|
|
|
Det var med en viss undring jeg leste Ingrid Dreyers intervju med professor Harald Kryvi i siste nummer av UiB-Magasinet. Jeg håper hennes rammemerknader er journalistens bruk av spissformuleringer og ikke formidling av rådende holdninger i det akademiske miljø. Tar jeg feil, er jeg skremt på dyrenes vegne, siden mange begjærlig misbruker "akademiske" utsagn. Kryvis fortolkning og forståelse av dyrs atferd er aldeles ikke verken ny eller "høyrøstet banning i kirken". "En tradisjonell oppfatning er at dyrs atferd er biologisk programmert". Dette er bare halve tradisjonen, at atferden også preges av læring har like lang tradisjon. Etologi, studiet av årsakssammenhenger bak dyrs atferd i deres naturlige miljø, er like gammel som andre vitenskaper. Allerede Aristoteles skrev om atferd hos dyr, men det er mulig Darwins siste verk "The Expression of the Emotions in Man and Animals" var det første sammenlignende arbeid. Fra århundreskiftet dominerte to hovedretninger: behaviorisme og naturalisme (om læring og instinkter}. Disse to skolene utkjempet bitre kamper, men som ofte ellers i vitenskapen: Ingen hadde rett, og ingen tok feil. Ut fra Kryvis krav om "å ha sett i mer enn ett tusen timer", føler jeg meg absolutt meningsberettiget som amatøretolog: Oppvokst med dyr, drev en del med forsøksdyr i min karriere innen medisinsk immunologi og de siste årene som sauebonde. Mange av sauene er blitt 7 - 8 år. Fjøset betraktes som en Skinner-boks, et unaturlig og stressende miljø, mens dyrene i sommerhalvåret får utfolde sine naturlige behov ute. Gården har en unik beliggenhet øverst i dalen der dyrene kan observeres med det blotte øyet eller i kikkert storparten av beitetiden. Her er tallrike interessante iakttakelser. De instinktive reaksjonene er forvitnelige nok og er godt studert av saue-etologer. For oss har imidlertid mangfoldet i læringen vært spesielt tankevekkende. Som tidligere underviser er det både forbløffende og fascinerende å se likhetene mellom mennesker og dyr. Læringspsykologiens begreper demonstreres stadig. Spennende observasjoner med kopplam kan det sies mye om. Sauer lærer, tenker, planlegger og viser følelser (smerte, sorg, glede, sult, tilfredshet osv.). Våre sauer og naboens utvikler forskjellige "kulturer". Ute er de ikke "dumme som sauer". På kilometers avstand ser de oss og kommer på vår kalling, men løper hvis fremmede kaller. De er raske til å vurdere om noe er ukjent og farlig, og formidler sine konklusjoner uhyre kvikt til flokken. For oss som kjenner individene, kommer personlighetene rekkende - Rita, Reika, Underet, Speedy osv. Følelse er sterkt knyttet til syn hos sau. De er gode værvarslere. Mot veterinærens råd om "aktiv dødshjelp", har jeg behandlet noen sauer iflg. humanmedisinske prinsipper under og etter alvorlig sykdom. Det har vært utrolige og mentalt rørende samhandlinger. I motsetning til Kryvi opplever ikke jeg negative reaksjoner i religiøse kretser når jeg snakker om dyrs intelligens - tvert om. Når Ingrid Dreyer antyder at religiøse verdensbilder er en hemsko for aksept av dyrenes bevissthet, vil jeg også si tvert om. Det er religionene som "på ramme alvor har tilskrevet dyr følelser". (Kristendom: "se til...og gjør som de" eller "gå til ... og bli vis". Islam: "Det finnes intet dyr på jorden, ingen fugl påvingene som ikke skal være som et menneske for deg". Jfr. også buddhismens dyreetikk, og ikke minst "primitive" religioner). I likhet med Kryvi har også jeg lyst til å stille noen filosofiske spørsmål, men ikke om sauens sjeleliv. Hvor mye sau har vi i våre kromosomer? Hvorfor har sauen bevart reaksjonsmønstre nødvendige på slettelandet i Kurdistan, men som har vært unødvendig bagasje her nord i ca. 4000 år? Ble disse antikverte reaksjonene "programmert" før eller etter det ble sau av det?
Olav Tønder
|