Bak vitenskapens fasade

-- Det kan være nyttig for allmennheten å få vite at mye av det som framstilles som vitenskapelige fakta, er langt mindre sikkert enn det gis inntrykk av, sier Ragnar Fjelland, professor ved Senter for vitskapsteori. Han tror at debatten rundt Storetvedt i så måte kan fungere som en vekker.

Av INGRID DREYER

For den vanlige mannen i gaten fortoner naturvitenskapelig forskning seg som en planmessig jakt på ny viten om virkeligheten, basert på objektive fakta og ubestridelige observasjoner. Debatten mellom Storetvedt og det etablerte geovitenskapelige miljøet bunner i en så grunnleggende uenighet, at det blir et påtrengende spørsmål hvor grensen går mellom det som er "bevist" og det som er basert på forskernes antakelser og tro.

-- Dersom forskere gir et skinn av en sikkerhet som ikke er der, kan dette slå tilbake på dem selv. Det kan være mye å tjene på å kommunisere usikkerhet til allmennheten. Dette er en veldig viktig problemstilling, som det dessverre er altfor lite debatt rundt, mener Fjelland. Han ønsker å presisere at han ikke kjenner den konkrete debatten rundt Storetvedt i detalj, og heller ikke ser seg kompetent til å ta stilling til de faglige aspektene ved den. Han har likevel et inntrykk av at debatten gjenspeiler en del generelle tendenser ved mange fagmiljøer.

Teorispørsmål sjelden på dagsorden
-- Ideelt sett handler vitenskap om kritisk diskusjon. Men når det kommer til stykket ser det ut til at mange fagmiljøer unngår å ta opp grunnlagsproblemer, sier Fjelland. Han tror at dette kan ha strukturelle årsaker.

-- I mange forskningsmiljøer arbeider man hovedsaklig med konkrete, empiriske problemstillinger, og der er gjerne lite spillerom til å fundere over teorispørsmål. Det kan være svært tidkrevende å gå grundig inn teorien, og jeg tror at mange ikke vil ta seg bryet med det. Arbeid med teorispørsmål kaster dessuten lite av seg rent økonomisk, mener Fjelland.

Han frykter at disse tendensene kan føre til at mange fag blir gående i oppgåtte stier.

-- Mange fag står i dag overfor en reell fare for trivialisering, der en ikke får faglig fornyelse fordi det arbeides for lite med det teoretiske grunnlaget. På lengre sikt tror jeg at dette kan være ødeleggende for det enkelte fag, sier han.

Redsel for faglig prestisjetap
Ragnar Fjelland tror også at mangelen på debatt kan skyldes underliggende ønsker om at fagfeltet som sådan skal framstå som framgangsrikt og enhetlig.

-- Vitenskapsfilosofen Karl Popper sa engang at "big science may destroy great science". Jeg har inntrykk av at mange forskere er redde for å la faglige uoverensstemmelser skinne gjennom til omverdenen. Det kan tenkes at de frykter at slik uenighet skal svekke folks tillit til vitenskapen, men i virkeligheten er det jo gjennom uenighet at vitenskapen gjør framskritt. Dette betyr ikke at krangel er et gode, men vitenskapsfolk burde oppmuntres til å være uenige i mye større grad enn de er i dag, mener Fjelland.

Han tror at dersom kritikk og nytenkning ikke får spillerom, kan kritiske innvendinger bli oppfattet feil, og det som startet ut som en faglig disputt kan utvikle seg til uvennskap.

Ta studentene med
Fjelland mener også at grunnleggende faglige uenigheter med fordel bør kommuniseres til studenter på de enkelte fagene.

-- Dersom man gir studentene inntrykk av at faget er ferdig utbygd, kan dette virke demotiverende i forhold til videre studier. Kunnskap om motstridende syn kan skape interesse og engasjement. Dette vil faget i lengden kunne tjene på, tror Fjelland.