Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Angst for tannlegen?

– Bare hun hører lyden av borret blir hun så redd at hun glemmer å puste, sier Synøve Hallås.

Vi sitter på et rom på Senter for odontofobi ved Universitetet i Bergen og ser på videooverføring fra rommet ved siden av. Der ligger en pasient med tannlegefobi i tannlegestolen og får behandling av leder ved senteret, førsteamanuensis, dr.odont. Erik Skaret. På tv-skjermen ser vi hvordang han snakker rolig til pasienten, tar et steg av gangen, forklarer hva som skal skje, stopper opp. Behandlingen har to formål: Å gjøre pasienten i stand til å mestre sin skrekk, slik at hun kan klare å gå til vanlig tannlege i fremtiden. Og å behandle noen av hennes mest akutte tannhelseproblemer.

– Men det primære målet vårt er angstbehandlingen, sier Synøve.

Til sommeren er hun ferdig utdannet psykolog, men hele dette året skal hun tilbringe ved Senter for odontofobi, der hun for tiden er en av to studentstipendiater. Synøve har fått et års stipend fra Norges Forskningsråd for å være med på Ensesjonsstudiet – et forskningsprosjekt om tannlegefobi. Prosjektet ledes av Gerd Kvale, førsteamanuensis ved Institutt for klinisk psykologi, som har vært tilknyttet senteret siden det ble opprettet for ti år siden. Senter for odontofobi er et samarbeidsprosjekt mellom Den offentlige helsetjenesten i Hordaland og Det odontologiske og det Psykologiske fakultet ved Universitet i Bergen.

Eksponeringsterapi

– Det er dokumentert at hvis man unngår det man er redd for, aksellererer problemet. Det gjelder uansett om man er redd for slanger, sprøyter eller åpne plasser. Det eneste som virker er å bryte mønsteret og møte det man er redd for, forklarer Synøve.

For å behandle tannlegeangst benyttes derfor en type eksponeringsterapi, som kalles kognitiv adferdsterapi. Det vil si at pasientene som har angst for tannlegen, utsettes nettopp for tannlegebehandling. Men det vil ikke si at en pasient med odontofobi blir kastet opp i tannlegestolen med det samme. Eksponeringen skjer kontrollert. Behandlingen starter med at det foretas et strukturert psykologisk intervju, der katastrofetanker blir kartlagt, graden av pasientens tannbehandlingsangst blir diagnostisert og behandlingen forklart.

– Det er et stort hopp mellom å føle ubehag for å gå til tannlegen til å ha fobi, sier Synøve.

Rundt tre fjerdedeler av pasientene med odontofobi kan fortelle at de har opplevd smertefulle tannbehandlinger. Under en slik traumatisk tannbehandling utløses en fryktrespons. Synøve forklarer at hjernen vår er skrudd sammen slik at vi lett lærer å forbinde lukter, smaker og synsinntrykk til den smertefulle situasjonen og når vi senere er i lignende situasjoner, vil angstresponsen automatisk komme. Evolusjonsmessig er dette en viktig mekanisme for mennesket for å unngå og komme seg unna farlige situasjoner, men den kan altså i enkelte tilfeller fungere destruktivt og for eksempel føre til elendig tannhelse – med de konsekvensene dette har sosialt og psykologisk.

Når pasienten har fått stilt diagnose, begynner arbeidet med å trene på det pasienten er redd for.

– Noen er redd for sprøyten, andre blir redd når stolen går ned. Noen er gjerne redd for hele situasjonen, sier hun.

– Pasienten er naturligvis klar over at angsten er overdrevet i forhold til den reelle faren. Men når pasienten er i den "farlige" situasjonen, overveldes hun av panikk. På en måte kan man si at pasienten i sin ytterste konsekvens er redd for å skulle bli gal, dø eller totalt miste kontrollen hvis hun går til tannlegen. Disse automatiske tankene kan være så sterke at folk unngår tannbehandling i hele sitt voksne liv, noe som igjen gjerne fører til en intens følelse av utilstrekkelighet og skam. For å få bukt med dette må det eksponering til, fortsetter Synøve.

I behandlingen brukes det tid på å utforske tankene og pasienten snakkes først gjennom tannlegebesøket. "Tenk deg at du kommer inn på tannlegekontoret - hva skjer?""Du setter deg i stolen. Hvordan føler du det? Hvor redd er du på en skala fra 1 - 10."

– Det er lett for at pasienten forsøker å "flykte" ut av situasjonen når angsten stiger. Men hvis man blir stående i situasjonen og utforsker katastrofetankene går angstkurven alltid ned. Det kan høres lett ut, men det kreves mye kunnskap av den som skal behandle. Det er som å invitere pasientene til å hoppe fra 10-meteren, uten at de er sikker på at det er vann i bassenget. Men pasienten må trene på å bli i situasjonen og katastrofetankene må utfordres. Tilslutt vil angstresponsen utviskes og i noen tilfeller nesten bli borte, sier Synøve, som også trener på ulike stoppsignaler sammen med pasienten.

Oftest vil nemlig pasienten oppleve angst i tannbehandlingssituasjoner i mange år fremover, forskjellen før og etter behandlingen er først og fremst at pasienten har lært seg å håndtere den.

– Mange har angst og føler seg maktesløse fordi de tenker at de ikke kan stoppe en tannlege i arbeid. Vi lærer pasienten at det er fullt mulig å løfte opp hånden og signalisere at man trenger en pause.

Nok med en sesjon?

–Denne pasienten er inne på sin tredje sesjon, av totalt fem, forteller Synøve om kvinnen som får behandling i rommet ved siden av oss.

Det ser ut som hun mestrer situasjonen veldig bra.

– Et eksempel på at det kanskje kunne vært nok med en ensesjonsbehandling, sier Synøve.

Det vanlige hittil har nemlig vært at pasientene som søker til Senter for odontofobi kjøper en pakke på fem sesjoner, som inkluderer angst- og tannbehandling. Forskningsprosjektet Synøve er med på undersøker om ensesjonsopplegg, der pasienten går igjennom både angst- og tannlegebehandling i løpet av en dag, kan være vel så bra. Lars Göran Öst, en internasjonal kapasitet på fobier, har gjort undersøkelser på folk med spesifikke fobier, som for eksempel fobi mot slanger eller trange rom, og funnet klare indikasjoner på at slike ensesjonsopplegg gir like god effekt som lengre behandlinger. Nå undersøker Synøve Hallås og Gerd Kvale om dette også gelder for odontofobi. Siden februar har de tatt inn rundt åtte pasienter på forskningsprosjektet de kaller ensesjonsstudiet, og stadig flere pasienter er i ferd med å komme til.

– Gjennom tilfeldig trekning plasserer vi ¼ av disse i en gruppe som skal få ensesjonsbehandling, ¼ i en femsesjonsgruppe og siste halvdel på venteliste. For noen psykologiske lidelser vet vi nemlig at bare det å vente på behandling kan føre til bedring, så det er viktig å kunne dokumentere hva som eventuelt er virksomt, sier Synøve, som regner med å kunne publisere de første resultatene i artikkelform i løpet av dette året.

Unikt tilbud

– Her er en 35 år gammel mann som har stappet sigarettpapir mellom tennene for å få det til å se sånn noenlunde ut. Og her er en kvinne som hver eneste dag fester den ene fortannen på plass med en tyggis.

Gerd Kvale viser bilder på pc-en sin. Skrekkens eksempler på resultater av odontofobi. Undersøkelser viser at mellom tre og fem prosent av Norges befolkning er så redde for å gå til tannlegen at du unnlater å søke regelmessig tannbehandling. I Norden snakker vi om rundt 600 000 mennesker. Likevel er Universitetet i Bergen ganske alene om å satse på dette feltet.

– Tilbudet vårt er helt unikt. På verdensbasis finnes bare tre andre liknende behandlingssteder. Et i Sverige, et i Nederland og et i USA, sier Gerd Kvale og legger til at det å skulle sette i gang et ensesjonsprosjekt krever en tverrfaglig gruppe med høy klinisk og forskningskompetanse, noe som krever årelang satsing å etablere. De siste fem-seks årene har det internasjonalt vært etterlyst forskningsprosjekt internasjonalt som undersøker effekten av ensesjonsbehandling.

– Vi er den første gruppen som har tatt i mot utfordringen, sier Kvale fornøyd.

Hvis de får bekreftet hypotesen om ensesjonsbehandling vil dette kunne ha store behandlingsmessige konsekvenser.

– Det vil jo si at vi kan fly inn pasienter fra hele landet, som så er klare for å gå til vanlig tannlege etter bare en dags behandling hos oss, avslutter hun.