"Put the Blame on Mame"

Rita Hayworth er i filmen Gilda både kjærlighetsgudinne og sublimt estetisk objekt, hevder Tone Kristine Kolbjørnsen, som nylig har tatt doktorgraden på den amerikanske filmmusikalen. Psykoanalytiske og feministiske tolkninger går lett glipp av denne dobbeltheten, hevder hun.

Av ROLF LARSEN

Amanuensis Tone Kristine Kolbjørnsen ved Institutt for medievitenskap ved Universitetet i Bergen var en av innlederne på seminaret om "Femme fatale og film noir" på Cinemateket USF i Bergen. Hennes emne var filmen Gilda fra 1946, med Rita Hayworth i den kvinnelige hovedrollen.

På kurs hos Freud
Tone Kolbjørnsen har selv arbeidet mye med psykoanalytisk filmteori, og mener en slik tilnærming også er relevant for tolkninger av film noir. Men samtidig gir hun uttrykk for en viss tretthet og skepsis i forhold til denne innfallsvinkelen, spesielt når det gjelder film noir. Dette skyldes ikke minst at filmene selv i så høy grad synes inspirert direkte av popularisert psykoanalyse. Tolkningene kan lett bli nærmest gjentakelser av filmene.

-- Jeg liker å se films noirs, men føler etterhvert en viss kjedsomhet ved å lese mye av det som skrives om dem, bekjenner hun. Hun setter dette på spissen med hensyn til Gilda:

-- Denne filmen er full av eksplisitte referanser til psykoanalytisk teori. Det er som om Gildas manusforfattere har latt seg kurse i psykoanalytisk teori eller sittet med Freuds skrifter foran seg mens de skrev.

Hun viser til at psykoanalysens hovedinnsikter var vel kjent i USA på 1940-tallet.

-- Gilda kan sies å være en metafilm, hvor psykoanalytiske innsikter er benyttet for å lage en god filmfortelling. Samtidig kan psykoanalysen også ha vært en måte å unnvike politiske problemer på: Ved å forklare avvikende adferd av for eksempel seksuell og kriminell art som utslag av "psykologiske forstyrrelser" hos enkeltindivider, unngikk man blant annet at filmene skulle bli oppfattet som kritikk av det amerikanske samfunnet generelt.

Fortolkningens lukkede sirkel
Gilda tematiserer problemfelt som senere ble helt sentrale i psykoanalytisk teori, påpeker Tone Kolbjørnsen.

-- Dette er noe av grunnen til at mange analyser av films noirs virker styrt mer av psykoanalytiske begreper enn av en ordentlig oppmerksomhet på den enkelte filmen. Termer som kastrasjon, fetisjisme, sadisme og voyeurisme er bortimot obligatoriske i filmanalysen innenfor den feministiske og psykoanalytiske tradisjonen. Den hermeneutiske nøkkelen er gitt, og filmene er på forhånd så å si uttømte.

Tone Kolbjørnsen mener en på denne måten lett går utenom et estetisk nivå i filmene og går glipp av den enkelte filmens spesielle fascinasjonskraft.

-- Hva er så det spesielt fascinerende ved Gilda?

-- I denne filmen mener jeg det er vanskelig å komme utenom Rita Hayworths skikkelse, stil og opptreden. Det var og er den som spesielt fanger publikum.

Kjærlighetsgudinne og atombombe-kvinne
Gilda var en kjempesuksess blant sitt samtidige publikum, forteller Kolbjørnsen. At filmen ble en publikumssuksess skyldtes ikke minst at Rita Hayworth her befestet sin status som "Love Goddess". Under Den annen verdenskrig var Rita Hayworth en av de mest populære pin-ups. Og det var filmen Gilda som virkelig gjorde Hayworth til superstjerne, i slik grad at de to nærmest kom til å fungere som synonymer. Selv har hun sagt at "alle menn jeg har kjent er blitt forelsket i, og har våknet opp med meg".

En av atombombene, som ble prøvesprengt på Bikini-øyene av amerikanerne etter krigen, het Gilda, og skal ha vært dekorert med et pin-up-bilde av Rita Hayworth.

-- De to objektene, "atombombe" og "kvinne", gir farge til hverandre - de egenskapene og verdiene som forbindes med hvert enkelt av objektene overføres til det andre. Som atombomben, er kvinnen altså eksplosiv og livsfarlig destruktiv. Hun bringer smerte og død med seg og er en trussel mot menneskeheten - "mankind". I slike termer er det også relativt alminnelig å omtale femme-fatale-figuren.

Det sublime
Tone Kolbjørnsen ønsker imidlertid å antyde en annen mulig, mer distansert betrakterposisjon:

-- På god avstand, som et visuelt objekt som ikke direkte griper inn i våre liv, har atombombens utblåsning, dens intense fargeprakt og skiftende formasjoner, et skjær av det sublime over seg. Den er storslagent grenseoverskridende. Slik også med atombombe-kvinnen. På god avstand kan en altså la seg overvelde, nyte synet, uten egentlig angst. Dette poenget går tapt i psykoanalytiske tilnærminger til film noir.

-- I motsetning til hva visse feministiske og psykoanalytiske tilnærminger vil hevde, er det ikke slik at Rita Hayworths sang- og dansenummer Put the Blame on Mame i Gilda har til oppgave å ufarliggjøre kvinnen vis-à-vis den mannlige helten. Fokus ligger i det hele tatt ikke på den mannlige helten, men på figuren Gilda og filmstjernen Rita Hayworth, og på sammenhengen mellom de to. Dansenummeret er slett ikke primært et element i filmfortellingen og i spillet mellom mannlig helt og femme fatale, men et publikumsnummer, beregnet på oss, filmpublikum, via vår identifikasjon med casinopublikumet i filmen. Rita Hayworth var danser, med en unik stil, preget av erotisk ekspressivitet mer enn av tekniske finesser. Hun uttrykker glede over egen kropp. Gilda er nok en film noir, men med sterke fellestrekk både med melodramaet og med Hollywood-musikalen.

Henimot en estetisk tilnærming
-- Du har antydet et alternativ til de psykoanalytiske fortolkningene, et alternativ med utgangspunkt i begreper som vitalitet, ekspressivitet, glede og det sublime. Kan du sammenfatte din skepsis til den psykoanalytiske fortolkningstradisjonen innen Hollywood-genrene?

-- Det er noe foruroligende ved at denne typen film brukes til å illustrere psykoanalytiske poenger i alminnelighet. Psykoanalytisk filmteori kan sees på som et stadig forsøk på å spesifisere hvilke fantasier enkeltfilmer og filmgenrer tilbyr sine tilskuere. Det sanselige, det vi ser og hører, oversettes til dybdepsykologiske forhold.

-- Spissformulert kan en si at Freud- og Lacan-inspirerte analyser av blant annet film noir representerer en ikke-estetisk tilnærming. Innenfor dette paradigmet tenker en seg at den estetiske erfaringen går ut på at filmer pirrer fantasilivet vårt, og da særlig de fantasiene som er "temmet" eller bearbeidet på en slik måte at de er i samsvar med den dominerende ideologien i samfunnet. At Hollywood-filmens tilskuer skulle kunne sette pris på fargetoner, musikk, kropper i bevegelse, talemåter, og billedutsnitt av annet enn dybdepsykologiske grunner, er i liten grad innreflektert i denne tradisjonen. Film noir, og Hollywood-filmer generelt, er relativt autonome estetiske objekter, og kan ikke uten videre benyttes som et felt for psykoanalytiske eller filosofiske øvelser, avslutter Tone Kolbjørnsen.