Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Storebror ser deg
- om elektronikk og etikk

– Kontrollmulighetene i moderne informasjonsteknologi er en alvorlig fare for rettssikkerheten, sier førsteamanuensis Knut J. Ims ved Norges Handelshøyskole. Han er forbauset over at folk flest ønsker mer kontroll.

– Kontrollmulighetene i moderne informasjonsteknologi er en alvorlig fare for rettssikkerheten, sier førsteamanuensis Knut J. Ims ved Norges Handelshøyskole. Han er forbauset over at folk flest ønsker mer kontroll.

En far kidnappet datteren og tok henne med seg ut av landet. Politietterforskerene fulgte sporene deres fram til Kastrup flyplass, men måtte gi opp. Privatetterforsker Ola Thune overtok etterforskningen og greide å lokalisere mannen og datteren på Filippinene. Med innsyn i mannens aktive bruk av kredittkort var det forholdsvis enkelt å lokalisere hvor de befant seg.

– Tenk på at du setter spor etter deg på nærbutikken, postkontoret, restauranten og bensinstasjonen. Ut ifra dette kan jeg si noe om hvilket pengeforbruk du har, hva slags mat og vin du liker. Jeg kan også se om du fyller blyfri eller om du kjører en eldre bil som krever 98 oktan på tanken. Samtidig ved jeg nøyaktig på hvilket tidspunkt du har gjort de forskjellige bevegelsene, sa Thune på Norddata-konferansen i Bergen i slutten av mai.

Alle elektroniske opplysninger kan i prinsippet misbrukes, og de fleste av oss legger daglig igjen elektroniske spor som sier mer om våre liv enn vi egentlig vil innrømme. Førsteamanuensis Knut J. Ims ved Institutt for informasjonsbehandling ved Norges Handelshøyskole har i flere år arbeidet med de etiske sidene ved bruk av informasjonsteknologi.

– Min erfaring er at folk flest ønsker kontroll, og det forundrer meg. Dette går på personvernet og rettssikkerheten løs. Jeg har en følelse av at folk ikke ser hva kontrollsamfunnet fører med seg av ulemper for den enkelte. Det norske jantesamfunnet er veldig opptatt av at den enkelte forbryteren ikke må gå fri. Det er viktigere enn at vi skal ha rettssikkerhet for de mange. Bevisbyrden snues på hodet i den sammenhengen. Før var det påtalemakten som måtte bevise at vedkommende var skyldig. I den moderne datateknologiens navn må den enkelte bevise sin uskyld. Da er vi inne på en utvikling som jeg ikke liker.

Han sikter til utbredelsen automatiserte overvåkingssystemer i trafikken, butikker og liknende der informasjonen brukes som bevis for ulike rettslige forhold. Kjører man for fort, får man boten i posten. Denne blir godtatt fordi man stoler på at målingen er korrekt. Vi stoler på at telefonregningen er riktig, selv om det er et datasystem som har beregnet beløpet. Hevder man at systemet har gjort feil, har man store problemer med å bevise sin uskyld.

– Det å bli renvasket er en tung mental og økonomisk prosess. De positive registrene er gode for "VI", men hver lille feil som rammer et "JEG" kan være fatal. Enten må vi ha 100 prosent kvalitet i de gode registrene, eller så må tvilen komme tiltalte til gode. Det teknologiske paradis med perfekt kvalitet oppnår vi aldri, fordi mennesker er involvert. Den eneste løsningen blir da at registrene behandles som ikke-perfekte. Drømmen om perfekte registre er en fiksjon, mens menneskets rett til å bli behandlet med respekt og omsorg er ukrenkelig.

Teknologien er drivkraft

– Vi er inne i en periode der vi perfeksjonerer midlene. Generelt har vi en psykologisk egenskap i at midlene koloniserer målene. Vi taper de store målene av syne. I hele sitt liv lever ekspertene for, av og i sine prosjekter som i grunnen er midler, mens de taper målenes rolle. Perfeksjonering av midlene er det som får oppmerksomhet. Det instrumentelle aspektet har fått en svært dominant betydning i våre liv. Det er veldig lett å komme seg unna etikken dersom vi bare lager noen etiske regler.

Ims mener det finnes to sterke imperativ for denne uviklingen. Teknologien driver det hele fram, men står i nær sammenheng med økonomi. Teknologien vinner ikke fram dersom det ikke er et marked for den. Den har heller ingen egenverdi, men markedsverdi.

– Men teknologene legger ikke ensidig premissene. I forhold til datamaskinen er det en kultur preget av effektivitet, instrumentalitet - og dette er knyttet til vareproduksjon. Det har oppstått en symbiose mellom teknokrater og økonomer. Det er dermed ikke sagt at teknologi bare er gjenstander, men først og fremst en tenkemåte som ligger nedfelt i det forskjellige utdanningene og profesjonene. Det var Heidegger som først kom med det begrepet om at teknologi er en måte å tenke på. Denne tenkemåten ligger innbakt i kulturen. Mål-middel tenkningen er det instrumentelle aspektet.

Fra statlig til privat kontroll

Knut J. Ims mener juristene er på etterskudd når det gjelder å følge utviklingen innen datateknologi. Jussen reagerer for tregt i forhold til nye problemstillinger som følger den tekniske utviklingen.

– Forsikringsselskapene kommer nå inn med full tyngde, og ønsker innsyn i forsikringstakernes sykejournaler. I tillegg til oversikt over helseforhold, ønsker de også å beregne sannsynlighet for framtidig sykdomsutvikling på bakgrunn av arvestoff. Dette er et varsko om utveksling av en ny type informasjon som vil ha svært alvorlige konsekvenser for den enkelte.

– Vil ikke det også si at kontrollinstanser som Datatilsynet har spilt fallitt i forhold til å kontrollere disse forholdene?

– Datatilsynet har for liten bemanning til å ha oversikt over alle forhold. Det er heller ingen politiinstans, men er underlagt politisk kontroll. Det er en vaktbikkje som setter den offentlige debatt, men er samtidig nødt til å spille på lag med den besluttende myndighet. Personvernloven ble laget for å begrense det offentliges innsyn og rollen som staten har som overvåker og motpart. Nå har de store organisasjonen blitt mektigere og mektigere. Ikke bare de store selskapene som flytter data over landegrensene, men også interesseorganisasjoner har omfattende databanker. Dermed vet disse mer om oss enn staten har mulighet til. Her har det skjedd en dramatisk utvikling. Informasjonen samles og selges denne videre, sier Knut J. Ims.

– Informasjonsteknologi kan være et nyttig verktøy for å nå lengre innen forskning, men foregår utviklingen på forskningens premisser?

– Det er mye effektivitetsgevinster å hente ved å bruke datateknologi også i forskning. På den andre siden er det endel utilsiktede virkninger ved det. En effekt er at det er lettere å skrive bøker enn før. Vi får veldig mye på papir - kanskje mer enn det som nødvendigvis burde vært utgitt. Kanskje får vi mindre tenkning. I de amerikanske miljøene at det er et veldig stort press på å publisere. "Publish or perish" - publiser eller forsvinn. At det skal utgis en bok i året ligger som et sterkt imperativ.

Han er opptatt av at forskeren også må våge å bevege seg ut i samfunnsdebatten og bidra til å gjøre sin kunnskap tilgjengelig.

– Forskeren står i en priviligert situasjon når det gjelder å samle inn og tolke data. Dermed har han også en viktig rolle i formidling, ettersom forskeren blir den med dypest innsikt i dataene. Derfor burde han trekkes mye mer inn i formidlingsprosessen istedet for at det skal gå gjennom mange ledd. Dilemmaet er forskerens vilje til å gå dypt i en sammenheng. I en formidlingssituasjon kreves det ofte at man populariserer budskapet og på en måte er villig til å ta vekk en del av disse nyansene for å få fram resultater, sier Ims og legger til.

– Ingen forsker kan være nøytral i forhold til samfunnet. Han er en del av samfunnet, og det må han bare ta ansvaret for. Derfor har han også lov til å ha personlige oppfatninger - ellers blir det ingen data. For å få data, må vi anlegge et perspektiv - dermed er vi heller ikke nøytrale.

Økt innsikt

– Jeg tror det er viktig for den frie forskningen å prøve å være en motkultur. Her har den humanistiske forskningen en stor oppgave. For det er jo den humanistiske vitenskapen som forvalter den sosiale kunnskapen. Det er viktig å lære seg hverandres språk slik at man kan komme sammen og ha de gode, grundige samtalene. Forskerne må ikke føle seg for gode til å gå ut og snakke på den politiske arenaen om disse spørsmålene som ikke krever enkle løsninger, men debatt. Etikken skal først og fremst være med på å skape innsikt i disse vanskelige valgene som alle må være med å ta.

– I mange sammenhenger kan man si at mitt lodd er å øke innsikten - ikke gi svar. Det er etikkens mest fundamentale oppgave; ikke moralisere, ikke komme med svarene, men å trenge dypere inn i virkeligheten og få fram paradokser. Det er ingen vei tilbake når man har teknologien tilgjengelig. Vi er jo kommet i den postmoderne tid der de teknisk-økonomiske interessene er toneangivende.

Det er stadig enklere å utveksle informasjon internasjonalt. Hvilke utfordringer står vi overfor i forhold til tyveri av andres materiale?

– Det er ikke noe nytt at man stjeler eller låner ideer. På en måte er jo god forskning basert på at man skal stå på hverandres skuldre. Det er en kumulativ tradisjon at vi skal la ideene flyte fritt i forskersamfunnet. Problemet er at kunnskapen har blitt kommersialisert.

– Det ligger informasjonens vesen at når man deler og meddeler noe til andre, gir man det videre samtidig som man beholder det selv. Kunnskap og informasjon er en helt spesiell vare som vi godt kan satse mer på å produsere, men også formidle. Det får jo først en verdi når vi formidler det videre. Det er et spørsmål om de nye informasjonsveiene også fører til det samme paradokset: Vi har et behov for større fellesskap, men det fysiske rom og sosiale rom ligger veldig fjernt fra hverandre, sier Knut J. Ims.