Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Den nye rektoren

Ole Didrik Lærums arvtaker som rektor er i disse dager opptatt med å skrive en kommentarutgave til Universitetsloven. Som lovutreder har han vært med på å legge premissene, som rektor skal han trekke erfaringene av loven. – Jeg håper å unngå pinlige møter i døren med meg selv, sier Jan Fridthjof Bernt, ny UiB-rektor fra januar 1996.

Det vanskeligste med Jan Fridthjof Bernt er sannsynligvis navnet. Selv på hans eget visittkort er det stavet feil. Forøvrig er Universitetet i Bergens nye rektor en mann det er lett å forholde seg til.

	Jan Fridthjof Bernt Foto: Per Anders Todal

Han snakker i klare ord og lange, veldisponerte resonnementer. Slik taler Bernt, juristen, som vet hva han mener og står om nødvendig alene for det. Men det finnes også en Bernt, politikeren, som vet hva han ikke vil mene, og lett får folk med seg på det. Denne snakker med vendinger som "i prinsippet" og "generelt sett", og sier mye og lite på samme tid.

Styrken til Bernt, rektoren, kan bli evnen til å kombinere prinsipielle vurderinger av forsknings- og utdanningspolitiske problemstillinger med klare standpunkt i viktige enkeltsaker. Det er nok av saker han gjerne vil mene noe om.

Nei til cand.mag.-universitetet

Jan Fridthjof Bernt var en selvsagt kandidat til å ta over rektorvervet etter Ole Didrik Lærum. Hans bakgrunn som anerkjent fagmann, velrenomert politisk utreder og erfaringsrik tillitsmann i verv på alle universitetsnivå lot seg ikke matche. Som eneste kandidat fikk Bernt full støtte fra valgmøtet. Nesten.

Studentdelegatene på valgmøtet fant anledningen gylden til å markere avstand mot deler av den nye Universitetsloven, utredet av et Bernt-ledet utvalg, og stemte blankt. I debatten under og etter valgmøtet ble det antydet at å rette slikt skyts mot en person som har vist studentvennlige holdninger i spørsmål som privatisters rettigheter og studieegnethet, nesten er for politiske vådeskudd å regne. Men Bernt er ikke typen som hverken fnyser eller nyser av den slags pepper.

– Oppfordringen om å stemme blankt ved rektorvalget ser jeg på som et rent valgkamptaktisk utspill fra akutelle studentgrupperinger. Rektorvalget ble brukt som arena i en konkurranse om oppmerksomhet foran Kollegievalget. Det var lite seriøst å reise spørsmålet om ekstern representasjon som prinsippsak i denne sammenhengen, kommenterer Bernt. "Halvhjertet og basert på i beste fall uklare premisser" er hans karakteristikk av et annet studentutspill, om at han gikk for fortsatt adgang til bortvisning og utestenging av studenter som grovt forstyrret arbeidsmiljøet for ansatte og medstudenter.

– Derimot var det klart legitimt og velbegrunnet at studentene reiste spørsmålet om adgangsbegrensningen til høyere grads studier. Men debatten om dette på valgmøtet ble nok mer tilslørende enn klargjørende, sier Bernt.

– Dette er en sak som består av flere spørsmål. For det første må skille mellom adgangsregulering til hovedfag og opptak til doktorgradsprogrammet. Det er vel en bred enighet om at det er riktig med en siling av søkere til det siste. Mens mange, deriblant jeg selv, vil mene at det av flere grunner vil være svært uheldig om hovedfag blir et tilbud bare til en forholdsvis liten gruppe "elitestudenter".

– Også spørsmålet om adgangsregulering til hovedfagsstudiet dreier seg slik jeg ser det om ressurser. Ressurser er endelige, hvordan skal de fordeles? I prinsippet bør vel alle med mellomfag kunne ta hovedfag, gitt at de får den undervisning og veiledning som trengs. Men fri adgang til hovedfag ville med de gitte ressursmessige rammer måtte innebære en reduksjon av opptaket til grunnfaget, eller en nedtrapping av studiekvalitetsarbeidet. Vi er nødt til å prøve å komme fram til et balansepunkt mellom de motstående hensyn, som ikke fører til uakseptable resultater på noen av disse tre områdene. Hva som er det riktige balansepunktet, må vi føre en løpende diskusjon om.

– Selv om vi tar som utgangspunkt at det er kapasitet, og ikke abstrakte "egnethetsvurderinger" som skal bestemme opptaket på hovedfaget, vil ikke kapasiteten på de enkelte hovedfag være en absolutt størrelse som er gitt en gang for alle. Det er som regel mulig å flytte på personalressurser, for eksempel mellom grunnfag og hovedfag.

– I denne vurderingen er det etter min mening også et overordnet utdanningspolitisk mål å unngå en for høy terskel ved inngangen til universitetene. Målsetningen må være at flest mulig studier er åpne eller har moderate opptakskrav. Samtidig er det grunn til bekymring hvis dette medfører at vi må bruke en urimelig stor del av våre ressurser på de lavere deler av utdanningen. Vi må ikke ende opp som et cand.mag.-universitet, med en liten toppetasje av hovedfag og doktorgradsprogram. Vi skal ikke se bort fra at enkelte miljøer finner det oportunt å børste støv av en Ottosenkomite-filosofi, hvor kortere utdanningstilbud prioriteres og hvor universitetenes rolle som produsenter av utdanning på høyeste faglig nivå svekkes tilsvarende, bemerker Bernt, som for sin del mener at det er viktigere nå enn noensinne å gi studenter, som har evner til det, mulighet til en fullført fagutdanning på hovedfagsnivå.

– Samfunnet trenger kandidater med en solid faglig utdanning, som gjør dem i stand til å møte utfordringene i yrkeslivet med en intellektuell og faglig utrustning. Det vil også gjøre dem i stand til å bygge ut egen kompetanse etter at de har gått ut i yrkeslivet.

Forskernes frustrasjoner

Jan Fridthjof Bernt ønsker å kombinere rollen som rektor med faglig virksomhet.

– Jeg tror dette er viktig både for et tynt befolket fakultet og for meg personlig. Jeg går løs på rektoroppgaven med en stor appetitt for nye utfordringer. Samtidig har jeg erfart at det er lystbetont i seg selv å kunne veksle mellom oppgaver. Jeg tror det øker kvaliteten på arbeidet, også, sier Bernt, som ikke ønsker en rektorrolle som administrator med avstand til den faglige virksomheten ved Universitetet.

Som forsker har han opplevd og vært vitne til den frustrasjon som har spredd seg blant de vitenskapelige ansatte: Hvordan rekke over alle oppgaver? Som rektor har han kanskje tenkt å gjøre noe med problemet?

– Hele universitetets legitimitet som utdanningsinstitusjon er basert på prinsippet om forskningsbasert undervisning, at undervisningen gis av forskere som er i kontakt med forskningsfronten på vedkommende fag. Samtidig opplever forskerne at tid til forskning er under stadig press. Stadig mer omfattende veilednings- og undervisningsoppgaver skal skjøttes. I enkelte fagmiljøer går det også uforholdsmessig mye arbeidstid til å delta i og forholde seg til kompliserte administrative systemer.

– Det er grunnleggende viktig at dette presset på arbeidsmiljø ikke forringes ytterligere. Hvis ikke svekkes universitetets muligheter til å oppfylle de krav samfunnet må stille til oss når det gjelder kvaliteten på forskning og undervisning, slår Bernt fast.

– Det finnes ingen enkel løsning på dette problemet, men vi må ha det med oss i bevisstheten som en høyt prioritert oppgave, og som en begrensende faktor for vårt eget ambisjonsnivå. Vi må ikke strekke oss lenger enn skinnfellen rekker, men vi må også arbeide med å få skinnfellen til å rekke så langt som mulig.

– Administrasjonen er i disse dager gjenstand for en kritisk gjennomgang av organisering av saksbehandlingsrutiner. Dette er viktig, også for de vitenskapelig ansattes arbeidssituasjon. Administrasjonen må være så profesjonell og kompetent, og ha nok kapasitet til at vi unngår at vitenskapelig ansatte blir sittende med ansvaret for saksforberedelse og beslutninger som like gjerne kunne ha blitt ivaretatt av administrasjonen. Dessuten må vi hele tiden se kritisk på tidsbruken. Enhver administrasjon bruker som kjent betydelig tid på å kommunisere med seg selv.

– Økonomien setter i siste instans rammene for hva vi kan utrette. Det er en viktig utfordring både å arbeide for at vi får tilstrekkelige bevilgninger til å gjøre en forsvarlig jobb, og å organiser virksomheten slik at vi kan utrette mest mulig med begrensete økonomiske ressurser. Men vi må også justere vårt ambisjonsnivå etter hva vi har ressurer til å få utrettet, sier Bernt.

Karriereveien

"Personlig faglig utvikling" og "rekruttering" er nøkkelord for et universitet som ønsker å holde et forsvarlig faglig nivå gjennom et nært forestående generasjonsskifte. For Bernt er dette en periode som er velegnet for vurdering av stillingsstruktur og rekrutteringsmekanismer.

– Jeg har en del tanker om karriereveiene til de vitenskapelige ansatte, etter at amanuensisstillingen er fjernet. Doktorgraden er første trappetrinn på karrierestigen, det andre må være post.doc.-stipend. Post.doc.-stipendene blir et helt nødvendig element i vår stillingsstruktur, etter at doktorgradene er blitt mer svennestykker enn mesterbrev. Rekruttering inn til professorstillingene vil i praksis i stor grad være avhengig av at også vitenskapelig ansatte som har tatt doktorgraden gis mulighet til å jobbe på fulltid med større faglige prosjekter. Dette er nødvendig for å sikre både en tallmessig og en kvalitativt tilfredsstillende rekruttering. Det er grunnleggende viktig at vi er i stand til å få fram tilstrekkelig mange kvalifiserte søkere til disse stillingene. Det er også vesentlig at de vi ansetter har en best mulig faglig ballast med seg når de setter seg i professorstolen. Det viser seg at det en nyansatt professor bringer med seg ved ansettelsen, ikke sjeldent er bestemmende for den personlige faglige utviklingen etter ansettelsen, og dermed kanskje også for hvordan faget blir forvaltet de neste 20-30 årene.

– Kompetanseutvikling etter ansettelse er i seg selv et viktig tema. Det er på tide å reise spørsmålet "Hva gjør vi for å ta vare på og utvikle den samfunnsmessige ressurs våre professorer utgjør?". Hvordan kan vi gardere oss mot faglig stillstand? Bør vi sørge for at det er noe å strekke seg etter også når en har blitt professor. Bør vi for eksempel innføre et fastere og mer strukturert system for lønnsmessige opprykk basert på dokumentert faglig utvikling og kompetanseoppbygging? Er det et alternativ å innføre en ny tittel, som "seniorprofessor"? Dette er foreløpig bare løse tanker, men jeg er opptatt av at vi må ta inn over oss at universitetssamfunnet og forskningsverdenen har endret seg radikalt fra hvordan forholdene var da dagens stillingsstruktur ved universitetene ble utformet. En professorkompetanse foreldes langt raskere på de fleste fagområder idag, enn for så kort tid som tredve år siden, påpeker Bernt.

– Jeg vil samtidig understreke at det er en grunnleggende akademisk verdi at professorstillingen er beskyttet. Hvis vi i vår frykt for faglig stillstand begynner med "negative" reaksjoner, som å sparke ut våre professorer ut fra en "bruk-og-kast"-mentalitet, vil det kunne true grunnleggende idealer om forskningens og forskerens uavhengighet, som kanskje er særlig viktige i et lite og homogent samfunn som Norge.

– Jeg har i det hele tatt lite til overs for mer ekstreme "broiler-kulturer" og "publish or perish". Jeg står i en god, gammel akademisk traidsjon her. Som et universitetssamfunn bør vi kunne forene den gode mellommenneskelige ånden og samarbeidsevner med det faglig eminente.

Kjønnssammensetningen ved Universitetet er et annet spørsmål som opptar ham.

– Jeg vet ikke nok om kvinneandelen rundt om i de enkelte miljøer. Men generelt sett er det viktig for institusjonen at vi får bedret den kjønnsmessige balansen i rekrutteringen. Veien fram mot dette har mange stasjoner. Vi må sikre gode vilkår for kvinnelige stipendiater, og vi må kunne bruke en viss grad av kjønnskvotering inn mot enkeltmiljøer, i første rekke når det gjelder rekrutteringsstillinger.

– En viktig side av likestillingsproblematikken er den holdning man møter i enkelte fagmiljøer til hvilke egenskaper man vektlegger tyngst ved rekruttering av nye forskere. Det kan synes som om vi fortsatt har fagmiljøer som ensidig legger vekt på å rekruttere raskt fremadstormende forskerbroilere, det vil si personer som kan vise en sterkt stigende faglig kurve, for eksempel i form av publikasjoner. Såvidt jeg kan se, er det gjennomgående slik at miljøer som prioriterer broilerne rekrutterer forholdsvis flere menn enn andre miljøer. Etter min oppfatning er det viktig at vi også fanger opp dem som heller vil strekke kompetanseutviklingen over litt flere år, og også vil ha plass i livet til andre ting enn fag og karriere, sier Bernt.

Arbeidsmarkedet

Arbeidsmiljø for studenter og ansatte, og et fortsatt behov for bygningsmessige forbedringer ved Universitetet i Bergen. Det er to andre av Bernts hjertesaker. Og han har tenkt å ta opp sin forgjengers kampanje for å bedre utnyttelsen av de utdannete universitetskandidatene.

– Ole Didrik Lærum har gjort en viktig jobb for å øke forståelsen av akademikernes betydning for samfunnet. Det er et samfunnsproblem at samfunnet ikke utnytter disse ressursene godt nok. En doktorgrad er for eksempel ikke bare nødvendig for egen forskning, den kan også gi viktig kompetanse for den som skal fatte vanskelige faglige eller fagstrategiske beslutninger i næringslivet. Den kjennskap kandidatene har til det akademiske miljøet, er dessuten i seg selv en ressurs. Det trengs fagfolk i bedriftene som kan etablere og vedlikeholde kontakten med fagfolk ved universitetene.

Og som for ytterligere å sette sitt rektorale ståsted inn i en nær tradisjon, slår Bernt fast:

– Jeg har ikke sans for formuleringer av arten "overproduksjon av kandidater", som av og til er fremme når hovedfaget diskuteres. Det blir aldri for mye av kompetanse i et samfunn!