Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

EU-samarbeidet utfordrer norsk utdanning

Tross økende internasjonalisering av høyere utdanning, er det fortsatt den enkelte nasjon som legger premissene. Markedet kommer fortsatt til å spille en underordnet rolle i de europeiske utdanningssystemene, men får økt betydning. Det mener Helge Skugstad , som har skrevet hovedoppgave i sosiologi om temaet.

– Det vil fortsatt være et grunnleggende mål å beholde mangfoldet. Landene skal fortsatt være fri til å utforme sine utdanningssystemer i tråd med nasjonale interesser, men man vil få visse harmoniseringseffekter på grunn av et økende internasjonalt engasjement, sier Skugstad, og peker på at framveksten av internasjonale grader vil berøre Norge. Før eller siden må Norge ta diskusjonen om hvordan gradssystemet fungerer i en internasjonal sammenheng.

	Helge Skugstad

– På sikt tror jeg at vårt hovedfagssystem vil nærme seg et mastergradsystem. Man vil snakke om doktorgrader på den ene siden, og hovedfag/mastergrader på den andre. Om man sløyfer de latinske benevnelsene og går inn på en ren masterordning, er for tidlig å si. Norge er imidlertid ikke forpliktet til å gjøre dette.

Et nasjonalt endringstrekk er tilnærmingen mellom universitetene og høyskolene. Dette er typisk for de fleste EU-landene, og erfaringen er at denne konverteringsprosessen aksellererer i takt med internasjonaliseringen. EU har som mål å få høyskolesektoren mer involvert i internasjonalt arbeid. I 1988 ble det vedtatt et direktiv for gjensidig anerkjennelse av eksamensbevis for lovregulerte profesjoner med en utdanningsperiode på minst tre år. Dette passer godt inn i studietilbudet i høyskolesektoren.

– Det pågår et samarbeidsprosjekt som kalles ECTS. Dette skal bli et system for overføring av vekttall mellom landene. Dermed blir det lettere å få godkjent utdanningen og ta arbeid i et annet EU-land.

Han peker på at EU har et betydelig styringsinstrument gjennom å stimulere til utveksling, programutvikling og generelle rammevilkår, men finner ikke grunn til å kalle dette et overnasjonalt styringssystem.

– De enkelte lands vilje til endring og samarbeid er avgjørende. I den grad endring har skjedd og vil komme til å skje, vil dette i stor grad være et resultat av at nasjonale og internasjonale interesser harmonerer.

Tradisjoner versus marked

– Vi kan tenke oss et triangel som angir strukturen for høyere utdanning. I det ene hjørnet har vi staten, i det andre markedet og det akademiske oligarki i det tredje. Dette er et uttrykk for institusjonenes grad av autonomi i forhold til aktører i samfunnet. Tradisjonelt har det norske systemet bygget på en europeisk tradisjon rundt en todimensjonal akse; staten og det akademiske oligarki. Markedet har hatt svært liten innvirkning på utformingen. Denne prosessen er både i ferd med å endre seg nasjonalt, og forsterkes ved et økende internasjonalt engasjement.

Dette betyr at kontroll over prosessen tones ned til fordel for produktkontrollen fra den statlige delen av styringsstrukturen. Markedet kommer inn som en styringsmekanisme i forhold til behov på arbeidsmarkedet, ønsket om økonomisk vekst, teknologisk utvikling og liknende. Utdanningssystemet blir tvunget til å ta hensyn til disse kravene i forhold til sine studietilbud og organisering av studier.

– Motvekten er at universitetene har en tradisjonell rolle i samfunnet. Autonomien er bygget opp gjennom lang tid. Den kritiske og frittalende tradisjonen vil være en motvekt til markedet. I USA vil man finne at markedet har mye større makt, der sponsoravtaler og direkte økonomisk støtte fører til at institusjonenes autonomi står relativt svakt. Det samme gjør staten.

Selv om mye er i endring, finner Skugstad lite som tyder på at amerikanske verdier blir adoptert av det europeiske utdanningssystemet. Til det er tradisjonene og nasjonale interesser for sterke.

Utdanning – en nasjonal oppgave

– I utgangspunktet har EU ingen juridisk makt til å blande seg inn i nasjonalstatenes utdanningssystemer. Med unntak av yrkesutdanning er ikke utdanning nevnt i Romatraktaten. Men på bakgrunn av noen rettslige avgjørelser og Maastricht-traktatens mål om økonomisk vekst, ble det utformet to artikler i den nye traktaten som rettet seg konkret mot høyere utdanning, sier Skugstad.

Samtidig er det en generell oppfatning at utdanning skal være en sak for nasjonalstaten. EUs oppgave skal være å oppmuntre til samarbeid, gi økonomisk støtte og utarbeide ordninger for studentutveksling. Her ligger et betydelig styringsinstrument selv om den formelle makten er begrenset. Nå har utdanning begynt å få vesentlig større plass i EUs arbeid. Utdanning blir sett på som viktig middel i konkurransen med USA og Japan. Strategien er å utvikle et enda tettere samarbeid med fri flyt av personer i EU-området, og avtaler om gjensidig godkjenning av ulike medlemslands utdanninger.

– Det første målet er at man vil oppmuntre til at studenter tar del i studier i et annet land som en del av det europeiske fellesskapet. Deretter er det et mål at man gjennom slike studier og gjensidig godkjenningsordninger skal gjøre det mulig å ta arbeid i flere land.

I 1992 fikk Norge adgang til utdanningsprogrammet ERASMUS. Det har siden vært en jevn vekst av antall norske studenter som utveksles med EU-land. I Norge er Universitetet i Bergen og NHH blant de som har kommet lengst og er mest aktiv i forhold til internasjonalt samarbeid.

– EU har et sentralt mål om at ti prosent av studentmassen skal ha en studieperiode i et annet land. Paradokset er at det ikke er særlig vilje til å øke budsjettene. Det vil være vanskelig å øke frekvensen uten å øke budsjettene.

Et forent Europa

Gjennom EØS-avtalen har Norge fått full adgang til alle programmene. Dette inkluderer SOKRATES, som starter opp i 1996.

– Dette er et omfattende program som inkluderer gamle aktiviteter samt noen nye. Hovedtanken bak programmet er en administrativ samling av utdanning på tvers av landegrensene. Omfanget er stort, og man vil ha en annen ordning for driften av utvekslingsprogrammene. ERASMUS går videre i SOKRATES som et av kapitlene innenfor programmet. Det vil fremdeles være det største. Det nye er at man tar for seg utdanning ned til grunnskolenivå. Hovedtanken bak det hele er å fokusere enda sterkere på det man kaller en europeisk dimensjon – at man skal få et mest mulig forent europeisk folk. Disse målsetningene henger nøye sammen med realiseringen av det indre markedet og forutsetningene for fri bevegelse innenfor unionen.

– Hoveddiskusjonen har gått på om programmet fører til en økende sentralisering av utdanningen i Europa. Mange har vært redd for at de påtenkte institusjonskontraktene skulle være et sentraliseringstrekk – en byråkratisk byrde fra toppen. En viktig del av ERASMUS har vært det personlige engasjementet blant de vitenskaplig ansatte ved de europeiske universitetene. Fra EU sentralt har det vært viktig å fatte beslutninger på et lavest mulig nivå. Jeg tror at man også vil klare dette i forbindelse med SOKRATES, fordi det fortsatt er opp til de vitenskaplige miljøene å utforme det faglige innholdet og godkjenne og drive det praktiske arbeidet knyttet til programmene.

Skugstad mener det er viktig å se kritisk på om utviklingen fører til ensretting av utdanningssystemene. Hvis økonomisk vekst og konkurranse med andre deler av verden blir det overordnede mål, må ikke dette bli en så sterk faktor at universitetenes tradisjonelt sett autonome status forsvinner.

– Vi må nok innse at systemet vil bli påvirket av tre dimensjoner istedet for to. Utdanningsinstitusjonene er nødt til å forholde seg til krav fra samfunnet rundt, krav om sterkere produktkontroll og det å ha et forhold til markedet. Dette trenger ikke være utelukkende negativt. Spørsmålet er om EUs utdanningsprogrammer er et virkemiddel for å få dette til på en god måte. Det er det fortsatt for tidlig å svare på.