Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Forskeren og "den andre"

Oppdragsforskning bringer universitetet i kontakt med samfunnet. Har slik forskning noe mening , ut over det å tjene penger eller bli synlig for andre? Kan oppdragsforskning være mer "fri" enn annen forskning?

Gir oppdragsforskning de mulighetene som er det grunleggende for all vitenskapelig virksomhet; at forskeren ved å stille de sentrale spørsmålene klargjør egne forståelsesmåter, språk og perspektiv? Terje Tvedt ved Senter for utviklingsstudier spør bl.a. ut fra efaringen med å lede den til nå største evalueringen av norsk u-hjelp.

Som leder for 25 forskere fra ulike land og disipliner, hadde Terje Tvedt ansvaret for evalueringen av de frivillige organisasjonenes plass i den norske bistandspolitikken. Det ble bevilget 6 mill. kroner til prosjektet. Oppdragsgiver var Utenriksdepartementet (UD). Arbeidet omfattet kontakt med UD, NORAD og over hundre norske, frivillige organisasjoner og flere hundre organisasjoner i utviklingsland. Evalueringen gikk over en periode fra høsten 1991 fram til den siste av to evalueringsrapporter ble levert våren 1995. Evalueringen gikk over lang tid, og var preget av en rekke møter med ulike miljø i UD, NORAD og i organisasjonene, både hjemme og ute. Disse møtene avdekket ulike perspektiv og forståelser mellom forskerne og brukerne.

Over gjerdene

Tvedt opplevde kommunikasjonen med oppdragsgiverne og brukerne som først og fremst som konstruktiv, som åpnende.

– En slik "konfrontasjon" med brukerne kan være skapende og frigjørende, fordi den skape distanse til egne forståelsemåter og begrunnelser som er vanskeligere å oppnå i en mer skjermet forskningsvirksomhet.

– Det kunne være en enerverende affære å forklare eget perspektiv og tilnærming i møte med et departements tyngre tradisjon eller en liten bangladeshisk organisasjons lette tradisjon. Poenget var at det var uomgjengelig å gi denne forklaringen, sier Tvedt.

Når et departement bestiller et så omfattende oppdrag, må beskrivelse og fortolkning gjøres relevant for mange og svært ulike aktører, både i utviklingsland og i Norge. Og det var høyt kompetente representanter for brukerne han møtte, enten det var i NORAD, Kirkens Nødhjelp eller Den Ortodokse Kirken i Etiopia. Mange hadde fartstid i organisasjonene med flere tiår og høy akademisk kompetanse.

– Når du står der, i NORAD eller på et møte med misjonen, hjelper det lite å starte med forklaringer som begrunnes ut fra en bestemt faglig tradisjon. Forsamlingen er ikke interessert i dine disiplinære avgrensninger, revir eller konvensjoner. De er opptatt av hva du har å komme med: Er det fruktbart? Hvordan forholder det seg til min erfaringsverden? Hva betyr det for meg eller min organisasjon? Og, ikke minst, tilfører det nye innsikter?

– Den kritiske sansen er ofte mer respektløs og tar mer overraskende veier i denne forskningssammenhengen. Det er flere som leser det du skriver med rød blyant, enn det som ofte er tilfelle innenfor et etablert forskningsmiljø. Hva som står i en rapport, kan jo få betydning for organisasjonens framtid.

– Å drive med slik forskning kan være "farlig". Du kan bli skutt bakfra, i det du prøver å komme deg over disiplingjerdet, og du kan bli skutt forfra, av brukere som ikke forstår deg eller vil vite noe av deg, sier Tvedt.

Ut av redene

Relasjonen til brukerne kan, dersom den er produktiv, lettere få forskerne til å oppdage og forstå karakteren av egne etablerte perspektiv, språk og fortolkningsmåter.

En forskning som bare foregår innenfor et fagmiljøs "lune" rammer, vil sjeldnere få denne åpnende dimensjonen. I en del fagmiljø vil viktige sider av disiplinens identitet, ofte de med størst epistomologiske konsekvenser, bli oppfattet som uproblematiske, fordi de tilhører det som ikke diskuteres. Et eksempel er debatten mellom Rokkan og Seip. Den var utvilsomt en av de mest sentrale i norsk samfunnfags historie. En side av denne debatten var at den trakk grenser mellom ulike disipliner og skapte økt disiplinbevissthet, til tross for at diskusjonen om modellers rolle i forskningen selvsagt skjærer tvers gjennom både historie og statsvitenskap.

– Forestillingen om oppdragsforskning som en slags "ufrihetens forskning", som et markedstilpasset eller matktilpasset akademisk rituale, er en seiglivet myte. Dersom oppdragsforskning betyr at brukeren bestemmer hva undersøkelsens resultat skal være, kan det neppe kalles forskning overhodet. Hverken UD, NORAD eller organisasjonene antydet, seriøst, på noe tidspunkt et slikt ønske, understreker Tvedt.

– Men dersom forskningen blir gjort i stand til å vegetere på konfrontasjonen mellom ulike virkelighetsoppfatninger, da kan oppdragsforskning være frigjørende nettopp gjennom tilnærmingen til makten og markedet. Det kan bli urovekkende møte med "den andre", der forskeren kan bli mer bevisst sine egne tradisjoners styrke og begrensinger fordi disse "andre" ofte er høyst kompetente folk. På grunn av at de opererer innenfor andre sosiale system enn universitetets, aksepterer de ikke implisitte koder i forskerens språk og tilnærming. Uenigheten skyldes ikke at denne "andre" ikke forstår forskeren, men at brukeren fungerer innenfor andre kommunikative system og vil ha en annen agenda.

Forskeren er ikke nødvendigvis mer kunnskapsrik enn byråkraten. Begge har i utgangspunktet begrenset innsikt. Siden det ikke finnes ett rett perspektiv på verden og på de frivillige organisasjonene, kan oppdragsforskning oppfattes som noe annet enn det fordommene ansporer til. Forskningens oppgave kan være å fortolke og tilføre aktørene en annen eller fordypet forståelse enn den de selv kan ha, på grunn av deres avgrensede erfaring, språk og handlingskontekst. Systemet må på samme tid beskrives både i det kjente og i et alternativt perspektiv. Et mål for den anvendte forskningen vil derfor bli å få i stand en prosess for kritisk refleksjon mellom ulike oppfatninger og beskrivelser.

Oraklet i Delfi

Hva er forskerens oppgave? Skal han eller hun bare si noe om hva verden er eller også noe om hvordan verden bør være?

– Vi definerte vår oppgave primært som å samle inn store mengder empiriske data og å gi en beskrivelse av denne komplekse helheten som gir oversikt og mening. Vi jaktet hele tiden på forholdet mellom offisiell begrunnelse og hva som empirisk kunne belegges. Vi nølte med å gå fra den analytiske rollen til rådgiverrollen, om hvordan verden burde være. Det blir lett en forskning som blir politikkens fortsettelse, bare med andre midler, mener Tvedt.

Norsk utviklingsforskning har tradisjonelt vært orientert mot løsninger. Det er aktverdige og naturlige grunner til det. Selve fagfeltet, underutvikling og fattigdom, har på moralsk grunnlag fremmet en "bør"-forskning. Oppdragsgiver forventer rådgivning, også fordi det for Norge som stat er et ganske nytt felt. Forskerinstitusjoner har følt behov for å tilfredsstille forvetningene fra brukerne av hensyn til framtidige kontrakter.

– I en slik situasjon er det popperske skillet mellom "er" og "bør" en nyttig påminnelse, selv om det ikke må gjøres om til vitenskapsteoretisk dogmatikk. Oppdragsforskning krever pragmatisk avveining og få rigide påbud. Vår erfaring er at vi kan forsvare å belyse visse "bør"-spørsmål, mens det er andre vi ikke skal ta opp.

Kort kappe

– Det er også en annen årsak til forskeren bør passe sin kappe. Som forsker kan jeg ikke si noe om hva som konkret kommer ut av evalueringen i ettertid. Det blir del av en politisk prosess som en ikke kan eller bør ha håp om å kontrollere. Det viktigste var at selve evalueringen forhåpentligvis har vært et lite bidrag til forskningen på lang sikt, og at det på kort sikt har satt i gang en debatt om et politisk felt hvor vi "alle" er utenrikspolitiske aktører – via organisasjons-Norge, sier Terje Tvedt.