Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Fra muslimske frisører til Shabana Rehman

Det begynte med en studie av bruken av muslimske populærbilder i frisørlokaler i Bergen. Den førte til en refleksjon over hvilke mekanismer som styrer forholdet mellom muslimer og ikke muslimer i det norske samfunnet. Resultatet kommer ut i boken Islamer i Norge til neste år.

For litt over et år siden ble stipendiat Hege Irene Markussen oppmerksom på islamsk dekor i et antall frisørsalonger i Bergen og bestemte seg for å undersøke i hvilken grad denne dekoren skaper og signaliserer et muslimsk sosialt rom. Hun intervjuet et utvalg frisører fra disse salongene og gjennomførte en spørreundersøkelse blant salongenes kunder. Resultatene fra både intervjuene og spørreundersøkelsen gjorde at hun begynte å tvile på sitt opprinnelige utgangspunkt. Ingen av frisørene godtok nemlig hennes antakelser om at det er viktig for dem å signalisere at de er muslimer. Faktisk var det heller forskerens interesse og nysgjerrighet som kom i sentrum. Som en av frisørene sa til henne: "Det er jo det som er kultur! At du legger merke til at vi henger opp bildet, mens vi ikke legger merke til det!".

– Han hadde et poeng. Jeg har studert religionsvitenskap i årevis og la selvfølgelig merke til den islamske dekoren. Men min antagelse om at det fantes en sammenhengende årsak bak, som kunne gi et helhetlig bilde av den muslimske identiteten, førte til at vi ikke forsto hverandre, sier hun.

Markussens møte med de muslimske frisørene åpnet likevel opp for interessante refleksjoner. For om materialet avkreftet hennes opprinnelige utgangspunkt, bekreftet det en frykt for stigmatisering, både blant frisørene selv og blant kundene. Slik Markussen ser det, viser både den gjensidige mangelen på forståelse og frykten for stigmatisering til generelle trekk i det norske samfunnet. Trekk som kommer til syne i skillet mellom religion og kultur og mellom religiøs legitimering og henvisning til tradisjoner, som kanskje er spesielt tydelig i møtet mellom muslimer og ikke-muslimer. For å forklare dette viser Markussen til et foredrag holdt av teolog Oddbjørn Leirvik. Han illustrerer dette skillet med et eksempel fra mediedebatten omkring kampen for muslimske kvinners rettigheter i Norge, der han ser Shabana Rehman og leder for Islamsk Råd i Norge Lena Larsen, som representanter for to fundamentalt ulike etikksyn.

"Det jeg gjør er å følge min egen samvittighet og stille spørsmål ved nedarvede forestillinger som opprettholder diskriminering", sier for eksempel Shabana Rehman i Aftenposten.

Dette forutsetter et universalistisk etikksyn hvor samvittigheten er en personlig opplevelse grunnet i de regler og idealer vi alle har i kraft av å være mennesker. Dette er en form for moralsk autonomi som er et velkjent etikksyn i hele den vestlige verden. Lene Larsen kan derimot sies å representere et etikksyn som ikke er grunnet i moralsk autonomi, men i hva som er autentisk islam. Hennes argumentasjon mot æresdrap og tvangsekteskap viser ikke til en felles menneskelig moral, men til Koranen og islamsk lære. Det er med utgangspunkt i disse to ulike verdenssynene Markussen tolker sitt materiale.

–- Jeg vil påstå at det å forholde seg til muslimer i Norge i dag er preget av et lokk som lenge har lagt over den offentlige debatten. Frykten for å stigmatisere har vokst til uante dimensjoner parallellt med normaliseringen av bruken av begrepene "rasisme" og "diskriminering". "Islam" og "muslim" er blitt negativt ladede ord man unngår å bruke i forsøk på å være politisk korrekte. I mitt materiale er det slående at de kundene som vet hvilke land frisøren kommer fra, ikke trekker slutningen om at han er muslim. Er det av redsel for å stigmatisere? spør Markussen, som tror bevissthet omkring ulike måter å se verden på er et viktig grunnlag for å oppnå dialog mellom muslimer og ikke-muslimer i det norske samfunnet.