Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Reise i ramsalt sjø

Ombord i M/S Håkon Mosby er ikke isødet langt borte – selv når en befinner seg under Askøybroen en fargerik høstdag. Mens data fra dypet tikker inn på computeren, lytter førstereisstudenter til vindskeive historier fra tidligere tokt.

– Hallo, hallo! Da kan du sende den ned til 180 meter, kremter Amund Brautaset inn i walkie talkie'en. De andre studentene i instrumentrommet fniser forventningsfullt. Det er tid for dagens første CTD-registrering. Saltinnhold, temperatur og tetthet skal noteres for åtte ulike stasjoner i byfjorden. To hydrografiske snitt skal lages. På dekk står en annen gruppe studenter rundt matrosen som er klar til å senke CTD-stativet med sensorer og vannflasker ned i dypet.

– Gjenta! svarer han tydelig gjennom brummingen fra motoren.

– En-åtte-null, roper Brautaset og setter seg til rette foran computeren som snart skal vise dataene fra dypet grafisk. De andre bryter ut i latter:

– Du glemte å si "over", Amund! Walkie-talkie-trening står imidlertid ikke på programmet for studentene ved Geofysisk institutt. På førstereis er formålet først og fremst å smake på livet som feltoseanograf, og bli kjent med både instrumenter og det faste mannskapet ombord.

Mange av dem har vært her i årevis. 28 dager på, 28 dager av. Langs norskekysten eller opp i Grønlandshavet med marinbiologer og geofysikere fra inn- og utland. De har sine faste rutiner og sine faste bord i messen. Det er ikke en jobb, det er en livsstil, konkluderes det over en kaffekopp før fartøyet går fra kai denne morgenen. Stuert Trygve Burknes planlegger middag og regner med å kunne lage suppe til forrett. Det er liten fare for slingring i dag. Gjennom ventilen ser vi solen så vidt stikke frem bak det sølvgrå Høyteknologi-bygget. Ingen vind. Heldigvis.

Toktleder Jan Erik Nilsen forklarer vannprøve-rutiner

– Vi har jo hatt en del morsomme episoder med høy sjøsykefaktor. En gang vi satt rundt middagsbordet utenfor Stadt, kom det en sjø som fikk en forsker til å gripe fatt i bordduken så hele serviset gikk i dørken, humrer Burknes. Mannskapet synes det kan være god underholdning å iaktta gjester i høy sjø eller se internasjonale forskere introduseres til norsk mat.

– Vi tilberedte buffet på et tokt, og en svensk professor tok et kjempedigert stykke av en hel gammelost. Et par sekunder etter at den første biten var svelget unna, utbrøt han at det var den verste "tårtan" han noensinne hadde smakt! minnes Burknes og de andre rister på hodet og ler. Nå skal M/S Håkon Mosby deles med Havforskningsinstituttet, og når det nye forskningsfartøyet "G.O Sars" står ferdig, splittes kompisgjengen. Nesten halvparten av mannskapet skal over på den nye båten. Det skal bli fint med større plass og mindre slingring, mener de.

M/S Håkon Mosby er det tredje forskningsfartøyet til Universitet i Bergen og har vært i drift siden 1980. Komforten her er imidlertid betydelig bedre enn på "Armauer Hansen", den første båten til UiB. Innredningen der var i alle år etter 1912-forhold, og mannskapet brukte køyene på skift. I tillegg måtte to ligge i messen og to i instrumentrommet. Bare skipperen hadde egen lugar med luksus som vaskefat og speil, har professor emeritus i geofysikk, Odd H. Sælen fortalt i et festskrift. Før den tid var det fiskerifartøyet "Michael Sars", drevet av Fiskeristyrelsen, som red sjøen i forskningens medfør. Her ble det blant annet gjort hydrografiske observasjoner som dannet grunnlaget til det klassiske verket "The Norwegian sea" av professor Helland-Hansen og Fridtjof Nansen.

– Jeg har lest mange bøker om Nansen, og helt fra jeg var liten har jeg vært fascinert av hav, is og kulde, sier student Kristian Seim Sponheim.

Etter jul reiser han derfor til Svalbard hvor han skal studere arktisk geofysikk i ett semester. De fleste andre som er med på turen i dag, har ikke ennå bestemt seg for hvilken retning de skal velge. De må tenke seg om og sjekke om de tenner på tokt.

Foreløpig er det døsig morgenstemning ombord. På kaien står representanter fra Havforskningsinstituttet og UiB med plantegninger i hånden. Kjølen skal senkes i slutten av måneden og inspeksjonen fører til at avgangen blir litt forsinket. En time senere tøffer vi gjennom Puddefjorden med kursen mot Eidsvåg.

Livredningsøvelsen er obligatorisk

RRRRRR ! "Alle mann på dekk, skuta é gått lekk!" Vi har akkurat delt oss inn i grupper og fordelt oppgaver når alarmen går. På dekk får vi utlevert overlevelsesdrakter. Vi blir tunge orange uhyrer som vagger opp trappen til livbåten. Polstrete fingrer peker på hverandre og det er nesten umulig å holde seg alvorlig, selv når vi sitter sammenkrøket nede i den lille båten over ripen. Vi vet at det bare er en prøve. Storm og høy sjø er langt, langt borte. At vi leverte inn navn og adresse på nærmeste pårørende før avgang er bare ren rutine. Ulykker skjer ikke. Tenker vi.

Men det har skjedd. 10. september 1976 forliste UiBs forskningsskip, F/F Helland Hansen ved Svinøy. To omkom.

– Det var midt på dagen. Jeg lå og sov etter en natt på vakt, men våknet plutselig av at jeg sto på skottet. Båten hadde kullseilt og vannet fosset inn. Vi forsto at vi måtte komme oss på flåten raskt. Styrmannen hadde rukket å sende et nødrop via radioen, men hadde ikke tid til å vente på svar, forteller forskningstekniker Steinar Myking.

På dekk oppdaget de plutselig at den ene av de to flåtene var kaputt og at den andre hadde hengt seg fast under vann.

– Vi trodde det var ute med oss, sier han.

På mirakuløst vis dukket flåten opp likevel og de fikk slengt seg på i siste liten. Alle utenom to. Heldigvis hadde nødsignalet blitt oppfattet i Ålesund, og et par timer senere lå de på sykehuset.

– Vi var sterkt nedkjølt. Jeg var bare i undertøyet da ulykken skjedde. Overlevelsesdrakter hadde vi ikke den gangen, sier Myking som mener han forsonte seg temmelig raskt med det som hadde skjedd – og han tok ikke skrekken, takket være lange samtaler med konen som også var med på forliset.

Ulykken førte til nye strengere krav til stabilitet fra Sjøfartsdirektoratet. Den gangen var det ikke så godt utstyr. Nå tar man sikkerheten veldig alvorlig – og alle på byfjord-toktet må skrive under på at de kjenner rutinene.

CTD'en er på vei ned og studentene på dekk tramper takten til trip-hop rytmene fra vaieren til instrumentet. På M/S Håkon Mosby foretaes det over tusen slike CTD-målinger i året. Matros Karl Brattholmen har regnet ut at den vaierlengden som er blitt brukt sammenlagt rekker cirka fem ganger rundt jordkloden. For ham er dette en helt hverdagslig sak, men for førstereisstudentene er det spennende når instrumentet heises opp og vann skal fylles på små nummererte flasker.

– Vi skal bare bruke vannprøvene til å dobbeltsjekke de elektroniske målingene av salt som er blitt logget inn på computeren i instrumentrommet. Utfra salt og temperatur kan vi regne ut tettheten, og snittene kan fortelle oss noe om hastigheten i de ulike dypene, forklarer toktleder Jan Even Nilsen, som til daglig er stipendiat ved Geofysisk institutt. Han forteller at vannprøver også kan testes for kjemiske midler eller annen forurensing. Selv studerer han blant annet innstrømning av atlantisk vann til våre områder, når han ikke underviser.

– Jeg elsker å være på tokt. Husker spesielt en gang vi var en gjeng oppi Storfjorden for å jakte på vann fra isfrysingsprosessene som er en viktig komponent av dyptvanndannelsen. Vi skulle altså finne enormt salt og kaldt vann, og da kurvene for disse indikatorene begynte å krype nedover skjermen i instrumentrommet, var vi en liten heiagjeng, klare til å ta bølgen om vi fant rekordvannet – og det gjorde vi jammen! ler Nilsen som mener det er enormt viktig at studentene får mulighet til å være med på tokt.

– Slike turer er utrolig sammenspleisende. Det er også godt å komme seg litt vekk fra institusjonen og oppleve noe nytt og spennende. Jeg tror det er sunt for oss forskere å forholde oss til livet på havet og mannskapet ombord. Vår verden er gjerne litt lukket – men her er vi virkelig i åpent landskap.