|
|
|
Fire forskere ved Universitetet i Bergen gir i dette nummeret av UiB-Magasinet hver på sin måte innspill til debatten omkring forskning, etikk og forskningsetikk. Sentrale spørsmål blir hvilke krav vi skal kunne stille både til forskningen og til forskeren. For etikkdebatten handler om mer enn hederlig forskningspraksis og aktivt engasjement i forhold til forskningsresultatenes anvendelse. Den handler i dag kanskje mer enn noen gang også om forskerens ansvar som ressursperson og som kunnskapsformidler.
Det er fristende derfor å trekke linjene videre til vårt portrett av filosofen og humanisten Hans Skjervheim. I sitt oppgjør med naturalismen og positivismen griper han på mange måter tilbake til den filosofiske tradisjon og setter mennesket i fokus -- mennesket som en del av en verden med andre mennesker. Både for forskeren og for hverdagsmennesket er situasjonen den at vi "ikkje kan vera upartiske og tidlause tilskodarar, men er tidsbundne og endelege deltakarar i historia".
Det ligger ikke noe klart moralsk imperativ i Skjervheims filosofi. Men i den humanisme han som person står for, ligger det likevel en utfordring til våre forskere. Om en klar holdning både til forskningens metoder, til forskningens innhold og til forskeren som etisk veileder.
[Innhold]
|