Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

"Frk Utnes" erindringer

I 1996 er Universitetet i Bergen 50 år, men Bergen bys tradisjoner med høyere utdanning og forskning strekker seg lengre tilbake. I 1930-tallet var det et blomstrende studentliv ved Bergens Museum. Astrid Utne Sørensen var en av de første kvinnelige studentene – og en av grunnleggerne av Studentersamfunnet i Bergen.

Etter min avsluttende eksamen ble jeg innkalt til professor Ellen Gleditsch i Oslo. Hun spurte meg om jeg ville bli hennes protegé. "Jammen, du skjønner, at jeg kan da ikke det jeg", svarte jeg, "jeg skal jo gifte meg!".

Astrid Utne Sørensen senker stemmen fra det frydefullt erindrende til det nøkternt ettertenksomme:

– Hadde det vært idag, ville jeg fortsatt.

Men idag er det ikke 1935, og den gang var det ikke akseptert at unge kvinner skulle kunne velge både ekteskap og akademisk karriere. Du finner ikke navnet til Astrid Utne Sørensen i oppslagsbøker eller historieverk. Hennes ettermæle er avgrenset til en henvisning i Studentersamfunnets annaler, som den halvmystiske "frk. Utne" i møtereferatet fra stiftelsen av foreningen.

Slik kunne vi framstilt Astrid Utne Sørensen som en historisk kvinneskjebne, ungjenten som selv ville bli lege men ofret egen akademisk framtid for å bli legefrue. Men det er ikke den historien vi skal fortelle. For det var visst ikke helt slik det var:

– Jeg var privilegert, slår Utne Sørensen fast. Som en av de første kvinnelige studentene ved Bergens Museum vet hun at det den gang, i 1935, ikke var alle forunt i det hele tatt å begynne en akademisk utdannelse. Privilegert, altså, til tross for at hun ikke fikk reise til Oslo og studere medisin. Istedet måtte hun bo hjemme og studere det Bergens Museum kunne tilby henne, realfag. Priveligert, fordi hun hadde foreldre som mente det var viktig at hun fikk utdanning, og som hadde råd til å gi henne det. For henne var det bare slik det var: Hun fikk mulighetene, men ikke valgene.

I 1995 sitter hun i en moderne eldreleilighet på Landås, med en historie for hver gjenstand i hjemmet, engasjert i små, private, historiske studier og "skriblerier". Minnene fra studenttiden er glade og stolte minner.

Hennes studietid var tredveårene, med en tidsånd preget av uro og formet av de nye ideer. Dengang, i de årene som har fått merkelappen "de harde", gikk studenter og professorer rundt i et priveligert fellesskap, løftet fram av borgerskapet i en svært konservativ by, i en opphøyd akademisk tilværelse. Opphøyd, men ikke atskilt. For blant de unge som studerte ved Bergens Museum, vokste det fram en sterk studentidentitet, og den politiske dagsorden preget debattene også innad i dette miljøet.

– Jeg hadde alltid vært veldig engasjert i politiske spørsmål, det var jeg oppdratt til hjemmefra. Blant oss som var studenter, var det en utbredt oppfatning at det måtte forandring til, sier Astrid Utne Sørensen.

Slik skjedde det, at en håndfull studenter ved en insititusjon uten eksamensrett, dannet et radikalt studentersamfunn i en by som var av tidens mest konservative:

– Jeg pleide å stå opp hver dag klokken seks, gikk tur på Fløyen sammen med en venninne før forelesningene. På disse turene fikk vi etterhvert følge av en advokat. Han ble innvidd i de tanker som fantes om å starte et studentersamfunn. Han syntes ideen var strålende, og da vi traff ham neste morgen, hadde han klekket ut planer som var mye mer storslåtte enn våre. Han ga også pekuniær støtte til oppstarten av foreningen.

Elias Steen-Olsen het advokaten, og han ble formann i det første styret i Studentersamfunnet, etter en kampvotering mot Knut Fægri. I historiebøkene heter det: "Øvrige styremedlemmer valgtes ved akklamasjon - dr. Pettersen og studentene Knut Fægri, Halvdan Schelderup og frk. Utne". Idag husker "frk. Utne" tilbake til tiden i Studentersamfunnet som intens, hektisk og fantastisk.

– Styremøtene ble avholdt hjemme hos Steen-Olsen, mens debattene foregikk på Hotel Terminus. Det var livlige diskusjoner, som som regel ble avrundet med sosiale tilstelninger, oftest dans. Hotel Terminus var jo et avholdshotell, men vi klarte tydeligvis å ha det moro for det, sier Astrid Utne Sørensen.

Stiftelsen av Studentersamfunnet skjedde ikke uten dramatikk. Nær halvparten av de frammøtte forlot møte etter et vedtak som fastslo at "studentersamfundet opptrer utad upolitisk". Innad derimot, var de politiske meningsytringene sterke, fyrt opp under av radikale foredragsholdere som Karl Evang og Martin Andersen Nexø.

En innleder Astrid Utne Sørensen husker særlig godt, er Wilhelm Thagaard, som toppet programmet på det tredje møtet i Studentersamfunnet, et samarrangement med Bergens håndverker- og industriforening.

– Trustkontrolldirektør Thagaard skulle ha et foredrag over to kvelder, om "liberalismen og vår tid". En av mine oppgaver i styret var å ta imot foredragsholderne, og være med dem på frokost på hotellet. Byens fedre var møtt fram, fordi det var viktig å få diskutert framtiden for Bergens handelsstand med ham. Som eneste dame i forsamlingen, fikk jeg Thagaard til bords. Han var kjent som en "damenes jens", og ignorerte fullstendig de viktige menn rundt bordene. Jeg og han hadde det svært så hyggelig, mens irritasjonen vokste hos de andre. Til slutt ble Thagaard hentet fra bordet med beskjed om at det var en rikstelefon til ham. Mens han var ute, fikk jeg beskjed om at det stod en drosje og ventet for å ta meg med hjem.

Men, den som ler sist...

– Da hadde Thagaard og jeg allerede avtalt å gå tur til Rundemannen dagen etterpå.

Vi var seks stykker som begynte sammen i juni 1932, fem gutter og jeg som studerte zoologi, botanikk og kjemi. Det kom til to gutter om høsten, men så var det slutt på tilsiget. I tillegg var det noen gutter som studerte ved Geofysisisk institutt. Og noen humanister ved Historisk Museum, men dem hadde vi lite kontakt med, forteller Utne Sørensen.

Det er vanskelig å forestille seg at det nå skal være 16.000 studenter ved universitetet.

– Det er noe individuelt som er helt vekke. Jeg tror vi hadde et mye sunnere studiemiljø. Det var godt lagt opp, men fritt. I tillegg til frie forelesninger og faste lab-kurs i kjemi og zoologi, måtte vi lese ganske mye. Det var jo ikke alltid foreleserne hadde publisert manuskriptene, og da måtte vi ty til tysk litteratur.

Og om ikke alt var like morsomt å være med, fantes det jo utveier:

– Det var god kontakt mellom studenter og professorer. Husk at vi kunne stikke inn til professorene når det passet oss. Professor Torbjørn Gaarder, for eksempel, kom ofte inn og så til oss på kjemi-laben. Og det kunne jo saktens trenges også, for arbeidsforholdene var så som så. Vi hadde ett avtrekk på laben, som vi senere fikk vite ikke gikk til noen utluftningskanal, men rett inn i veggen.

Desto bedre da, at vitenskapelige utflukter i frisk landluft hadde en sentral plass i undervisningen.

Det var ekskursjoner til Finse for å studere fjellbotanikk, med gratis losji på Finse hotell. Studentenes utgifter ble dekket av avkastning fra et fond bygget på gaver til museet fra byens borgere.

Enda klarere i Utne Sørensens minne står to-ukersoppholdene ved den biologiske stasjonen på Herdla, ledet av professor August Brinkmann og amanuensis (senere professor) Bjørn Føyn. Det skinner sol, skummer sjø og smaker hummer og reker av fortellingene fra forskningsstasjonen.

– Vi levde i samme hus der ute, og miljøet var upåklagelig. Det med å være jente var aldri noe større problem. Jeg hadde en evne til å bli kamerat med guttene. Og var jeg forelsket, vel, så var jeg forelsket.

Og var en kvinnelig krydder i en gryte av galante gutter, så ble en vel også dyrket, flørtet med og tatt vare på, skjønner vi.

– En gang ute på Herdla, skulle guttene ha fest, med billig brennevin de hadde skaffet i byen. Etterhvert ble stemningen såpass høy at jeg fant det fornuftigst å gå å legge meg. Den kvelden måtte jeg barrikadere døren med kommoder og litt av hvert for å få fred, ler Utne Sørensen.

Tross alt: Kanskje var et av hennes største priveliger nettopp det, at hun var kvinne. Om ikke hun fant sin plass i leksika-spaltene, var hun i høyeste grad tilstede i studentaktivitetene – sosialt og faglig. Som førstemann i sitt kull, tok hun avsluttende cand.mag.-eksamen våren 1935, eller eksamen i tre likestilte bifag, som det het.

– Som eneste student fra Bergen det året, reise jeg til Oslo for å ta eksamen. De ble avholdt ved at våre egne professorer hørte oss i muntlig, mens osloprofessorene var sensorer. Professor Brinkmann skulle høre meg i zoologi, og han var kjent for å styre unna de områdene han skjønte eksaminanten kunne svarene på. Så gikk det ikke bedre enn at han og jeg endte i en voldsom og etterhvert høylydt diskusjon om hvorvidt et av svarene mine var riktig. Til slutt sprakk det for meg: "Jeg finner meg ikke i en slik eksaminasjon", ropte jeg, og reiste meg og forlot eksamensrommet. Professor Kristine Bonnevie kom ut etter meg, og fikk snakket meg til å bli med henne inn igjen. Resten av muntlig eksamen var jeg og Brinkmann som to kamphaner. Det var ikke rart at muntligkarakteren ble dårligere enn skriftligeksamen.

– Heldigvis fikk jeg oppmuntringer etter at eksamenen var avsluttet. Brinkmanns sønn, som jeg studerte sammen med, og som syntes situasjonen var litt beklemmende, tok meg ut for å drikke masse vin. Og ammanuensen Føyn moret seg godt over hendelsen. Jeg var den eneste som hadde tort å sette meg opp mot Brinkmann.

Idag sitter det en eldre, pen dame på Landås og tenker på en livlig, ung kvinne i Bergen på begynnelsen av tredvetallet. Hun tenker ikke på alt som kunne vært gjort annerledes, for det er ikke så mye hun hverken kunne eller skulle gjort annerledes. Historier og situasjoner dukker fram i minnet, episoder som løfter på fliker av en personlighet som ikke nødvendigvis har endret seg.

– Jeg hadde et uhell på laboratoriet en dag. Det resulterte i en eksplosjon, hvorpå vår professor Gaarder så oppgitt på meg, dro så på smilebåndet, og sa: "Selv solen har sine pletter".