Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Æres den som æres bør

Michael Sars (1805-1869) ble nylig om talt som hobbyzoolog. Hvor historieløse har vi lov til å være? spør professor Karen Helle.

Dette spørsmålet dukker stadig opp - for meg gjennom "Uhu", nr. 2 mars 2002: tema realfag. Side 12 har et illustrert oppslag om Universitetets bedriftsatsing Sarsia Innovation. Der omtales den nye logoen, Brisinga- som (sit.) " ble oppdaget av eventyrforteller, prest og hobbyzoolog (uthevet av meg) PC Asbjørnsen under bunntråling i Hardangerfjorden. Sammen med en annen hobbyzoolog (uthevet av meg), sogneprest i Manger Michael Sars, ga Asbjørnsen denne sjøstjernen navnet Brisinga." (sit.).

Jeg går ut fra at Sarsia Innovation gjerne vil ha dette historisk korrekt. La meg derfor først rette opp Asbjørnsens renome: Peter Christian Asbjørnsen ( 1812 - 1885) var hverken praktiserende prest eller utdannet teolog, men forfatter og naturforsker¹ ². I Salmonsens konversasjonsleksikon får vi vite mest, nemlig at Asbjørnsen som 25-åring begynte a studere medisin, men "de naturvitenskapelige og folketradisjonelle studier fortrengte hurtig tanken om embetseksamen" (sit.), og mens han ernærte seg ved å gi timer i zoologi begynte han sin forfatterbane med utgivelse av norske eventyr og folkesagn. Med offentlige stipend dro han hver sommer land og strand rundt om, dels for å samle inn folketradisjoner, dels i zoologisk øyemed. I kyststrøkene undersøkte han særlig dyphavsfaunaen og slik oppdaget slangestjernen Brisinga endecacnemos i et bunntrål fra Hardangerfjorden. Som naturforsker var han også opptatt av alt som fantes av dyr og planter skog og mark, noe som førte til at han i 1856 ble sendt til Tyskland på forstmannskurs før han ble tilsatt som forstmester i det Trondhjemske amt. Etter 1964 ble han også landets Torvmester - hele tiden i kombinasjon med sine registreringer av folketradisjoner på reiser rundt om i landet. Altså, en habil og profesjonell naturforsker, men aldri prest. Det var derimot hans medforfatter i eventyrene, Jørgen Moe. Mye mer kan sies om PCA, men ikke her og nå.

Hva sa med Michael Sars? I våre leksika står han oppført først og fremst som zoolog¹ ², dernest og sogneprest². Bergenseren Michael Sars ( 1805-69) drev faktisk naturhistoriske studier alt fra skoledagene og siden parallelt med teologistudiet. Han valgte seg sognekall på kysten, først i Kinn fra 1831. Lengre ut i havkanten kunne han ikke komme og han slo gjennom internasjonalt som zoolog allerede i 1835 med en stor avhandling resulterte i et betydelig utenlandstipendium. I 1839 flyttet han til Manger og herfra kom marin-zoologiske avhandlinger på løpende band, om utvikling og forvandling hos bløtdyr, sjøstjerner og leddormer. Michael Sars ble internasjonalt berømt for disse zoologiske arbeidene fra tiden i Kinn og Manger. Han deltok i flere ekspedisjoner i Middelhavet i arene 1851-1853 og fikk mange internasjonale æresbevisninger, bl.a. æresdoktor ved universitetene i Zurich og Berlin.

Det tjener Bergen Museum til ære at Michael Sars fikk plass i bestyrelsen fra l851,et år før medisineren Danien Cornelius Danielssen(1815-1894). Sars publiserte faktisk 2. hefte av sitt storverk Fauna litoralis Norwegiae sammen med DCD og Johan Koren i 1856, begge habile marinzoologer ved Bergen Museum, ved siden av sine respektive legegjerninger³. Derfor, i rettferdighetens navn: presten Michael Sars var ingen "hobbyzoolog"- han tjente riktignok livets brød som prest i 14 år inntil han ble utnevnt til ekstraordinær professor i Oslo i 1854, men han var først og fremst zoolog og dertil en av Norges mest internasjonalt kjente og berømte, i sin tid og i også ettertid for sine oppdagelser av mange dyphavsarter med sentrale plasser i evolusjonen.

Hva så med den tegneferdige sønnen Georg Ossian, kunstneren bak logoen til Sarsia Inovation? Hvem var han - bortsett fra å være sønn av sin far? Jo, faktisk zoolog, han også¹ ². Ikke en uvesentlig zoolog, heller. Georg Ossian Sars ( 1837- 1927) var født i Kinn og vokste opp i Manger.Vi kan vel ha lov til å mene at han "tråtte sine barnesko udi marinzoologien". Han begynte riktignok på medisin-studiet parallelt med zoologi- studiene under farens veiledning, men etter å ha vunnet Kronprinsens Gullmedalje i 1862 for et større arbeide på fersk- vannskrebsdyr, ga han medisinen på båten. To år senere fikk han et statstipendium til praktisk-vitenskapelig undersøkelse av torskefiskeriene og dermed var forskningsretningen lagt. Fra 1873 - 1893 var GO Sars landets første fiskeristipendiat ved siden av professoratet i zoologi fra 1874. Interessant for oss er at GO Sars, sammen med den første meterologiprofessoren, bergenseren Henrik Mohn, i årene 1876- 1878 ledet den første norske Nordhavsekspedisjonen. Med på ekspedisjonen var også DCD og den bergenske foretningsmannen Hermann Friele (1838-1921), begge habile zoologer. Disse fire foretok de første hydrografiske og zoologiske undersøkelsene fra dette viktige havområdet. Dermed fikk Bergen Museum i gave det store materialet fra Norskehavet som la grunnen for institusjonens sterke internasjonal posisjon innen marin biologisk forskning fra 1880 og utover. GO Sars vitenskapelige produksjon var uvanlig omfattende, med mer enn 100 arbeider over alle grupper av evertebrater i tillegg til fisk og hvaler.

Marin forskning er igjen blitt et nasjonalt hovedsatsingsområde. Nå er det oppdrett som står i fokus. Siste 20 år har vi hørt mye om torskeoppdrett, utsatt i fjordsystemer og satt ut på havbeite. I en relativ fersk presentasjonsfolder om torsk i oppdrett kan en lese at den første vellykkede klekking av torskeyngel ble gjort først på 1970-tallet.Vedkommende er tydeligvis ikke godt bevandret i sin vitenskapshistorie.

Det er nemlig GO Sars som skal ha æren av den oppdagelsen. Han gjorde den så tidlig som i 1864. Denne oppdagelsen ble behørig demonstrert for allmenheten på Bergen Museum i 1865, der torskens utvikling fra rogn og melke til befruktet egg og nyklekket yngel var en av sensasjonene på den første internasjonale fiskeriutstillingen som ble arrangert ved åpningen av museet.

Inspirasjonen til dette innspillet var den ganske harmløse degraderingen av to av våre tidligste zoologer til hobbystadiet i en populær fremstilling fra universitetnært miljø. Det var bare logoen det hele dreide seg om. Men under frasen: " Æres den som æres bør, selv om det var før", plikter vi, etter min mening å huske de tre personene som ble omtalt, som de fremragende zoologene de var, hver på sine felt. De fortjener respekt og anerkjennelse for sine profesjonelle forskningsbidrag - selv 150 år i ettertid.