Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Fornemmelser for snø

"Oh my God!" sukker en av studentene. Hun står og svetter med spade i hånden, i ferd med å grave en to og en halv meter dyp snøbrønn. Nå skal hun finne ut hvordan planter og dyr tilpasser seg det barske klimaet. Vi er på kurs i snø og vinterøkologi på Finse forskningsstasjon.

En fjellreven- grønnkledt Erika Leslie står klar med snøskuter med tilhenger idet morgentoget fra Bergen ankommer Finse stasjon. Erika er visebestyrer ved forskningsstasjonen. De siste tjue årene har hun bodd her oppe på høyfjellet 1222 m.o.h. alle sommermånedene. Og vært her ellers også, når det trenges, som når det er kurs i snø og vinterøkologi her. Nå slenger hun seg elegant over skuteren og ber oss stålsette oss.

– Dette blir ingen fornøyelse. Det kommer til å humpe og riste, som besatt, advarer hun, skrur i tenningen og moser ned bakken mot forskningsstasjonen, som ligger tjue minutter å gå fra jernbanen. På skuteren tar det fem minutter før vi svinger opp foran de to lave, lange byggene som deles av universitetene i Oslo og Bergen. Klokken er blitt halv elleve og de tolv studentene som er på kurs her denne uken, er allerede ferdig med førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, Harald Steens, morgenforelesning om snødekkets betydning og godt i gang med praktiske øvelser ute i snøen. 

– Dere ser dem der borte, sier Leslie og peker mot noen små prikker på andre siden av jernbanelinjen. 

Vi spenner på oss skiene og går over skaresnøkledt mark for å se hva de holder på med.  

Internasjonal gjeng 

Fire grupper har fordelt seg oppover i skråningen, rundt hver sin høye stang, som stikker opp av snøen og viser hvor tykt snølaget er. Hver gruppe har sin sorte koffert med alskens utstyr som skal til for å lære og beskrive snøen. Nå holder de litt usikkert på å utforske innholdet i kofferten. Virginie Ramasco holder opp en litt tykk stang, med tilhørende lodd.

– Denne er for å måle hvor hard snøen er, forklarer den italienske Erasmus-studenten.

Hun er ikke den eneste utenlandske studenten som er slengt ut i barske snøforhold på Finse. Blant de tolv studentene på kurset, er bare fire norske. Resten er fra England, Italia, Tyskland, Baskerland i Spania, Sveits og helt fra Tibet. 

– Dette er et såkalt 300-kurs, ment for studenter på høyere grad. Men kurset er også svært populært blant våre utvekslingsstudenter. Både fordi all undervisningen foregår på engelsk, fordi det er eksotisk for dem med snø og vinter og fordi det ikke finnes slike kurs i deres hjemland, sier førsteamanuensis Torstein Solhøy ved Zoologisk institutt ved Universitetet i Bergen, som har tjue års erfaring fra snø- og vinterøkologikursene på Finse.

Akkurat nå fyker han, sammen med førsteamanuensis Steen, som også er bestyrer ved forskningsstasjonen, rundt i nikkers og ullgenser og forklarer og viser studentene hvordan de skal måle temperaturen i de ulike snølagene, hvordan de skal studere snøkornene i forstørrelsesglasset og hva de skal skrive på skjemaene sine. Ved slutten av kurset skal studentene vite mye om hvordan dyr, insekter og planter har tilpasset seg de trange rammene lave temperaturer, dyp snø og dårlig mattilgang gir.

Det er for å få en fornemmelse for de spesielle tilstandene snøen skaper at studentene nå bruker en halv dag på å grave seg nedover, helt til de når en temperaturmåler, som ble plassert ut om høsten, og som sammen med snøprofilen gir et godt bilde av hvilke tilpasninger planter og dyr må gjøre når de lever på en rabb eller i et snøleie.

– Very interesting. Dette er jo ikke noe jeg kan studere i Spania, sier Aitana Uria fra Bilbao, som har gått sin andre tur på langrennski i dag.

– Det er veldig vanskelig, ler hun.  

Universitetssamarbeid

Finse har vært base for undervisning av studenter fra Universitetet i Oslo helt fra tidlig i 1950-årene. Men fast kursvirksomhet kom ikke igang her før det daværende Zoologisk laboratorium ved UiO begynte med sine hovedfagskurs i økologi fra 1962, igangsatt av Arne Semb-Johansson og Eivind Østbye. Etter å ha avviklet noen pionérkurs, meldte behovet for en egen base seg, noe som ordnet seg da NSB i 1965 tilbød seg å leie ut en gammel kraftstasjon like nedenfor Finsevatn, for den nette sum av 5 kroner i året.Etter intens dugnad sto Zoologisk feltstasjon, Finse, også kalt Garpebu, klar og forskningsaktivitetene tok av for alvor.

I 1970 ble det loggført 800 arbeidsdøgn i den vesle steinbua. Samtidig ble det jobbet intenst med å skaffe midler til å bygge en større forskningsstasjon i samme område, og man innså raskt at det ville være lurt å be Universitetet i Bergen om å gå sammen med Universitetet i Oslo om dette arbeidet. 

Ved årsskiftet 1971/72 sto det 700 kvadratmeter store, 70 meter lange bygget, som offisielt ble kalt Høyfjellsøkologisk forskningsstasjon, klart til bruk, med både laboratorier, bibliotek, kurssal, akvarierom, dyrestall, rom til forpleining av 14 personer og ikke minst badstue. Gjennom 1980-90-årene økte belegget av forskere og kursdeltakere stadig og man begynte å få problemer med å få plass til alle som ønsket å benytte stasjonen.

Allerede fra tidlig på 80-tallet ble mulighetene for utvidelser luftet, men først i 1993 ble forslaget positivt mottatt hos ledelsen ved UiB, UiO og Statsbygg, som satt på pengesekken. I 1994 startet byggearbeidene og i 1996 sto bygningen, som nå fungerer som forskningsstasjonens kurs- og konferanseavdeling, klar. Med sengeplass til 44 personer, hotellkjøkken, spisesal, kurssal til 30 personer, to mindre leiligheter til fast personale, og selvfølgelig badstue.

– Det er viktig. Vi har hatt mange gode sammenkomster i badstuen, ler Solhøy.   

Vil redde miljøet 

– Kan du ikke gi oss noen gode råd om "digging", roper Stina Strand til Torstein.

Hun står der i gore-tex-utstyret sitt med en liten snøsag i hånden og myser litt oppgitt ut gjennom rosa, store solbriller. Foran henne har mastergradsstudent Tashi Tsering fra Tibet kastet av seg genseren og gravd seg nærmere en meter ned mot bakken i bare T-skjorten.

– Bare ta det rolig og metodisk. Det går jo jækla bra det der. Dette er jo ingenting for oss som har vokst opp under de store snøvintrene på Sørlandet, svarer førsteamanuensis Solhøy på Arendalsdialekten sin. Han har lenge forsket på forekomst og tilpasninger hos insekter og andre småkryp i jordsmonnet på høyfjellet, både sommer og vinter, og det er ikke få tonn med snø han har gravd vekk på Hardangervidda. Doktorgradsstudenten Judie Howe fra Leeds har også vært borti snø før, gjennom sitt feltarbeid i Antarktis, men dette med graving er nytt for alle.

– Dette kommer til å ta hele dagen, sukker Stina, som har tatt fri fra siviløkonomstudier ved NHH, for å ta de to vekttallene uken på Finse gir etter endt muntlig eksamen i mai.

Fra før har Stina tatt grunnemnet i biologi og flere emner i zoologisk økologi fra UiB. Kombinasjonen mellom økologi og økonomi tar hun av miljøhensyn.

– Da jeg var ferdig på gymnaset, begynte jeg først å studere business and administration i England. Der holdt jeg bare ut et halvt år. Jeg ble helt sjokkert av at alt bare dreide seg om "profit thinking". Da tenkte jeg at jeg må hjem til Norge og redde miljøet, forteller 22-åringen fra Porsgrunn.

Så da ble det økologistudier i Bergen.

– Jeg hadde hørt at studentmiljøet var så bra her og det stemte. Vi var veldig forskjellige mennesker som gikk sammen og alle ble akseptert. Vi var jo såpass få at vi ble veldig godt kjent, fortsetter Stina, som gjerne vil tilbake til universitetet.

– Kanskje jeg satser på doktorgrad senere, sier hun, som hittil stort sett bare har vært skuffet over en ting ved Bergen.

– Alt regnet.  

Snedig snøkoffert

– Jeg ville gjerne til Skandinavia og så viste det seg at Universitetet i Basel hadde en avtale med Universitetet i Bergen, forteller Tobias Roth, som har studert evolusjonsbiologi i tre år før han nå frister tilværelsen som Erasmusstudent med hybel på Fantoft. Han er kjempefornøyd, og synes slett ikke det har vært vanskelig å få kontakt med de norske studentene. 

Det har begynt å blåse opp på Finse og hanskene er kommet på. Tobias er heldig. Snødekket er bare 60 cm dypt akkurat der hans gruppe skulle grave snøbrønn. Nå har han tid til både å snakke og kikke etter en fjellrype noen har sett der borte i det fjerne. Gruppen nedenfor ham er i ferd med å måle snøtemperaturer. Ronny Arildsen holder opp termometeret han har plukket opp fra kofferten med det rare i. Penetrometersett, densititetsmålesett, håndlupe, tommestokk, dramsglass (med og uten sprit) og ramsonde, er bare noe av det som står på listen over hva den høyfjellsøkologiske snøkofferten inneholder.

– Pluss en grad. Er det mulig? spør Ronny, når han få se hva termometeret viser.

– Det virker kanskje litt rart, men det er mulig, svarer lærer Steen.  

Stor forskningsaktivitet

"Meld fra hvor du går", står det på oppslagstavlen, som henger inne i det koselige oppholdsrommet i forskningsstasjonens nyeste bygg. Det er høyt under furutaket. Det nærmer seg ettermiddagsforelesninger og studentene er kommet seg opp fra snøbrønnene og inn i varmen. Stipendiat i botanikk, Wenche Eide, er nettopp kjørt inn på snøskuter, direkte fra seminar i USA, for å undervise på vinterøkologikurset. Litt preget av jetlag har hun slått seg ned sammen med en del av studentene for å slappe av mellom slagene. Stille stemning. 

Utenfor vinduene står Harald Steens pinner opp fra snøen, som et synlig bevis på prosjektet han holder på med. Han følger smågnagernes liv under snøen. På forskningsstasjonen har man fulgt smågnagersvingninger de siste 30 årene og samlet inn det største materialet man har på dette i hele landet. 

Inne i spisestuen ligger artikkelsamlingen og pensumboken "Life in the cold" lukket inntil videre. Noen av studentene spiser brødskiver inne på kjøkkenet, andre har benyttet anledningen til en liten skitur. Aitana kommer inn med en bunt isete mose.

– Nå skal vi bruke et par dager på å drive ut organismene, som ligger i dvale inni der, forklarer Eide, som har gjort deler av hovedfaget sitt her på Finse.

Hun er ikke den eneste. I perioden fra 1960 - 1996 ble det uteksaminert 79 hovedfagskandidater i zoologi, geofag, regionalplanlegging og botanikk, med oppgaver i tilknytning til Finseområdet. Dessuten er her utført 20 doktorgradsavhandlinger og utgitt 534 vitenskaplige publikasjoner.

– Det er det som er så fantastisk med å studere økologi, du kan nesten gjøre hva du vil. Det er folk som har tatt hovedfag i Egypt, på Svalbard eller på Finse, sier Eide, som nå holder på med en doktorgradsavhandling der hun arbeider med å rekonstruere klimaendringer etter siste istid.

Klokken nærmer seg togavgang og tid for å forlate Finsefolket. Ettermiddagspausen er snart over. Det er mandag og første kursdag. Fredag reiser studentene hjem til Bergen igjen. Med enda bedre fornemmelser for snø.