Femti! Som det korte knallet |
Fornemme gjesterH.M Dronning Sonja deltok på æresdoktorutnevnelsen. Sir Ghillean T. Prance åpnet det nye Arboret på Minde. En travel uke for rektor Jan Fridthjof Bernt!
GaveutvekslingGavestrømmen til Universitetet var stor - men Universitetet gav også en gave, til Bergen kommune, i form av store informasjons- tavler plassert sentrale steder i byen. Øverst prøver ordfører Ingmar Ljones å finne frem på Internett på en av tavlene. I midten er ordføreren blitt giver, og rektor Bernt mottaker. Nederst er Matthew Luhanga, rektor ved Universitetet i Dar-Es-Salaam som skjenker UiB en vakker og verdifull Makunde-skulptur.
Statsministeren på besøk
|
Noen refleksjoner vedrørende utdannelse og menneskerettigheter
Hanne Sophie GreveUniversitas Bergensis Bergen,
20. august 1996 Foredrag på vegne
av de nye æresdoktorene ved Universitetet i Bergen
__________________________________________________
Det er en sann menneskelig egenskap å ha medfølelse med dem som blir hardt prøvde; det sømmer seg for enhver; men det kreves særlig av dem som selv har trengt til trøst og funnet trøst.
Slik er åpningsordene til Giovanni Boccaccios forord til Decameronen. Boccaccio er en representant for humanismen i nord-Italia i det fjortende århundret ~ den tidlige renessansen.
Humanismen fikk sitt navn fra fokuseringen på mennesket. Sentrum for humanistenes interessefelt var mennesket. Med sin orientering mot virkeligheten var humanismen overveiende opptatt av personlig og praktisk erfaring samt historiske studier. Humanistene fant inspirasjon i gresk og romersk litteratur som de verdsatte som uttrykk for en iboende og permanent menneskelig virkelighet.
Humanismen avfødte en ny forståelse for den menneskelige verdighet og for individets betydning. Humanistene fant støtte og rettferdigjøring for sin erkjennelse av den menneskelige verdighet i en dyptgående realisme. Selvinnsikt og sosialt ansvar ble vurdert som grunnleggende i menneskets liv. Det ble et mål å la ønsket fornyelse avløse historiske tilfeldigheter. I det man appellerte både til forstanden og naturen, ble bevissthetens overlegenhet fremfor uvitenheten sterkt betonet.
Den verdighet som knytter seg til det normale menneskelivet, ble aktet høyt. Tilsvarende aktelse fikk menneskets følelser. Balanse og ikke ytterligheter ble tilrådet.
Hovedmålsettingen var utviklingen av de gode menneskelige karakteregenskapene, dydene, i full bredde og i størst mulig grad. Det skulle ikke være rom for handling uten innsikt, eller innsikt uten handling. Overveielser og handling skulle balanseres og utfylle hverandre. Formålet med humanistisk utdannelse var rettskaffen og velgjørende opptreden. Humanismen var lidenskapelig i sin streben etter resultater. Det ble erkjent at de virkemidler som mennesket har for å kunne forstå naturen og menneskeheten, har en dyp indre sammenheng.
De fruktbare humanistiske tankestrømningene skapte vekstvilkårene for utviklingen av akademisk tenkning som vi kjenner den i dag. Humanismen, som europeisk tenkning ellers, hverken oppsto eller utviklet seg adskilt fra internasjonal ~ her inter-kontinental ~ innflytelse. Noen asiatiske eksempler illustrerer dette.
De eldste av de indiske skriftene, Veda-skriftene, fra omlag 1500 før Kristus refererer til guder som er synliggjøring av absolutt sannhet og virkelighet. I Veda-filosofien er universets grunnleggende prinsipp, den absolutte realiteten som kosmos baseres på, Ritam-prinsippet ~ hvorav vårt begrep rettighet er avledet. En rettskaffen moralsk orden er på et vis bygget inn i universet selv. Sannhet og rett er følgelig uadskillelige. Å trenge gjennom illusjonene og forstå den absolutte sannhet om den menneskelige eksistens er å forstå det som er riktig. Det å være opplyst vil si at mennesket vet hva som er virkelig og lever rettskaffent, for dette er ikke to adskilte ting, men ett og det samme.
I buddhismen er medfølelse og visdom tvillingdyder, og disse legges det størst vekt på. Det engelske ordet for medfølelse ~ compassion ~ har sine røtter i et begrep på sanskrit som gir uttrykk for at mennesket ønsker å se medmennesker uberørte av eller frigjorte fra lidelse. Dette selv om livets virkelighet i form av sykdom, svakhet og død ~ kort sagt lidelse ~ ikke lar seg adskille fra den menneskelige eksistens som sådan. I motsetning til de fremherskende føydale idealene, fremholdt Confucius ved overgangen til det femte århundret før Kristus, at den mannen rangerer høyest som er human og omtenksom, motivert av ønsket om å gjøre det som er godt fremfor det som gir personlig gevinst. «En fremragende mann fremmer det gode i medmennesket; han fremmer ikke det dårlige i vedkommende.» Spurt av en følgesvenn om ett eneste ord som kunne tjene som en rettesnor for menneskets hele livsførsel, svarte Confucius, «Er ikke gjensidighet et slikt ord? Det som du ikke ønsker gjort mot deg selv, skal du ikke gjøre mot andre.»
På tross av rikdommen i menneskehetens åndelige og filosofiske arv, har det funnet sted ekstrem undertrykkelse av grupper av mennesker og individer på grunn av rase, kjønn og et utall andre innbildte underlegenheter ~ fysisk eller mental tilkortkommenhet blant dem. Intellektuelle har sin andel i ansvaret for dette.
Eksempelvis skrev Friedrich Nietzsche i siste halvdel av det forrige hundreåret at, et menneske bare har forpliktelser overfor sine likeverdige. Overfor mennesker av lavere rang, overfor alt som er en fremmed, kan mennesket opptre som det finner tjenlig ~ uavhengig av godt og ondt. Det overlegne eller høyerestående mennesket står over alle ordinære moralske standarder. Dette er en lære som er forenlig med nazismen.
Det var de ekstreme og tidligere usette ødeleggelsene under annen verdenskrig ~ barbariske handlinger som var et frontalangrep mot menneskehetens samvittighet ~ som endelig brakte det internasjonale samfunnet som sådant til sans og samling og avfødte menneskerettighetene. De Forente Nasjoners eksistensberettigelse er at organisasjonen tar mål av seg til å frigjøre menneskeheten fra slike angrep mot menneskets verdighet som man hadde erfart under annen verdenskrig. Det enestående ved begrepet menneskerettigheter eller menneskets rettigheter er ikke først og fremst knyttet til ordet rettigheter, men til mennesket ~ det vil si som kommer alle mennesker til gode uten unntak.
Vi er De forente nasjoner som er bestemt på å redde kommende slektsledd fra krigens svøpe som to ganger i vår livstid har brakt usigelig sorg over menneskeheten, og atter å bekrefte vår tro på grunnleggende menneskerettigheter, på det enkelte menneskes verdighet og verdi, ... har besluttet å forene våre anstrengelser for å nå disse mål.
Ordet verdighet formidler den aktelse som ethvert menneske skal holdes i. Verdighet signaliserer betydningen av det enestående og høyerestående ved mennesket som sådant.
Det er et absolutt behov for anerkjennelse av den enestående verdighet og verdi som mennesket har. Eller sagt på en annen måte, det er et grunnleggende behov for forståelse av mennesket som en skapning med tankeevne og fri vilje. Mennesket er en del av et mysterium som overgår den enkeltes eksistens. Mennesket er utstyrt med evnen til å reflektere og evnen til å velge ~ og således med mulighet til å søke visdom og andre gode menneskelige karakteregenskaper.
De Forente Nasjoner har ~ klokelig ~ forsatt å nyttiggjøre seg av menneskets verdighet som det grunnleggende begrepet. I Fortalen til Verdenserklæringen om Menneskerettighetene er det igjen understreket at:
anerkjennelse av menneskets iboende verdighet og av de like og ukrenkelige rettighetene tilhørende alle medlemmer av den menneskelige familie er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden.
Grunnleggende menneskerettigheter er ukrenkelige ~ det vil si de kan ikke forandres ~ og iboende fordi vi er mennesker og deler én felles menneskelig natur. De grunnleggende menneskerettighetene eksisterer forut for staten og kan ikke fjernes eller endres av staten. Med det syttende århundrets engelske filosof John Locke, kan det uttrykkes slik at menneskene overgir til staten alene retten til å håndheve menneskerettighetene og ikke rettighetene i seg selv. Hvert enkelt samfunn har et grunnleggende ansvar for å vise omsorg for den menneskelige familie og for menneskerettighetenes allmenngyldighet. Mannens rettigheter (som var en forløper til menneskets rettigheter) fikk aksept som et motstykke til politisk allmakt.
Den stoiske tradisjonen, som ble utviklet i Roma ikke minst av Seneca ~ men også av slaven Epictetus og keiseren Marcus Aurelius, gir forrang til søken etter visdom og dyd. Dette er en søken som er åpen for alle mennesker i og med vår felles evne til forståelse, og som mennesket kan gi seg i kast med uavhengig av sine ytre livsbetingelser. Som en naturlig konsekvens av dette utviklet stoikerne en grunnleggende forståelse av likhet. I det første århundret, hevdet Seneca at den vise ville verdsette samfunnet av medmennesker med iboende evne til forstand langt høyere enn det enkelte samfunn der vedkommende tilfeldigvis var innlemmet ved sin fødsel.
I følge Aristoteles, har alle levende vesener iboende muligheter og det er deres natur å utvikle disse mulighetene i størst mulig grad. Menneskets muligheter er, etter hans mening, motsvarende det som er enestående ved mennesket det vil si dets forstand. Det høyeste målet for mennesket er derfor å utvikle forstanden.
Utdannelse er anerkjent som en menneskerett i Verdenserklæringen om Menneskerettighetene Artikkel 26. Med hensyn til det ansvar som påhviler hver og en som får utdannelse, er artikkelens paragraf 2 veiledende:
Undervisningen skal ha som mål å utvikle den menneskelige personlighet fullt ut og styrke respekten for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Den skal fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom alle nasjoner, rasemessige og religiøse grupper, og skal støtte De Forente Nasjoners arbeid for å opprettholde fred.
I sin fanatiske søken etter å frigjøre sitt samfunn fra sosiale onder brukte Røde Khmer slagordet, «Graden av foræderi er proposjonal med graden av utdannelse.» Røde Khmer brukte dette som en unnskyldning for å drepe den cambodianske kunnskapseliten bredt definert. Hvis Røde Khmer i stedet hadde krevet ansvar motsvarende utdannelsesnivå, ville det vært forståelig. Med den priviligerte posisjonen som utdannelse og vitenskapelig innsikt gir, følger et proposjonalt økende ansvar for ivaretagelse av grunnleggende velvære for menneskeheten gjennom respekt for og beskyttelse av den all-menneskelige verdighet.
Mahatma Gandhi var overbevist om at mye av volden i samfunnet stammer fra den passive volden som mennesker utøver mot hverandre på grunn av utdannelse uten dannelse og vitenskap uten humanitet. Med dyptgående kunnskap følger fordeler som gjør det lettere å forstå hva som er riktig og godt, og sterke oppfordringer til å handle i samsvar med slik innsikt.
Ingen kan ta mål av seg til å søke virkelig kunnskap uten hengivenhet overfor sannhet. Sannhetskravet er ubegrenset og tverrfaglig. Når mennesket søker sannheten, er det visse grunnleggende forhold som det ikke kan unngå å erkjenne: Jo mer mennesket strever etter å oppnå sann kunnskap, jo mer åpenbart innlysende fremstår samme kunnskaps begrensninger.
Virkeligheten ~ ikke minst slik den fremstår i relasjon til menneskelige forhold ~ har en slik overveldende sammensatthet at den nesten avskjærer teoretisk analyse. Enhver underinndeling ~ hvor hensiktsmessig den enn kan synes ~ er i det minste delvis kunstig. Sammensatte forhold og hendelsesforløp kan ikke virkelig analyseres ved å brytes ned i enkle komponenter. Alene ved at man vurderer en hendelse som begynnelse eller slutt, tillegger man den en betydniing som kan være diskutabel. Noen hendelser representerer begynnelse eller slutt i en viktigere mening; mens det er mange forhold som utgjør såvel innledning, som avslutning og mellomspill i visse relasjoner.
Det moderne samfunnet deler på et vis det enkelte menneskets liv inn i tilsynelatende løsrevne biter. Mange oppfatter dette som en snubletråd i etikken. På den annen side er menneskeheten i dag utstyrt med meget gode og tilgjengelige kunnskaper som gjør det mulig å forstå forbindelsene mellom alle medlemmer av den menneskelige familie og verdens ressurser, og den gjensidige avhengigheten som dette skaper. Kloden er én, den er liten og vi deler den. Innsikt i denne sammenhengen motvirker oppdelingen på andre plan. Rettferdighet over generasjonsgrensene er et åpenbart krav i etisk sammenheng ~ kunnskap gjør det umulig for oss å overse den stadig mer utsatte avhengigheten en generasjon har av den forrige. Det finnes ingen nåtid som ikke preges av et bilde av fremtiden ~ eller en flerhet av fremtidige muligheter og mål. Noen antatte muligheter kaller oss fremover, og andre holder oss tilbake.
Den menneskelige eksistens som vi deler, er forut for og overordnet en hvilken som helst kunnskap eller innsikt som vi måtte tilegne oss. Det finnes en ekthet i direkte erfaring som ethvert menneske som sådant er fortrolig med. Det at mennesket forblir fullt og helt i kontakt med seg selv som et helhetlig menneske og som en del av sosiale sammenhenger letter søkenen etter sannhet og kunnskap.
For at vi skal kunne omsette kunnskap til noe verdifullt og ikke-skadelig for menneskeheten, eksisterer det et stedsevarig og ufravikelig behov for dyptgående forståelse av vår all-menneskelige og sosiale virkelighet.
I følge Aristoteles, er etikkens formål å lære mennesket hvordan det skal kultivere alle de mulighetene som naturen har utstyrt oss med ~ iboende muligheter som det er opp til oss å virkeliggjøre. Menneskets handlinger er påvirkelige. De er ikke forutbestemte. Det er ikke bare individets fornuft og motivasjon som bestemmer vedkommendes handlinger ~ det vil si moralske kvaliteter eller mangel på sådanne ~ men også følelsene. Både forestillingsevnen og innlevelsesevnen er her sentrale. Uten disse sistnevnte elementene av følsomhet er det fare for at mennesket i konkrete situasjoner overser den moralske dimensjonen ~ det vil si hvordan andres ve og vel står på spill.
Dyd betyr overensstemmelse mellom livslevnet og moralske prinsipper. Grunnleggende dyder som visdom, måtehold, styrke og rettferdighet er praktiske holdninger og adferdsmønstre tiltatt i lydighet overfor disse prinsippene og som primære mål for mennesket som sådant.
På tross av nåtidens høyning av utdannelsesmessige standarder og nesten eksplosive vekst i spesialisert kunnskap, blir medlemmer av den menneskelige familie fortsatt utsatt for barbariske handlinger som burde opprøre samvittigheten til alle mennesker. Overgrepene er foretatt i samarbeid mellom skruppelløse politiske ledere og internasjonale kriminelle enheter - aktivt og ofte åpent støttet av næringsliv og akademikere fra nær og fjern. Folkemordet gitt den tilsynelatende mer forsonlige betegnelsen «etnisk rensing» i Bosnia er ett av flere mulige samtidige eksempler.
I Casablanca erklærte Roosevelt og Churchill i januar 1943 at Nazi-Tyskland ville bli nedkjempet til ubetinget overgivelse. Ikke for at motstanderne skulle tilintetgjøres, men for tilintetgjørelsen av fiendens umenneskelige politikk. Der finnes grunnleggende verdier som man ikke kan fire på. Etter annen verdenskrig var det enighet blandt nasjonene om at folkemord ikke under noen omstendighet kunne eller ville bli tolerert. Hva slags katastrofe trenger menneskeheten for atter å forplikte seg til et «aldri mere»?
Som forut for og under annen verdenskrig påberopes kunnskap som et skalkeskjul for fryktelige forbrytelser. Referanser til at hele grupper av mennesker er henholdsvis høyerestående og laverestående brukes uten at dette helhjertet og med ettertrykk tilbakevises av jevnbyrdige akademikere.
Fellesskapet av velutdannete burde være blant de første til å tale mot urett og ondskap. Der kunnskapseliten tier, vil det utvilsomt medvirke til et klima som muliggjør vold mot og undertrykkelse av medmennesker. Det eksisterer enn videre et ansvar for å tale på vegne av de underpriviligerte som mangler taleføre ledere eller anledning til å gjøre krav på sine grunnleggende rettigheter.
Når intellektuelle prestasjoner anerkjennes, gir de samme prestasjonenes mange begrensninger grunn til en enda mer ydmyk erkjennelse av egen person. Som enhver vet, er det alene når vi som mennesker strekker oss ut over våre allerede befestete evner at vi aksepterer de virkelige intellektuelle og menneskelige utfordringene i våre liv; det vil si når vi gjør salmistens ord ~ i Salme 61 ~ til våre egne:
Gud, ... Før meg opp på et fjell som ellers er for høyt for meg!
20 av 22 nye æresdoktorer ved Universitetet i Bergen var tilstede for å ta imot utnevnelsene i et storstilt arrangement i Grieghallen 20. august.
De nye æresdoktorene ved Universitet i Bergen er: Det historisk-filosofiske fakultet: Mieke Bal, Johan Fjord Jensen, Michelle Perrot, Jan Svartvik. Det juridiske fakultet: Johs. Andenæs, Bertil Bengtsson, Hanne Sophie Greve. Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet: Richard E. Ewing, Anders Farestveit, Jacobus Hendricus van Lint, Sir Ghillean T. Prance. Det medisinske fakultet: Elizabeth Barrett-Connor, Sir Richard Doll, John Gunnar Forsberg, Ghobind H. Khorana, Samuel Yared Maselle. Det odontologiske fakultet: Maud Bergman, Birgit Thilander. Det psykologiske fakultet: Seymour Levine, Sol Seim. Det samfunnsvitenskapelige fakultet: Erik Allardt, Jean Briggs. |
Øvrige æresdokterer ved UiB: Odd Dahl (1952) Niels Backer-Grøndahl (1958) Gunar Rollefsen (1960) Hugh Marwick (1964) Andreas Strand (1965) Per Laland (1966) Vilhelm Møller- Christensen (1970) Kristján Eldjárn (1975) Jens Arup Seip (1975) Erling Johansen (1975) Holger Holgersen (1975) Walther Heinrich Munk (1975) Frans Stafleu (1975) C. E. Wegmann (1975) Ingjald Nissen (1975) Jacob Benediktsson (1980) Tekla Dømøtør (1980) James G. March (1980) Felix Milgrom (1980) Stanley Keith Runcorn (1980) Åse Gruda Skard (1980) Erling Dekke Næss (1985) Harald Enge (1985) Lars Brundin (1985) Sigvald Refsum (1985) Harald Løe (1985) Kåre Reitan (1985) Inga Sylvander (1985) Donald R. Matthews (1985) Just Faaland (1985) Torstein E. Eckhoff (1985) Torsten N. Wiesel (1987) Nils-Arvid Bringéus (1990) Yusuf Fadl Hasan (1990) Michael Ruse (1990) Otto Pribilla (1990) Sigurd P. Ramfjord (1990) William H. Allaway (1990) Jay W. Forrester (1990) James D. Halloran (1990) Hans M. Michelsen (1990) Helge Røstad (1990) Ragnar Rommetveit (1990) Anne Stine Ingstad (1992) Helge Ingstad (1992) |
«Hvem er jeg egentlig? Har jeg, som nøtten, et fast og opprinnelig indre omkapslet av et ytre skall i forandring, eller er jeg som løken: Lag på lag, uten kjerne?»
UNIVISJON går nye veier innenfor forskningsformidling. I TV-programserien «Skape seg et jeg» kombineres vitenskap og kunst i en essayistisk form for å gi seeren rom for egne refleksjoner: « Den hvileløse jakten på et eget jeg er på mange måter et nytt fenomen. For bare noen generasjoner siden var det å gjøre sin plikt viktigere enn å realisere seg selv. I andre kulturer er det heller ikke ønskelig at man følger hjertets stemme slik vi gjør.»
Forskningsprosjektet Individet i den europeiske kulturtradisjon ved Senter for europeiske kulturstudier har vært utgangspunktet for «Skape seg et jeg», en programserie produsert av UNIVISJON som ble sendt på NRK1 i september. Serien satte søkelyset på ulike aspekter ved vår identitet og hvordan denne er historisk og kulturelt bestemt.
^ Vårt formål har vært å skape en annerledes form for forskningsformidling ved å kombinere vitenskap og kunst i en essayistisk form. Serien er en syntese av «teori og poesi», forteller regissør og manusforfatter May-Britt Skjelvik.
^ Kunst og vitenskap er, slik jeg ser det, ikke motsetninger. Begrepene er komplementære; de utfyller og støtter opp om hverandre. Derfor opplevde jeg ikke denne kombinasjonen som spesielt problematisk. Den kunstneriske formen er viktig, men jeg har hele tiden vært opptatt av å være tro mot det akademiske innholdet.
^ Hvorfor valgte dere en slik fremstillingsform?
^ Forskningsprosjektet var svært omfattende og dessuten vagt fordi arbeidsprosessen ennå ikke var avsluttet. Siden temaet identitet er abstrakt og innbyr til refleksjon, synes vi at en essayistisk form var en spennende ramme. Seeren stimuleres til å gjøre seg opp egne meninger ved at vi skaper et rom for egne tanker og unngår ferdige konklusjoner og «riktige» svar på vanskelige spørsmål, slik som gjerne er tilfellet i faktabaserte programmer. Slike programmer er vel og bra, men det er mange tema som innbyr til eksperimentering, særlig innenfor humanistisk forskning. Nytenkning innenfor forskningsformidling vil også forskningen selv også tjene mye tjene på, mener Skjelvik.
^ Hvordan formidle et så abstrakt tema som identitet?
^ Identitet er vanskelig å visualisere. Derfor valgte vi å bruke sekvenser med dans, fordi dansen både er abstrakt og konkret på samme tid, akkurat som forskningsprosjektet selv. I det første programmet var det flere sekvenser med dans. Disse fungerer som en slags pause mellom de akademiske delene. De to siste programmene er mer tradisjonelle filmatisk sett, hvorav den sistnevnte har et dokumentarisk preg. Alle programmene innledes med en gutt som svømmer under vann, og dette bildet går også igjen i løpet av programmene. Bildet skaper etter min mening et stort assosiasjonsrom, slik at seerens horisont utvides utover den grå hverdagen. Både undervannsbildene og dansen støtter opp om essayformens reflekterende karakter.
^ Har dere klart å formidle det dere ønsket?
^ Det er det egentlig opp til seeren å avgjøre, men jeg er stort sett fornøyd. Samarbeidet med fagmiljøet har vært utrolig bra. Vi har fått stor frihet til å gjennomføre egne idéer, samtidig som de har vært en god støtte i arbeidet når det var nødvendig, sier May-Britt Skjelvik som berømmer Norges forskningsråd for at de tør å satse utradisjonelt. Prosjektet er en del av programmet for Kultur- og tradisjonsformidlende forskning, Norges forskningsråd.
[Leder] [Tema] [UiB 50 år] [Meltzer-priser] [Molekylærbiologi] [Økonomi] [Virologi]
