Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Med rett til å formidle lov

Stud. jur. Joacim Holter er en av 28 saksbehandlere, som tilsammen hjelper over 3000 mennesker hvert år. Vi har besøkt Jussformidlingen i Bergen.

"A02-146. Purrebrev vedrørende arbeidsgiver som ikke har hørt noe fra..." "A01-606. Saken anses som avsluttet fra Jussformidlingens side..."A02-162. Vedrørende Deres sak. Da de har godtatt vårt tilbud..."A02-085 Da De vant saken i forliksrådet..."

Seks mennesker sitter rundt et bord i et rom i Jussbygget på Dragefjellet og leser høyt fra sine juridiske brev. Det er tirsdag. Klokken er 16.00. Det er førkommisjon. 

– Det vil si at vi først går raskt igjennom de sakene det ikke er noe juss i. De vanskelige sakene tar vi under selve kommisjonen, sier Joacim Holter. Selve kommisjonen begynner nøyaktig et kvarter senere, idet førsteamanuensis Bent Liisberg ved Det juridiske fakultet kommer halsende inn døren. Nå skal han lytte og kommentere seg gjennom alle de seks saksbehandlerne fra Jussformidlingens pågående saker. Og sørge for den nødvendige kvalitetssikring. 

– Vi får skjerpe oss litt siden vi har besøk i dag, spøker Liisberg, før saksbehandler Rolf Larsen får begynne runden. 

– "Vedrørende kjøp av Kirby støvsuger...", leser han.

Alle hører etter. 

– Ja, det er greit som et første utspill, avslutter Liisberg. Neste sak.

– Min klient har gjeldsordning og trenger briller. Nå søker vi om betalingsfritak slik at han skal få råd til å kunne betale for brillene, forklarer Monica Hansen.

– Greit. Men nå må vi snart få en sak med litt juss i, synes Liisberg.

Det får han når Joacim Holter skal forklare sin første sak. Holter er i tillegg til å ta imot vanlige klienter også med i Jussformidlingens fengselsgruppe, der han møter klienter fra Bergen Landsfengsel og hjelper dem med å ivareta sine juridiske rettigheter. Denne saken dreier seg om en klient, som har blitt nektet adgang til et idrettsanlegg. Joacim leser brevet han har formulert for å få adgangsforbudet opphevet.

– Hm, interessant sak, synes Liisberg, mens han hører Joacim forklare hvordan han har tenkt rent juridisk.

– Ja, da tror jeg det brevet der var utmerket, konkluderer kommisjonslederen, før han må konsentrere seg om neste sak, som omhandler et par som har søkt hjelp hos Jussformidlingen fordi de har kjøpt en leilighet de begynner å bli noe utålmodige etter å få overta. Den forrige eieren har til nå drøyd et helt år etter at kontrakten ble underskrevet og er enda ikke flyttet ut.

– Ikke skriv forliksrådet i brevet. Det lyder så koseklubbaktig. Skriv forliksdomstol, råder Liisberg.  

Prioriterer praksis

Jussformidlingen i Bergen ble etablert i 1972. Siden den tid har saksomfanget bare økt. I dag har Jussformidlingen 28 saksbehandlere, to sivilarbeidere og en daglig leder i arbeid. Tilsammen får de nærmere 3500 henvendelser i året. Saksbehandlerne er stort sett 4. avdelingsstudenter, i sluttfasen av sine studier ved Det juridiske fakultet, som etter mange års teoretiske studier over lovbøker, endelig får prøve ut jussen i praksis. Etter tre semester hos Jussformidlingen har hver saksbehandler gitt telefonisk bistand og fått arbeidet med over seksti forskjellige saker. Alt fra å sette opp testamenter til å gi råd i skilsmisse- og barnefordelingssaker eller arbeidskonflikter. Det eneste juristspirene ikke kommer borti er straffesaker, siden de ikke har møterett i byretten. Og siden det ikke koster klientene noe å ta imot rettshjelp fra Jussformidlingen, tar de heller ikke saker som dreier seg om skatte- og avgiftsplanlegging eller selvstendig næringsvirksomhet. Men ellers tar de stort sett alle slags saker innenfor det sivilrettslige området.

– Vi har fryktelig mye å gjøre. Jeg har knapt fått lest siden jeg begynte å jobbe her i februar. Men jeg har uansett beregnet å bruke et halvår ekstra på studiene på grunn av dette, sier Joacim, som i løpet av de tre semestrene han skal jobbe for Jussformidlingen får utbetalt ca. 4000 kroner måneden i lønn og fritak for fem vekttall på studiene. Det viktigste er uansett den gode praksisen jobben gir, mener Joacim, som hadde en todelt grunn for å søke jobb her. 

– For det første ville jeg bruke det jeg har lært teoretisk, og for det andre ville jeg gjerne hjelpe mennesker med reelle juridiske problemer, sier han.  

Spent på sakene

– Det er vi som er jussformidlingen, spøker sivilarbeiderne Kent Solvang og Åsmund Eide inne på det vesle pauserommet i Jussformidlingens lokaler i Sydnesgaten. Ihvertfall siden daglig leder Kjell André Johannessen har eksamen i dag og snart kan titulere seg cand.jur. Det er blitt onsdag formiddag og Joacim har skrevet og flikket på sine pågående saker siden i morges. Formulert passelig krast språk og vurdert rett taktikk.

– Det er viktig å ikke virke arrogant og belærende, sier han. 

Nå har han en halvtime fri før klientmottak. I løpet av dagen skal han møte tre nye mennesker og bryne seg på tre nye saker. Foreløpig aner han ikke verken hvem eller hva.

– Blir du ikke veldig opptatt av alt som kan gå galt, når du får innblikk i alle disse forskjellige sakene?

– Jo. Det virker kanskje litt uromantisk, men jeg har faktisk skrevet samboerkontrakt etter at jeg begynte her, flirer Joacim, som i sin tid begynte på jusstudiet mer av tilfeldigheter.

– Jeg hadde nok vissheten om at det er et relativt allmennyttig studium i bakhodet, sier han.

Det er lunsjtider og pauserommet fylles opp av skivespisende jussformidlere, som kommer til og fra telefoner og datamaskiner. "Unnskyld, jeg skal bare åpne denne skuffen. Beklager, unnskyld, kan du bare flytte deg litt." Det er trangt om saligheten her.

– Men det jenker seg til etter døgnrytmen til de forskjellige og hvilken dag vi har kommisjon og klientmottak, forklarer Joacim.

Han er begynt å bli spent på hvilke saker som vil havne på pulten hans i dag. 

– Jeg vet at en av sakene dreier seg om et sameie. Det gleder jeg meg til. Det området er noe av det gøyeste jeg vet, sier han.

Det er på Jussformidlingen man finner ut hva man virkelig har lyst til å arbeide med senere.

– Eller kanskje mest hva man ikke har lyst til, ler Joacim.  

Søker forlik

– I dag har det vært veldig mye, sier Gisle Hauge, som akkurat er kommet inn på pauserommet etter to timers telefonvakt. 

Mesteparten av Jussformidlingens arbeid løses over telefon, der saksbehandlerne svarer på spørsmål, slår opp i lovsamlingen, sender ut info. Hvis sakene er mer kompliserte enn at de kan besvares der og da, avtales time med saksbehandler. I disse sakene søker formidlerne å komme til forlik med den andre part, for å spare både tid og penger. Hvis det ikke går, hender det saksbehandler må opptre på vegne av en klient i forliksrådet eller følge opp saken i ulike offentlige instanser.

– Dette er den eneste praksisen det er mulig å få her hos oss. Det er veldig lærerikt, sier Gisle, mens han venter på at skiven hans skal bli ferdig ristet i brødristeren.

Joacim har forsvunnet inn på møterommet ved siden av for å møte dagens første klient. Nå er han bare såvidt innom lunsjrommet med noen plastkopper i hendene.

– De må få litt vann, stakkars, sier han og fyker inn til klientene igjen.

I en stol på pauserommet står en diger blomsterbukett. Den er til Silje.

– Skal en fersking få blomster? Det finner jeg meg ikke i, spøker Jannicke Juliussen.

Jussformidlerne har ikke lov til å ta imot gaver fra fornøyde klienter. Men det hender det vanker litt blomster eller sjokolade.  

Klientmøte

– Håh, nå er jeg sulten, sier Joacim etter en times møte med sine nye klienter. 

Hva det dreide seg om, kan han ikke si så mye om. Saksbehandlerne hos Jussformidlingen har taushetsplikt. Klokken nærmer seg 14.00 og Joacims neste klient sitter allerede klar ute på gangen. Det er Francine Larsen. Hun synes det er greit at vi hører på når hun forklarer Joacim hva som er hennes problem.

– Vil du ha en kopp kaffe, te eller vann? spør han, mens hun fyller ut et skjema der hun må oppgi alt fra inntekt til hvor hun har hørt om Jussformidlingen. Alt som skal til for at Jussformidlingen skal kunne føre statistikk over sine klienter.

– Har du vært hos oss før? Vet du noe om oss? spør Joacim.

Siden hun ikke har det, forklarer Joacim. Vi er et studentrettshjelpstiltak, alle svar skjer i skriftlig form i etterkant, alle brev blir godkjent av kommisjonen, sier han. 

Men først må han få høre hva saken gjelder. 

Francine Larsen begynner å fortelle om en ny jobb hun ble tilbudt, som hørtes lovende ut. Hun skulle få firmabil, egen leilighet. Hun forteller om hvordan hun stolte på sin kommende arbeidsgiver, sa opp sin gamle jobb, sa opp huset, satte møblene sine på lager. Men da hun skulle begynne i den nye jobben, viste det seg at betingelsene plutselig ikke var helt som arbeidsgiver hadde lovet. Og ingen arbeidskontrakt var skrevet. Så der sto hun, uten jobb, uten hjem. Kun med lovnad om en månedslønn i kompensasjon, som hun ennå ikke har sett et dugg av.

Joacim lytter og noterer. Spør om igjen. Ber henne presisere. 

– Jeg tror ikke vi kan bruke arbeidsretten her, men det er mulig dette vil falle inn under erstatningsretten. Du har jo tross alt tapt penger på dette, sier han når han har hørt hele historien. 

Han forklarer at første steg må bli å sende et brev til arbeidsgiver med krav om dekning av tapet. 

– Jeg tror nok ikke de kommer til å gi seg med det første, sier Francine. ? Men det er ikke så nøye med pengene. Egentlig er jeg først og fremst ute etter å gi et signal om at sånn som dette går det ikke an å behandle andre mennesker, fortsetter Joacims nye klient, som får i oppgave å samle sammen så mye dokumentasjon som mulig på hva hun har tapt, før neste møte.

– Jeg håper vi kan hjelpe deg å løse saken, sier Joacim og viser henne ut døren.

Neste klient venter.

– Jeg vet bare at det dreier seg om en samboerkontrakt, sier Joacim. 

Og det kan han jo heldigvis alt om.