Rom for tvil

I dette nummeret fokuserer vi på to fagmiljø som tilsynelatende har vidt forskjellig forhold til tvil og tro i vitenskapen. Debatten i det geologiske fagmiljø, rundt Karsten Storetvedts alternative oppfatninger, viser hvor viktig det er for dette miljøet å ha en stødig hypotese om utviklingssammenhenger i vår fysiske verden som grunnlag for sin forskning. Å angripe denne hypotesen eller modellen, blir nødvendigvis det samme som å gå løs på fagets grunnvoller. På motsatt ende av skalaen står havforskerne, som baserer sine forsøk på fastsettelser av fiskebestandstørrelser på at det vil være en grad av usikkerhet i de prognosene som kommer ut av forskningen.

Nå er selvsagt denne sammenlikningen noe urimelig, siden det dreier seg om forskningsproblematikk på helt ulike nivå. Alle fag har, som geologene, behov for en noenlunde fast definert basis for forskningen. Og de fleste forskere vet, som havforskerne, at det sjeldent er absolutte fakta som kommer ut av forsøk og prosjekter.

Så opplagt som dette enn kan høres ut, så er det likevel et problem for forskerne at de ofte avkreves mer bastante konklusjoner enn hva de kanskje egentlig ønsker å gi. I allmennheten har "forskning" i seg selv et snev av "sannhetssøken" i seg. De krav til resultater som stilles forskningen, blant annet fra oppdragsgivere, er med på å forsterke tendensen til at kunnskapen som finnes ved universitetet lett kan framstå som skråsikker og faktaorientert.

Resultatfokuseringen har økt i en periode der universitetene har måttet kjempe for sin legitimitet og plass i samfunnet, de har måttet begrunne sin nytteverdi. Fordi fallhøyden for de skråsikre og konkluderende er større enn for dem som er nyanserte og har rom for tvil, ligger det en risiko i at denne legitimitetsstrategien kan ende i en undergraving av universitetenes status.

Det er en av universitetenes oppgaver å holde konklusjonene på avstand, og bidra til nyanser og tvil i de vurderingene som gjøres i de beslutningstakende deler av samfunnet, være det seg i politikken eller i næringslivet. Dette er hver enkelt forskers oppgave, og dette er i og for seg også hva et magasin som dette bør beskjeftige seg med.

Og kanskje, når det gis rom for tvilen, vil det også oppstå "spillerom til å fundere over teorispørsmål", som Ragnar Fjelland etterlyser i dette nummeret. Kanskje vil dette øke muligheten for faglig fornyelse, mer kunnskap og flere nyanser og velfundert tvil.

ho