Klimaforskning
- viktigst av alt?

Bildet av en forurenset skog vekker ubehagelige assosiasjoner. Det er lite som er så åpenbart viktig for vår framtid som vår klodes ve og vel. Problematikken om klimaforandringer står helt sentralt i forskningen på miljøutfordringer. Men skjønner norske politikere betydningen av slik forskning? Og evner de å bruke den kunnskapen som forskningen gir?

Av KJETIL VIKENE

-- Første gang jeg hørte om moderne klimaforskning og global oppvarming var i 1981, sier Sigbjørn Grønås, professor i meteorologi ved Geofysisk institutt.

-- I løpet av 80- og 90-tallet har det vært en enorm vekst i forskningen rundt klimaproblematikken. Til nå har norsk forskning vært preget av arbeid i små grupper, gjerne bare på en mann, og det sier seg selv at det er en umulig oppgave for små, isolerte grupper alene å løse de store oppgavene vi står ovenfor: Mange elver små gjør ikke nødvendigvis en står å, men står hele tiden i fare for å renne ut i sanden, for å si det slik.

-- En av de viktigste oppgavene i tiden som kommer vil være etableringen av en infrastruktur som kan samle kompetansen i disse små miljøene, slik at de små ressursene utnyttes bedre. Hovedvekten av forskningen vil også i fremtiden ligge i de større landene. Derfor er det viktig for Norge å delta i samarbeid for selv å kunne vurdere situasjonen.

Mangelfull forskningspolitikk
Eystein Jansen, professor ved Geologisk institutt, er enig i at forskningen i dag lider av manglende koordinering og dessuten av at forskningsmidlenes fordeling er noe skjev.

-- Til tross for at Norges forskningsråd bevilger midler gjennom sitt program for klima- og ozonforskning, er det forholdsvis begrenset hvilke midler som tildeles forskningen. På enkelte områder er det så begrenset at det nærmer seg det meningsløse. Siden Forskningsrådet er underlagt politiske vedtak, kan man godt si at dette reflekterer en politisk holdning: Behovet for å få klarhet i konsekvensene er større enn lysten på å utføre den grunnforskningen som trengs for å kunne avgjøre hva som gir konsekvenser.

-- Et eksempel på hvordan den forskningspolitiske utviklingen har vært, er den marine forskningen. Marin forskning er et av Forskningsrådets strategiske satsingsområder. Men svært lite har skjedd med bevilgningene etter at man vedtok å satse på dette feltet. Jeg vil vise til CARDEEP-prosjektet, som begynte som en tverrfaglig satsing på havforskning i 1992. Etter at Forskningsrådet var svært opptatt av dette feltet i «fase en», har prosjektet nå, pga. sin tverrfaglige profil, falt mellom to stoler, og opplever manglende støtte. Et av hovedproblemene i dag er at forskningsmidlene blir fordelt med et manglende blikk for viktigheten av å koordinere forskningen.

EU-midler - men for lite «lokal» forskning
-- Det ligger også et problem i den politiske prioriteringen av forskningsområder, fortsetter Jansen.

-- Det kan synes som om havet, den bestanddelen i klimaet som er viktigst for vår region, må vike plass for andre deler av klimaforskningen. I dag kommer mesteparten av forskningsmidlene til klimaforskningen fra utlandet og spesielt fra EU. EU-prosjektet ESOP er i dag kanskje vel så viktig som den statlige finansieringen, for den marine forskningen vi utfører. Jeg mener dette er en alvorlig svakhet ved satsingen. Norge sin lokalisering i forhold til de viktige havområdene betyr mer enn at vi har svært gode muligheter til å drive slik marin klimaforskning. Vi har også et viktig ansvar for at denne forskningen ivaretas.

-- Den manglende satsingen på marin forskning har altså medført at forskningsmiljøet blir mer og mer avhengig av penger fra utlandet og spesielt EU, noe som medfører at profilen på forskningen ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til regionale problemer. Dette kan i første omgang høres ut som en rar innvending, siden klimaforskningen selvfølgelig er et globalt foretak. Men med tanke på modellering, vil de store, globale modellene ha mindre muligheter til å ta hensyn til det klimatiske avviket som våre klimatiske forhold innebærer. Det er derfor viktig at det utvikles «lokal» forskning som kan bidra med kunnskap som kan forbedre de store klima-modellene. Målsettingen om at Norge skal være i front for denne forskningen er relativt langt unna, kanskje med unntak av den paleoklimatiske forskningen (se egen artikkel).

Fra globale til regionale problemstillinger
Dreiningen fra globale til regionale studier er forøvrig en generell tendens i deler av klimaforskningen.

-- Mesteparten av klimaforskningen i Norge har unngått den vanskeligste utfordringen, nemlig å forutsi klimaet der vi bor. I forskningsøyemed er dette et av de viktigste problemene vi står overfor, sier Grønås.

-- Vi har kunnskap om globale endringer, men lite om regionale. Til det er oppløsningen, detaljnivået, i de eksisterende modellene for dårlig. I disse dager er Geofysisk institutt, Nansensenteret og Havforskningsinstituttet med på å etablere et nytt forskningsprosjekt, REG CLIM. Prosjektet er det første som har som målsetting å forutsi det fremtidige regionale klimaet. Programmet vil være spesielt opptatt av klimaendringer i Nord-Europa og Arktis. Prosjektet er også et forsøk på å etablere et norsk miljø ved samarbeid mellom forskningsmiljøer i Bergen og Oslo, og vi vil samarbeide spesielt med Max Planck-instituttet i Hamburg, Tyskland. REG CLIM er et i vesentlighet teoretisk prosjekt, men har som mål å simulere både det faktiske klimaet vi har og fremtidige endringer.

-- Vi vil i prosjektet bruke globale modeller med større oppløsning i våre områder, og dermed få større muligheter for å forutsi klimaet her. Forskningen er selvfølgelig tosidig, og vi håper modellene også vil bli i stand til å undersøke de regionale klimaføringers effekt for det globale klima. Et eksempel er betydningen av vekselvirkningen mellom atmosfære og hav i Nord-Atlanteren og Ishavet.

Er nordområdene særlig utsatt?
-- Å si hva som er de viktigste problemområdene i klimaforskningen fremover er vanskelig, fordi det aller viktigste selvfølgelig er den brede forskningen. Hvis vi skal nå en helhetlig forståelse av de klimatiske variasjonene, må kompetansen være god over et stort antall fagfelt, sier Jansen.

-- Noen av de viktige utfordringene vi står overfor, er havets betydning for klimautviklingen og spørsmålet om nordområdene er mer utsatt ved en eventuell global oppvarming, med en modellering som tar hensyn de regionale variasjonene. Det er ennå stor uenighet med hensyn til regionale virkninger av den globale oppvarmingen. Oppvarmingen av Atlanterhavet skjer for eksempel tregere enn andre steder. Modellene er også enig om at temperaturøkningen ved øket drivhuseffekt vil være relativt større i arktiske strøk enn i andre områder. Men det er altså uenighet om hvor virkningene vil vise seg å være sterkest. Internasjonalt jobbes det med store modelleringsforsøk i land som Tyskland, Frankrike, Amerika og Canada.

-- Her i Norge kan vi vel ikke ha noen ambisjoner om å drive med global modellering på samme nivå som de største klimasentra, men vi har et stort potensiale, og har allerede til en viss grad utviklet viktig detalj- eller nisjeforskning med muligheter for en presisjon de globale modellene ikke evner.

Både Jansen og Grønås nevner kartleggingen av vekselvirkningen mellom hav og atmosfære, den nordatlantiske oscillasjonen, NAO, som et viktig langsiktig mål for forskningen ved Universitetet i Bergen. I REG CLIM vil nettopp forskningen i Bergen konsentrere seg om en slik vekselvirkning.

Samfunnsvitenskapens rolle
FNs klimapanel har understreket viktigheten av i større grad å trekke inn samfunnsvitenskapelige perspektiver i klimaforskningen. Jansen og Grønås litt usikre på hvilken rolle samfunnsvitenskapen skal spille.

-- Jeg anser de samfunnsvitenskapelige perspektivene som en viktig side av klimaforskningen, men reserverer meg likevel litt, sier Jansen.

-- Det er klart at store klimaendringer vil ha store sosiopolitiske følger, og det er selvfølgelig viktig å undersøke disse. Men for oss som forsker innen naturvitenskapene, er det viktigste å øke forståelsen av systemer og endringer i klimaet. I et globalt perspektiv er det nok allerede nå mulig å foreta enkelte vurderinger av utviklingen i et samfunnsvitenskapelig perspektiv, men fordi de regionale modeller ennå er usikre med hensyn til å forutsi effekter, mener jeg at det ennå er for tidlig å stille krav om regionale samfunnsvitenskapelige perspektiver.

Grønås gjentar dette poenget:

-- Nå er det viktigere å bruke kreftene på den geofysiske grunnforskningen. Utarbeidelse av samfunnsvitenskapelige scenarioer er selvfølgelig viktig, men vi mangler vel foreløpig i stor grad nødvendig realisme på grunn av de usikre klimaprognosene for vårt område.

Forskningen må få politiske konsekvenser - nå
Likevel mener de at vi allerede nå må ta konsekvensen av forskningsresultatene.

-- Forskningen og resultatene vi kan legge frem allerede i dag, bør få konsekvenser, mener Jansen.

-- Politikerne bør rette seg etter vedtakene på Kyoto-konferansen, vedtak som blir fattet på grunnlag av «sunn vitenskap». Her til lands er det - med unntak av Fremskrittspartiet - politisk enighet om å ta FNs klimapanel (IPCC) alvorlig. Men vi savner vel at dette får konsekvenser for politikernes syn på forskningen. Norge er en viktig premissleverandør i det politiske klima med tanke på vår energiutvinning og avhengighet av klimaet rundt oss. Det finnes likevel ennå ingen vesentlig langsiktig satsing på forskning på disse tingene. Siden Forskningsrådet er underlagt politiske vedtak, er dette i realiteten regjeringsspørsmål.

-- Målsettingen fra Rio-konferansen er ikke nådd, påpeker Grønås.

-- I stedet for en reduksjon av CO2-utslipp, har Norges utslipp økt. Dette har selvfølgelig sammenheng med at en reell klimapolitikk koster penger, og de økonomiske konsekvensene ved en endring i klimapolitikken er en av de viktigste grunnene til at utviklingen går sakte. Når de store oljeselskapene, spesielt i USA, stiller seg kritisk til FN-panelets innstillinger, henviser de ofte til usikkerheten i den forespeilte klimautviklingen. Men i realiteten er de jo selvfølgelig opptatt av sin egen økonomiske vekst.

-- Det synes imidlertid helt klart at en reduksjon av utslipp langt på vei er uforenelig med fortsatt økonomisk vekst, og en reduksjon vil derfor kreve at vi finner nye måter å innordne samfunnet på. Etter mitt syn er det kanskje her at samfunnsvitenskapene har sin viktigste oppgave i forbindelse med klimaforskningen; i undersøkelsene av alternative måter å leve på.

Nei til gasskraftverk
Hvordan ser så ekspertene på bygging av gasskraftverk?

-- Når det gjelder debatten om gasskraftverk, må jeg si meg som prinsipiell motstander av en slik utbygging, sier Jansen.

-- Det medfører jo en økning av utslipp av CO2, og vi vet ennå for lite om hvor grensene mellom et forsvarlig og et uforsvarlig høyt CO2-nivå ligger til å se gjennom fingrene med dette. Man må mane til forsiktighet, også fordi CO2-nivået i dag er 30 prosent høyere enn det har vært noensinne gjennom de siste 400 000 år. I det neste århundre vil vi muligens se ekstreme endringer i klimaet, og det holder ikke lenger å ha som målsetting å bare holde utslippene på dagens nivå. Med det utslippet vi har i dag, vil CO2-innholdet i atmosfæren øke med en halv prosent i året.

-- Det er av avgjørende betydning å innta en «føre vár»-holdning til økninger i utslipp. Selv om halvparten av utslippene «forsvinner» i naturen - og da spesielt i havet og skogen - vil det ta noen tusen år før forurensningen forsvinner, selv om vi kuttet alle utslipp i dag. Muligheter for solbasert energi må utforskes og utprøves. Akkurat her er jeg optimist, fordi jeg tror den økende bevisstheten hos folk vil være med på å drive gjennom en slik endring.

-- Det finnes selvfølgelig mange gode argumenter for bygging av gasskraftverk, sier Grønås, men de er hovedsakelig av økonomisk art. Når vi vet at til og med en målsetting om holde et stabilt høyere CO2-nivå enn i dag, likevel innebærer at vi må ha en radikal reduksjon i utslippene, er det klart at vi må ta konsekvensen av dette så snart som mulig. Det er egentlig bare et tidsspørsmål før vi må endre vår livsstil og vår økonomiske politikk. Gasskraftverk-saken er en viktig grensesak: En gang må vi si nei.