|
Det er to hovedelementer i utviklingen av nye medier i et data-
og telfonlinjebasert globalt nettverk. Det foregår en eksplosiv
vekst i antall brukere av nettverket. På få år
har antallet vokst fra nær null til flere titalls millioner
brukere. Samtidig har det skjedd en utvikling av nye media, som
elektronisk post, filoverføringer og Internettet.
Denne utviklingen hadde sitt utgangspunkt i den akademiske
verden. Nettverkslinjene mellom forskningsinstitusjoner er godt
utbygde, og det vil være naturlig for forskere bedre å
utnytte de mulighetene som ligger i dette, sier Espen Aarseth
, stipendiat i kulturell informatikk
ved EDB-seksjonen ved Det historisk-filosofiske fakultet.
Økt tilgjengelighet og kontakt
Nettverket kan være et alternativ til tradisjonell
formidling av kunnskap. Det trykte pensumet, lesesalen, forelesningen
og veiledningen har vært kontaktformene mellom studenter og
forskerverdenen. De nye mediene byr på store muligheter for
å utvide dette spekteret, i former som gjør kunnskapen
tilgjengelig for flere. Kommunikasjons-kretsløpet i de nye
mediene er nytt i den forstand at det er gratis å lese og
reprodusere informasjonen på skjermen, og at lesing og reproduksjon
skjer samtidig.
Nettverksmediene kan også være til gavn for
den interne kommunikasjonen blant forskerne. På det mest
elementære nivå vil det bli lettere å få
tak i publikasjoner. Tiden som går fra man vet om en artikkel
til man leser den, vil kortes ned betraktelig. På et et
mer avansert nivå kan mediene brukes til et mer utstrakt
forskersamarbeid. Både hyppigheten av kontakt og antall
samarbeidspartnere kan økes ved hjelp av de nye mediene.
Møter utfordringene?
Spørsmålet er i hvor stor grad forskersamfunnet ønsker
å benytte seg av de nye mulighetene. Forskere kan se det som
en fordel at det blir enklere å hente informasjon og holde
seg oppdatert. Men hvordan vil de forholde seg til at det også
blir enklere å legge inn informasjon? For et yrkessamfunn
hvor utvelging og godkjenning av kunnskap er viktig, vil medaljens
bakside være det at alle kan publisere. Hvordan skal en skille
klinten fra hveten i et nettverksbasert forskersamfunn?
Den status og prestisje som enkelte trykte tidsskrifter
har idag, kan opprettholdes også i nett-sammenheng. Hva
som legges inn på et web-tidsskrift kan styres av en redaksjon,
som mottar artikler gjennom elektronisk post. Men mangfoldet vil
økes og virkningen forsterkes. Informasjonsfriheten er
i det hele tatt et markant trekk ved de nye nettmediene. På
enkelte punkter kan nok dette kollidere med prinsipper for formidling
innen den akademiske verden.
Spenningen mellom institusjonelle publikasjoner og det
vi kan kalle personlige publikasjoner vil bli større. Det
kreves derfor orienteringssans på nettet for å ignorere
støy og dårlig forskning. Men det finnes jo mange
eksempler på interessante ting som publiseres utenfor de
etablerte tidsskriftene. Det viktigste er likevel at det vil jevne
ut forholdet mellom dem som har tilgang på tunge publikasjoner
og dem som ikke har det, understreker Aarseth.
Det er ikke vanskelig å tenke seg en pensumliste
som består av bare elektroniske tekster. Det vil studentene
spare mye penger på. Men det forutsetter at universitetet
gir nettverkstilgang til alle studenter, akkurat som de i dag
tilbyr lesesalsplasser til alle.
Hva med bibliotekarene?
Et annet spørsmål Aarseth reiser, er hvilken rolle
forskningsbibliotekene vil få i forhold til de nye mediene.
Selv om det er godt mulig å finne fram på
egen hånd, for eksempel på Internettet, betyr ikke
det at bibliotekarene blir overflødige. Forskere vil ha
bruk for støttekompetanse i å finne fram i informasjonsmengdene.
Tar bibliotekene utfordringen med å bli framtidens bibliotekarer,
eller ender de opp som rene "bok-museer", spør Aarseth.
Det er et interessant moment at World Wide Web har trekk
av en tilbakevending mot encyclopediske ideer og idealer. Nettverket
minner om "kunnskapstreet", der du finner ulike emner og sorterer
ut de grener som du vil klatre videre på. Dette ligner både
på folkeopplysningstanker og biblioteksstrukturer.
|