internasjonal interesse, blant annet fordi kartleggingen viste at disse havområdene måtte være blant de reneste i verden. I et samfunn som er forstyrret, for eksempel av forurensing, er det relativt få ulike arter og noen av disse vil alltid være dominerende. Funnene i færøysk farvann talte for at samfunnene var uforstyrret, og dermed ble en av BIOFAR-stasjonene utpekt som referanse for prøver tatt andre steder i det nordøstlige Atlanterhav.

I 1990 foreslo Torleiv Brattegard at man burde fortsette ved Island, og to år senere fikk den islandske professoren Jørundur Svavarsson satt i gang prosjektet BIOICE. Målsettingen var å kartlegge forekomsten av arter bunndyr i hele den islandske økonomiske sone – mer enn 700 000 kvadratkilometer, fra grunt vann til 3000 m dyp. Kartleggingsdelen av BIOICE er etter planen ferdig til sommeren 2003, undersøkelser rundt Svalbard er i gang, og nå gjenstår bare norskekysten og området rundt Grønland før man har fått kartlagt omtrent hele Norskehavet.

Østers i Oslofjorden

Torleiv Brattegard og Torleif Holthe startet forarbeidet til kartlegging av marine, bunnlevende organismer langs norskekysten allerede i 1991, og seks år etter hadde de laget en katalog over marin flora og fauna for Direktoratet for naturforvaltning, basert på registreringer av arter langs norskekysten i over 150 år.

– På grunnlag av utbredelsen til et utvalg av vel 2000 av de mest kjente artene, kunne vi dele norskekysten inn i tre ulike faunaområder. Den ene er fra svenskegrensen til Egersundområdet (subprovins Skagerrak), den andre fortsetter til Lopphavet/Sørøya i Vest-Finnmark (subprovins Vest-Norge), og den siste går videre til og forbi den norsk-russiske grense (subprovins Finnmark). Hvert av de tre områdene har ulik bunnfauna. For å sikre urørte studieområder for biologisk mangfold må man derfor verne deler av kysten både i sørøst, vest og nord, sier Brattegard, men legger til at denne fem år gamle utredningen ikke er tilstrekkelig fordi den avslørte at deler av kysten er lite undersøkt.

Når sjøtemperaturen stiger, forflytter også utbredelsesgrensene for dyreartene seg. "Fremmede arter" fra sør kommer nordover til oss og blir til "norske" sørlige arter, og våre sørlige arter trekker nordover, kanskje helt til Svalbard eller østover i Barentshavet. Strandkrabbe og albueskjell kjemper mot lave sommertemperaturer i Troms og Vest-Finnmark, og om sjøens overflate blir varmere, vil deres nordgrenser forskyves mot Øst-Finnmark. Forskyving av nordgrensene for sørlige arter av mangebørsteormer (polychaeter) og muslinger nordover, tyder på at en faunaendring er på gang. Nå kan man for eksempel fange østers i ytre Oslofjorden. Om en tid kan den også nå opp til Trondheimsfjorden hvor den var vanlig i middelalderen.

– Ikke alle funn av fremmede arter kan forklares som følge av endring i sjøtemperatur. Det kan også være at en del av de artene som vi tror er nye for vår fauna, har vært her tidligere også, men har blitt oversett. Derfor er det vanskelig, slik situasjonen er nå, å si noe sikkert om endringen av bunndyrsfaunaen.

Revolusjonerende forskningsskip

Torleiv Brattegard er opprørt over at det har tatt så lang tid å få midler til kartlegging og overvåking av biologisk mangfold langs norskekysten. Stortinget har vedtatt at det skulle vært i gang ved inngangen til 2002, men fremdeles vet forskerne "på gulvet" ikke når det vil skje, eller verre, om det skjer.

– Unge, svært dyktige studenter har satset sin fremtidige yrkeskarriere på at statsfinansiert kartlegging og overvåking av bioligisk mangfold vil komme i gang. Jeg har to doktorstipendiater som spesialiserer seg på taksonomi og norsk marin fauna. Nå er jeg redd for at vi kan miste deres kompetanse fordi vi ikke får plassert dem i stillinger med arbeidsoppgaver de har spesialiserer seg til. Både dem og jeg trodde og stolte på Stortinget. Brattegard understreker også hvilke muligheter som åpner seg når det nye forskningsskipet "G.O. Sars" blir ferdig neste år.

– Det vil føre til en revolusjon i vårt arbeid. Ved hjelp av et fenomenalt instrument – multistråle ekkolodd – kan man få laget gode kart av sjøbunnen under fart. Det betyr at vi også kan få undersøkt de deler av havbunnen som vi tidligere måtte gi opp på grunn av ulendt sjøbunn. Når "G.O. Sars" er kommet i arbeid må vi også sikre oss at universitetets ubemannete undervannsfarkost "Aglantha" kan tas i bruk fra skipet. Teknisk er "Aglantha" et vidunder, men i dag står den uvirksom størstedelen av året på grunn av mangel på midler til drift og vedlikehold. Vi har alltid ønsket å ta den i bruk, men har aldri hatt råd til det.

Marinzoologen som i sin ungdom drømte om å bli astronom smiler skjevt. Han innrømmer at det er oppdagelser og eventyr som driver ham, men understreker igjen hvor viktig det er å studere og samle kunnskap om det norske marine biologiske mangfold. Plutselig en dag er slik kunnskap nødvendig – enten for å takle krisesituasjoner i oppdrettsnæringen, eller for planlegging av langsiktig ressursutnyttelse langs kysten.

– Staten har et større ansvar enn den kjenner til, og dersom den noen gang blir klar over det, må den være sitt ansvar bevisst, brummer Brattegard.

"For svak politisk vilje"

Rådgiver Ingrid Bysveen Mjølnerød ved Direktoratet for naturforvaltning deler Brattegards frustrasjon. – Planen for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold ble vedtatt i 1998, men vi har foreløpig ikke fått midler til å gjennnomføre den. Slike planer blir gjerne bare luftslott fordi det ikke er nok politisk vilje til å satse på miljøvern når det kommer til stykket. Nå foreligger det imidlertid et forslag om et nasjonalt program for overvåking av biologisk mangfold, og dette er tenkt som et spleiselag mellom flere departementer. Vi håper selvfølgelig at det her vil bli bevilget nok penger til også å starte kartleggingen av den marine fauna.

UiB-magasinet har til tross for gjentatte henvendelser ikke fått noen kommentarer fra den politiske ledelsen i miljøverndepartementet på denne saken.