Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Forskning eller familie
– kvinners vonde valg?

Hun er 32 år, professor i medisin, enslig og jobber 70 timer i uken. " Før var jeg oppe i 90 timer, det var helt nødvendig for å nå dit jeg ville".

Hun er 30 år, nybakt dr. scient., mor til en fireåring og går hjem når normalarbeidsdagen er slutt. " Jeg yter full innsats når jeg er her, men vil ikke slukes av jobben".

Medisineren Helga Refsum og matematikeren Kristin Guldbrandsen Frøysa ivrer begge for flere kvinner i akademia, men selv prioriterer de helt ulikt i sin forskerhverdag.

Må man være superkvinne for å nå frem som forsker innenfor mannsbastioner som medisin og naturvitenskap?

– Nei, men man må være ambisiøs og virkelig ville satse på en akademisk karriere. Det er enormt krevende og betyr at man må forsake andre ting i livet. Til gjengjeld får man arbeide med noe man virkelig trives med, sier Helga Refsum, som er landets yngste kvinnelige professor. Trettitoåringen ble utnevnt til professor i farmakologi i fjor.

– Det kan være et vondt valg å ta, fordi mange kvinner også ønsker å prioritere familie. Menn møter ikke dette dillemaet like sterkt,mener Refsum. Hun har ertet på seg mange medsøstre ved å hevde at for få kvinner har ambisjoner om en akademisk karriere.

Kristin Guldbrandsen Frøysa er absolut uenig med sin kollega:

– Kvinner mangler ikke ambisjoner, men har langt flere krav på seg enn sine mannlige kolleger. Menn er vellykket i kraft av sin karriere, mens kvinner i større grad må lykkes både offentlig og privat.

Den ferske doktoren i anvendt matematikk har en hektisk innspurt bak seg. Avhandlingen ble levert i begynnelsen av juli, og 18. august disputerte hun. Familien måtte komme i annen rekke, og far – som også er forsker – ble hovedpersonen for sønnen Håvard.

– Det går for en kortere periode, men det var litt sårt å oppleve at sønnen min bare ville ha med faren å gjøre, innrømmer Frøysa.

Glasstak i Akademia

Det usynlige glasstaket som kvinner stanger hodet mot jo nærmere de kommer toppen i en organisasjon – finnes det også i akademia? Har det akademiske system sine "metoder" for å holde holde kvinnene fra livet?

– Det berømmelige glasstaket finnes, men det er primært skapt av kvinnene selv. De har har mindre tro på seg selv og våger ikke å satse like hardt som menn. Kvinner gir også mindre klare signaler til omgivelsene om at de anser en karriere som viktig.

– Det blir dermed svært vanskelig for kvinner å konkurrere med menn som både har satset mer på karrieren og som har startet tidligere. Mennene får heller ikke avbrudd i karrieren på grunn av familie. Alt i alt kan dette blir uoverstigelige hindere for kvinner som vil fram i akademia, sier Refsum. Hun har selv gjennomført et rekordartet hinderløp: Ferdig medisiner i 1987, dr. med. i 1991 og professor i 1994.

Kristin Guldbrandsen Frøysa ser det annerledes:

– For meg handler glasstaket mer om usynliggjøring og manglende forventninger til kvinner. Allerede på hovedfag er det et uttalt krav om dyktighet til de mannlige studentene. Jeg fikk en følelse av at det ikke ble stilt de samme forventningene til jentene. Og hvis kvinner "får lov" til å la være å bruke evnene sine, da blir det lett et selvoppfyllende profeti, hevder hun.

Puffe jenter frem

De to forskerne er enige om at det er helt avgjørende at kvinner så tidlig som mulig møter forventninger om en mulig forskerkarriere.

– Nå er det flerekvinner enn menn på medisinstudiet, og så godt som alle kvinner fullfører. De vet at studiet tar seks år og innstiller seg på det. Men hvorfor har vi ikke over 50 prosent kvinnelige stipendiater? Tenk om vi ved studiets begynnelse kunne si at "etter at du er ferdig lege, skal du gå videre som stipendiat i tre år." Da ville man få innpodet forventningen om at jentene også skal satse på forskning, mener medisinprofessoren.

Frøysa prøver selv å motivere jenter på hovedfag til å gå videre.

– Jenter trenger mer oppmuntring, og det er viktig at vi som kanskje er en slags forbilder gjør det. Særlig hvis miljøet for øvrig ikke er spesielt oppmuntrende.

Den grenseløe forskeren

Hvor mye tid må man satse på forskningen for å ha karrieremuligheter?

– Jeg er motstander av den grenseløse forskeren som nærmest bor på instituttet. Forskningen må ikke bli så altoppslukende at det ikke er plass til andre ting i livet ditt. Da blir prisen for en akademisk karriere for høy. Jeg vil ha en ryddig arbeidstid med en arbeidsuke på rundt 40 timer. Mer i innspurtperioder selvfølgelig, men ikke som en regel, sier Frøysa bestemt. Hun er klar over at en slik innstilling går på tvers av den akademiske normen.

– Helst skulle jeg vært på kontoret mitt langt ut over ettermiddagen hver dag, men det har jeg ikke anledning til. Jeg har lært meg å være effektiv de 40 timene jeg er her, og kanskje får jeg gjort like mye som menn som jobber ti timer mer?

Professor Helga Refsum tror at den grenseløse forskeren alltid vil finnes på universitetene, og hun omtales ofte som en av dem.

– Innenfor de fleste forskningsdisipliner må vi forholde oss til det internasjonale samfunn, og da er det andre som setter normen for din innsats. Å kombinere forskning på internasjonalt topplan med familie, tror jeg er vanskelig. Derfor er det også så få kvinner der.

Professoren har for øvrig et råd til kvinnelige forskere som ønsker å arbeide normalarbeidsuke:

– Den gjennomsnittlige arbeidstiden for vitenskapelig ansatte er 53 timer i uken. Velger du å arbeide 40 timer, så bruk de siste fem etter arbeidstid. Det er mye viktigere enn å komme klokken syv. Ved å være på kontoret om ettermiddagen blir du synlig og får ofte bedre kontakt med kolleger.

Kom tilbake tidlig

Begge forskerne er enige om at kvinnelige forskere som får barn, ikke bør ta et helt års permisjon. Å bli borte fra et forskningsprosjekt så lenge, skaper problemer både for de som blir igjen og for kvinnen selv.

– Jeg vil oppmuntre kvinner i akademia til å komme seg tildlig tilbake på jobb. Det er viktig å holde kontakten med arbeidsplassen. Jeg gikk selv gradvis tilbake da sønnen min var 4 måneder, forteller Frøysa.

– Kvinner må få anledning til å bruke tiden sin på å kvalifisere seg. Universitetet bør sørge for at de kan konsenterer seg om forskningen og slippe rutineoppgavene, uten at det går ut over andre. Arbeidsgiver bør også kunne bistå med avlastning på hjemmebane, mener de to.

Flere barnehageplasser, pass av lett syke barn og formidling av vaskehjelp er eksempler på karrierefremmende tiltak.

– Jeg reserverer meg når det gjelder hjelp til pass av syke barn, sier småbarnsmor Frøysa.

– Det mener jeg er å gå for langt. Mor - eller far - bør selv være der når barnet er sykt.

Egne kvinnestillinger

Men uansett praktiske tiltak, det aller viktigste er å sørge for at flere kvinner kommer over dørstokken i akademia, understreker Refsum.

– Det er et betydelig fremskritt at nesten like mange kvinner som menn tar hovedfag. Nå må vi få opp stipendiatandelen. Hvis 50 prosent startet i stipendiatstillinger, ville det om ti år være nok kvalifiserte kvinner å rekruttere fra når faste stillinger skal besettes. For å få flere jenter inn i de beste forskningsmiljøene, kunne man tilby veileder en ekstra sekretær eller tekniker for hver kvinnelig stipendiat han rekrutterer.

Et bra forslag, synes Kristin Guldbrandsen Frøysa, men har likevel motforestillinger:

– Jeg tror det finnes nok kvalifiserte kvinner også i dag til både stipendiatstillinger og faste stillinger. De kvinnelige kandidatene blir ofte utklassert i den uformelle prosessen som går forut for en ansettelse. Menn velger gjerne menn. Dessuten er mannlige søkere tradisjonelt flinkere til å "vise seg fram".

Så tar professoren til orde for å gjøre forskjell på folk:

– Et helt annet alternativ er at vi innrømmer først som sist at kvinner i har problemer med å nå opp i forhold til menn, og at det derfor må opprerttes egne stillinger for kvinner. Forventningene til kvalifikasjoner og innsats vil her være lavere enn for menn.

– Jeg går ikke inn for egne professorstillinger for kvinner, for det vil automatisk gi et A- og B-lag. Men en løsning kan være at man på fag med spesielt lav kvinneandel opprettet midlertidige post.doc. / forskerstillinger med forsker som tittel. Fordelen med slike stillinger er at instituttene får ekstra bemanning, bedre kompetente menn fortrenges ikke, og kvinnene i disse forskerstillingene får anledning til å opparbeide seg den kompetansen de trenger.

Matematikeren følger medisineren et stykke på vei:

– Jeg støtter tanken om reserverte post.doc. stipend for kvinner. Men kvalifikasjonskravene må være de samme som for menn. Å stille lavere forventninger til kvinner ville være en fornærmelse. Jeg ønsker ikke å bli vurdert annerledes enn mine mannlige kolleger og ville aldri ha søkt en slik stilling. Hensikten med øremerkede post.doc. stillinger må være å sikre at flere kvinner kommer innenfor systemet, mener Frøysa

Universitetet i Bergen har for øvrig vedtatt å opprette flere post.doc. stipend, bl.a. som et verktøy for å rekruttere flere kvinner til faste stillinger.

Om fem år

De er begge forskere på "harde" fagområder, men står på ulike trinn karrieremessig. Hvor er de om fem år? Har Helga Refsum trappet ned til fordel for familie? Arbeider Kristin Guldbrandsen Frøysa 60 timers uke?

– Jeg tror nok jeg kommer til å fortsette i samme retning som nå. Så mye tid som jeg bruker på arbeidet mitt, er det vanskelig å etablere familie samtidig. Men det betyr ikke at jeg har satt kroken på døren, sier Refsum.

– Kombinasjonen 32 år og professor virker imidlertid mer skremmende enn tiltrekkende på menn, føyer hun lattermildt til.

Matematikeren Frøysa er mer usikker på veivalget videre.

– Jeg har jobb som forsker i to og et halvt år på Institutt for informatikk. Etterpå vet jeg ikke. Jeg er faktisk ikke sikker på om jeg vil satse på universitetet. Den grenseløse forskeren er ikke særlig tiltrekkende.

Professoren kan ikke dy seg: - Der ser du. Du etterlyser flere kvinner i akademia, men lar oss i stikken selv. Hvis alle gjør som deg, hvordan skal vi da bli flere kvinner?

Frøysa legger raskt inn protest:

– Jeg synes ikke universitetet er attraktivt nok som arbeidsplass, og det har med trivsel og arbeidsmiljø å gjøre. Hvis flere kvinner i akademia synes som meg, er det arbeidsgiver som har et problem, ikke kvinnene.