Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Kaptein Nemo: Potestas

I alle år har jeg tumlet med spørsmålet om det var angsten for å bli utsatt for potestas som fikk meg til å trekke meg tilbake. Men jeg tror nå at det var tanken på at jeg "selv" kan drive med dette svineriet som var mest kvalmende.

"Få den drittungen til å sitte rolig ved bordet. Er det for mye forlangt å få litt ro og fred ved middags- bordet etter en lang arbeidsdag?" Jeg må ha hørt disse tiradene, sannsynligvis alltid avlevert med det samme innette, truende tonefallet, lenge før jeg kan huske. Sinnet hans var rettet mot henne, aldri mot meg direkte. Meg personlig, om jeg må få lov å bruke et så problematisk uttrykk, lot han som regel som han ikke la merke til. Smellene fra ordsvøpen hørte jeg likevel tydelig nok. Men det var hun som fikk meg til å tro at de også hadde med meg å gjøre. For hun overøste meg hver gang med kyss og klem, så snart han var ute av veien. Jeg må ha skjønt instinktivt at dette var den rette anledningen til å få min vilje, og jeg brukte den hensynsløst. Hennes kjøpslåing gjorde det lett: du skal få hvis du lover å…

Har jeg fortrengt hva som skjedde da jeg tok den store beslutningen? Sannsynligvis. Men jeg husker at jeg hørte ham: "Ser du ikke hvordan den djevelungen manipulerer deg? Han snor deg jo rundt lillefingeren. Utkrøpen er han, den vesle idioten." Jeg vil helst tro at jeg allerede da forsto at jeg lignet ham, at jeg så at jeg også brukte m… Jeg forbinder i alle fall kvalmen jeg fremdeles kjenner ved tanken på å utøve potestas med denne episoden. (Latin er favorittspråket mitt. Det er som om den potestas som en gang gjennomsyret det har visnet bort. Tankeskarpheten kan skinne ut av det i et klart og kjølig lys.) I alle år har jeg tumlet med spørsmålet om det var angsten for å bli utsatt for potestas som fikk meg til å trekke meg tilbake. Men jeg tror nå at det var tanken på at jeg "selv" kan drive med dette svineriet som var mest kvalmende. Fremdeles er det slik at når jeg ser noen som utsettes for potestas, er det ikke ham jeg identifiserer meg med. Det er overgriperens avskyelige sjel jeg kjenner igjen som min egen.

Hva som enn skjedde; en dag sluttet jeg å snakke. Jeg sluttet med mye annet også, å peke, å lytte, å kreve; jeg øvde meg på å ville minst mulig. [. . .]

Å ta eksamener kunne det selvsagt ikke bli tale om. Bare tanken gjorde meg kvalm. Jeg går flittig, og stort sett ubemerket, på forelesninger. Oppstår det kinkige situasjoner tar jeg bare fingeren opp til øret. Folk er så snille med handikappede. Ingen – der og da, iallfall – lurer på hva en døv gjør på en forelesning. Jeg kunne ha hatt minst 10 grunnfag nå, hvis jeg hadde holdt meg til pensum. Mine "medstudenter" sitter der som dresserte hvalper; hverken de eller lærerne synes å høre den truende undertonen. Mest paradoksalt er likevel dette: ingen av dem lever et så intenst liv i språket som jeg, ingen andre har hele sin tilværelse i mediet der det tyter potestas ut av hver pore. [. . .]

Gjorde jeg meg ikke likevel skyldig i en ufarliggjøring av det skrevne ord? Var det ikke en illusjon å tro at fordi det talte ord omgav meg med sine umiddelbare krav, så var dets potestas farligere? Selv om jeg forsøkte å skape distanse gjennom å leke med de mangfoldige perspektiver på verden jeg fant i bøkene, var det vanskelig å overse at skriften har sin rot i snakket. Vel, at mine refleksjoner nærer seg av tekster er i alle fall noe jeg etter hvert har måttet ta inn over meg. Men er dermed alt jeg er og har et produkt av potestas? Hvis Bataille har rett, er jeg det:

"Language is what determines this regulated world, whose significations provide the foundation for our cultures, our activities and our relations, but it does so in so far as it is reduced to a means of these cultures, activities and relations; freed from these servitudes it is nothing more than a deserted castle whose gaping cracks let in the wind and rain: it is no longer the signifying word, but the defenseless expression death wears in disguise." ¹ Jeg leser dette slik: språket er fundamentet, ingen mening gis uavhengig av det, men det er selv en slave av potestas. Når den forsvinner, faller språket fra hverandre, all mening forsvinner, bare termene står igjen, som biter av en Linear A - skrift. [. . .]

Bildet på hvordan det – fundamentalt sett – har skjedd finnes i 1. Mosebok, 2.18: "Og Herren Gud tok jord og formet alle dyrene på marken og alle fuglene under himmelen, og han førte dem frem for mannen og lot ham gi dem navn. Det navnet mannen gav dem, det skulle de ha". Den paradisiske tilværelse er et liv i troen på at man er en fri navngiver og at ordenes betydning er tingene selv. Alt er meningsfullt og ingen skjult mening finnes. Herrens potestas er her skjult. Men den blir synlig når Adam har spist av kunnskapens tre. "Du avslørte mitt knep: at jeg viste fram mitt verk selektivt og vendte den siden mot deg som du trenger å kjenne for å leve lykkelig. Jeg presenterte tingene i en viss rekkefølge, noen lot jeg deg se lenge på, noen lot jeg hastig dra forbi, noen førte jeg helt fram til deg, noen lot jeg stå i bakgrunnen. Jeg holdt skjult for deg den uutgrunnelige rikdommen og sammensattheten i mitt verk, og lot deg se en sammenheng som ordene dine kunne beskrive. Men jeg undervurderte det begjær som ble vekket i deg da jeg gav deg den ubetydelige friheten til å lage lydnavn for å uttrykke den mening jeg gav deg. Du ville herske over alle ting og du trodde at du skulle kunne gripe dem med navngiverevnen din. Straffen din blir at du skal få beholde den praksis du har tilranet deg, tingbegjæret og navnbegjæret skal henge sammen som erteris og følge deg all din dag. I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød og streve etter å forstå det hele; både ansiktet, svetten og brødet. Du kommer til å gå deg vill, prøve og feile, igjen og igjen. Du kommer til å tro at du har funnet meningen med alt, og slå deg på brystet og rope "kultur" og "vitenskap". Men da har du forvekslet ord og mening. Det finnes ingen annen mening enn min." [. . .]

På den tiden fra jeg var 12-13 år kan jeg tenke meg - var det nokså kvalmende det hele. Jeg holdt ut gjennom å fantasere at jeg befant meg dypt nede i havet – jeg var Kaptein Nemo i Nautilus – og gjennom periskopet kunne jeg holde øye med alt som skjedde i stua uten å være til stede. Periskopet virket på en underlig måte også som et filter, så bare klangbildet av potestas-ordspillet trengte ned til meg. Siden har jeg ytterligere utviklet evnen til å oppfange potestas-klanger gjennom tykke lag av godhetssnakk, fornuftstale og selv-ekspresjoner. [. . .]

Levinas' hamring på det uutgrunnelige og ukrenkelige i den Andres ansikt har fascinert meg sterkt. "…ansiktet taler til meg og opfordrer meg til å inngå i et forhold, der ikke har noget til fælles med en m…, der utøves, om den så er til nydelse eller erkendelse." ² Desto mer skuffende er det at han tror at språket ikke nødvendigvis ødelegger dette privilegerte øyeblikk. La meg gi ham rett i at samtalens formelle struktur har punkter som potestas har vanskelig for å fylle. I avstanden mellom mitt forsøk på å gripe ham og hans forsøk på å gripe meg, er det en taushet. Men da mislykkes språket. Så lenge vi snakker, intenderer vi griping, altså potestas. Det synes meg som om Levinas anbefaler meg en situasjon som kan karikeres omtrent slik: Først angriper jeg den Andre ved å snakke til ham. Mens kvalmen stiger opp i meg, skal jeg så vente på hans svar, og håpe på at han da viser hvor lite jeg har sett ham. Dette svaret er imidlertid hans forsøk på å gripe meg. Kvalmen minsker ikke akkurat mens dette står på. Så skal det etiske, potestasfrie øyeblikk innfinne seg, da den ordløse, ubegripelige hellighet hos oss begge synker inn. Man snakker altså for å kunne lytte til den underliggende taushet. Fiffigt! Men hvorfor skulle man trenge språket for å generere dette øyeblikket? Det finnes utenfor språket, samtalen er det voldelige angrepet på det, ikke dets skaper. [. . .]

Skriften er min verden. "Anledningen" er stikkordet for mitt forhold til den. I det muntlige språket, der det fundamentale potestas-fenomenet er å finne, hersker nødvendigheten. Det primitive tegnet er pekingen: se her, dette er viktig. Det som skapes her, før den kognitive mening (hva tingens begrep er), er mening som betydning, noe gjøres mer eller mindre viktig, reellt, verdifullt, nært, interessant, for meg, av den som peker. . Denne pekingen ligger der alltid som en underside ved det talte språket, hvor teoretisk det enn blir. Her er det potestas som er energien, kraften, uimotståeligheten. Wittgenstein treffer på en uhyre interessant måte ved siden av målet i sin kritikk av den referensielle meningsoppfatningen. Han har rett i at meningen ikke kommer fra tingene til tegnet. Men han påstår også at meningen blir til i det punktet hvor det avgjøres hva man skal gjøre med ordene og tingene. Han forestiller seg tydeligvis at det er nok å identifisere reglene for denne praksisen for at meningen skal kunne pakkes ut. Man må kjenne reglene for byggefaget for å kunne identifisere meningen med "five slabs". ³ Ja, kanskje det. Men hvordan blir disse reglene til? Og hvorfor befinner det seg en lærling der på byggeplassen, med ørene innstilt på høyeste volum i retning murermesteren? Det grunnleggende meningsfenomenet – betydningsfenomenet – skapes og vedlikeholdes i det kompliserte underliggende potestas-mønsteret. [. . .]

En dypere meningsproblematikk kan kun utforskes i skriften. I mitt paradis har skriveren sagt farvel til potestas i det øyeblikket han setter pennen på papiret: "…a silent, cautious deposition of the word upon the whiteness of paper, where it can possess neither sound nor interlocutor, where it has nothing to say but itself, nothing to do but shine in the brightness of its being." 4 Men, som også Foucault vet, slik er det ikke. Likevel er det stor forskjell på de to hovedtyper av skrift, kunnskapsteksten og skjønnlitteraturen.

Når skriften kommer inn i verden og potestas ikke lenger er umiddelbart til stede i henvendelsen, blir kunnskapsteksten utviklet som et middel til å understøtte den. Kunnskapsteksten, med sine krav om referanse, nøyaktighet, entydighet, argumentasjon og system, skal overbevise der det personlige eksemplet, forførelsen, og kommanderingen ikke lenger er til stede. Jeg kan jo liste meg rundt mellom bibliotekets hyller og ta ut den bok jeg vil. Forfatteren må tilsløre sin vilje og la teksten framstå som verdens selvpresentasjon. Men språket tilhører jo likevel det kulturelle fellesskap. Vitenskap er potestas' forsøk på å skape seg et uhyre kraftfullt redskap, tilsynelatende helt ulikt den selv. [. . .]

Kaptein Nemo, som eg vil kalla han, vart stukken i hel då han ville gripa ein boktjuv på Universitetsbiblioteket. Han vart 35 år. Han budde saman med mor si heile livet. I kjellaren, i eit avlåst rom som mora ikkje hadde vitja på svært mange år, fann ho ei stor boksamling og ein PC som var mykje meir avansert enn den som stod på guterommet og som ho trudde han spela dataspel på. På eit A4 ark på veggen over datamaskina stod det med feite bokstavar: Alt skal slettes når jeg dør uten å leses. Men mora hadde ikkje hjarte til å fylgja denne oppmodinga. Her er mange tekstar av ulike slag. Den som eg her har vald ut til publisering er den mest sjølvbiografiske. Alt stoffet er levert til forskarar ved Psykologisk institutt, Universitetet i Bergen

Knut Ågotnes

1) Georges Bataille, bokmelding i Critique, 15, mai 1951 av Samuel Beckett: The Critical Heritage, London, Routledge 1979, side 56-7
2) Emmanuel Levinas: Totalitet og endelighed, København, Hans Reitzels Forlag 1996, s. 194
3) Ludwig Wittgenstein: Philosophical Investigations, 21
4) Michel Foucault: The Order of Things, London, Routledge 1970, s. 300