Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Fra Voss til Verden

Ole Didrik Lærum forlater rektorvervet ved Universitetet i Bergen ved årsskiftet. Vossingen er internasjonalist på sin hals, både gjennom erfaring og av overbevisning. Fortsatt utbygging av det internasjonale engasjementet var et viktig punkt i hans rektorprogram, og han er glad for signalene fra det påtroppende rektorat om at UiBs internasjonalt samvirke vil bli ført videre.

– Man kan ikke alltid si når en sak er avsluttet eller gjennomført. Men jeg har vært med på å sette i gang prosesser, sier Lærum.

Med bein og sjel trygt plantet i barndommens Voss, og med sterke bånd til Island (han er stor-ridder av den islandske Falke-ordenen), har Lærum utfoldet hele sin akademiske karriere i et internasjonalt miljø. Også hjemme i Bergen, der forskningsgruppen ved Gades institutt på Haukeland til enhver tid teller utenlandske gjester "fra alle verdens kanter", som han sier. Han foreleser gjerne på engelsk eller tysk, og har ellers både glede og nytte av sine kunnskaper i fransk og islandsk.

Han begynte som kreftforsker 21 år gammel, og dette feltet har vært tyngdepunktet i hans vitenskapelige virksomhet (doktorgrad om hudkreft 1969, professor i patologi siden 1980). Han har hatt opphold ved Pasteur-instituttet i Paris og ved Max Planck-instituttet i Tübingen, og hatt forskningssamarbeid med en rekke land, også Russland og Øst-Europa før jernteppet falt. I to år var han president for International Society for Analytical Cytology (cellemåling).

– Alt jeg har gjort av vitenskapelig publisering har vært i internasjonale tidsskrifter. Det internasjonale har for meg ikke vært noe eget tema, men en selvfølgelig horisont rundt det å arbeide vitenskapelig. Samtidig registrerer jeg at graden av internasjonalisering i vitenskapelig virksomhet er svært varierende, sier Lærum.

– I mye av den internasjonale aktivitet jeg har deltatt i som rektor, har jeg benyttet meg av mitt internasjonale, faglige kontaktnett. På ulike offisielle reiser har jeg møtt igjen mange av mine fagfeller, enten direkte eller gjennom felles bekjente.

Ny internasjonalisme

– Ordet "internasjonalisering" er i norsk universitetssammenheng blitt litt av et moteord. Hvorfor er det så viktig for det moderne universitetet å være internasjonalt?

– Fordi kunnskapen finnes internasjonalt.

– Men har ikke universitetet alltid vært internasjonalt?

– Vi er internasjonale på en helt annen måte enn før. Før dreidde det seg først og fremst om person-nettverk. Fortsatt er personlige nettverk det viktigste, ja egentlig selve grunnlaget for internasjonal forskning og universitetssamarbeid. Men når det skjer en kunnskaps- og utdanningseksplosjon på verdensbasis, og antallet forskere som forvalter kunnskapen øker dramatisk, og kommunikasjonen mellom ulike verdensdeler, øker dramatisk, pluss at globale miljø- og ressursproblemer øker dramatisk, da sprenger det alle grenser for hva enkeltpersoner kan utrette. Da må vi over på institusjonelt, systematisk og langsiktig samarbeid.

– Dette kan høres ut som en utvikling som bare trenger seg frem, og som man må henge med på enten man vil eller ikke. Er det spillerom for egne initiativ?

– Her vil jeg tillate meg å være ubeskjeden på vegne av Universitetet i Bergen. Vårt universitet, og våre fagfolk, erkjente disse forholdene veldig tidlig. Ikke bare så vi internasjonalt samarbeid som en stor utfordring, men gjennom å engasjere oss i dette, så vi også mulighetene for en god faglig utvikling i vår egen institusjon. Vi ville ut og være aktører på den internasjonale scene, ikke bare stå som passive tilskuere. På en rekke områder har UiB vært en aktiv internasjonal partner.

– Når det gjelder solidaritet med den tredje verden, som lenge har vært en markant del av Universitetets internasjonale engasjement, ble dette først lansert av daværende rektor Ørjar Øyen på syttitallet. Ballen ble tatt videre av rektor Arnfinn Graue og universitetsdirektør Magne Lerheim da jeg selv var prorektor, med blant annet et sterkt engasjement i forhold til Øst-Afrika. I denne tiden ble jeg også leder for det som da var UiBs første råd for internasjonal virksomhet (RISU).

– Et nytt steg ble tatt i nittårene, ved at vi nå styrket samarbeidsavtalene med utvalgte universiteter med vekt på kvalitet, der NUFU-programmet har tjent som katalysator. Vi var selektive, og konsentrerte oss om verdensdeler som kunne gi vårt internasjonale engasjement en global helhet. Stikkord for denne perioden er for eksempel Latin-Amerika og Øst-Asia: Kina, Nepal og Tibet.

– I tillegg til at vi i nittårene har fortsatt samarbeidet med den tredje verden, har vi utviklet et samarbeid med Øst-Europa og med Russland i den nye politiske situasjon. Vi har konsolidert samarbeidet med USA, og videreutviklet vårt engasjement i Midt-Østen, blant annet gjennom samarbeid med det palestinske Bir Zeit-universitetet. Innen Norden har vi særlig utvidet samarbeidet med Island, der vår landsdel har dype historiske røtter.

Europa viktig

– Ikke minst har vi etablert et omfattende forhold til Den europeiske union, der Universitetet i Bergen har inntatt den ledende posisjon i Norge med hensyn til deltagelse i EUs forskningsprogrammer, studentutveksling og universitetsnettverk, påpeker Lærum.

– Selv har jeg spesielt sterk tro på vårt medlemsskap i de to europeiske nettverkene Santander-gruppen og Coimbra-gruppen, der vi har knyttet oss til noen av Europas fremste universiteter. Utfordringen er å delta som likeverdig internasjonal partner med noen av de mest fremstående universiteter i Europa.

– Er ikke dette en noe ambisiøs målsetting for et ungt, lite universitet i periferien av Europa? Kan vi ikke lett bli en spurv i tranedans?

– Vi er ikke et lite universitet, og vi befinner oss ikke i periferien. Vi er et universitet av middels europeisk størrelse. Spørsmålet om periferi og sentrum kommer an på hvordan man ser det. Det er både politiske, geografiske, kulturelle og ressursmessige aspekter ved dette. I noen henseender er vi kanskje perifere, i andre ikke. Ser vi på oljeressurser eller miljøproblematikk, er vi ikke perifere. I forhold til EU-kommisjonen i Brussel eller regjeringen i Washington DC er vi et stykke unna.

– Det er mange årsaker til at vi idag har en annen plassering enn før. Ett stikkord er Sovjetunionens sammenbrudd og utviklingen i det nye Russland.

– Har den sterke dreiningen mot europeisk samarbeid gått på bekostning av engasjementet overfor den tredje verden, slik enkelte kritiske røster kan hevde?

– Nei, der er jeg helt uenig. Vi må se dette i lys av hvordan et moderne universitet fungerer. Universitetet i Bergen er nå på en ganske annen måte enn før integrert i samfunnet, både i byen, regionen og på nasjonalt plan. Og Den europeiske union er på verdensbasis en uhyre viktig politisk aktør som også vårt samfunn må forholde seg til. Dette har å gjøre med innflytelse, medbestemmelse og muligheten til å få utrettet noe. Her er universitetet en viktig aktør og brobygger.

– Hva er Universitetet i Bergens fremste internasjonale profil?

– Vårt utgangspunkt er en sterk forankring i landsdelen, både kulturelt og med hensyn til naturgrunnlaget. Historisk har Bergen vært en åpen by mot utverdenen, og universitetet har bygd på denne åpenheten. Vi har samtidig en høy internasjonal profil innen blant annet helsefag, havforskning og marinbiologi og andre matematisk-naturvitenskapelige fag. Jeg ser spennende utviklingsmuligheter i humaniora og samfunnsfag i kombinasjon med EDB og ny teknologi. Videre har vi en stor fagbredde, slik et universitet med en høy internasjonal profil må ha.

Næringslivet svikter

– Er, eller bør universitetet være, en pådriver for økt internasjonalt engasjement i det øvrige samfunn?

– Ubetinget ja, ikke minst når det gjelder internasjonal kompetanseoppbygging. Men foreløpig er ikke dette potensialet særlig godt utnyttet, for eksempel innen næringslivet.

– Jeg er veldig skuffet over næringslivet i Norge generelt. Signalene derfra er ikke positive. Næringslivet mangler både respekt for og evne til å utnytte akademisk arbeidskraft. Gjennom langvarige og dyptgående akademiske studier lærer du å lære, å forholde deg kritisk til egen kunnskap. I næringslivet er man mest opptatt av kortsiktige konjunkturer og raske gevinster. Man trenger ikke gå lenger enn til Danmark for å finne en ganske annen respekt for akademisk kunnskap, blant annet med en oppfinnsom anvendelse av humanister i bedriftene. I Norge finnes ingen slike nye signaler.

Feiring ble dampbad

Ole Didrik Lærums internasjonale engasjement har ikke vært uten sine muntre sider. Rektor ved Tribhuvan-universitetet i Nepal har for sikkerhets skyld utstyrt ham med en reise-Buddha, til minne om tidligere besværligheter og beskyttelse mot nye. Lærum klarte også å kaste en glans av bergensk regnvær over 700-årsjubileet til Complutense-universitetet i Madrid i 1993. Dagen før hadde han gått i tog gjennom Bergens gater i den mest regnvåte syttende mai i manns minne, og rektorkappen av kongefløyel og hermelin var søkkvåt av litervis med vann. Deretter bar det rett på flyet til Madrid. Selve feiringen fant sted i en 1700-talls katedral, og ble direkteoverført på fjernsyn. Under heten fra prosjektørlysene vandret han med økende helgenglorie rundt seg fordi rektorkappen begynte etterhvert å avgi heftig vanndamp, og kong Juan Carlos og andre koryfeer i Lærums umiddelbare nærhet opplevde en jubileums-høytidelighet som mest minnet om et besøk i badstu. Selv kameralinsene dugget ...

– Noe av det som har gledet meg mest i vervet som rektor, har vært samarbeidet med ildsjeler og ressurspersoner innenfor den internasjonale virksomheten, sier Lærum. - Mye av dette engasjementet har vært bygd opp av initiativrike enkeltpersoner. Men avhengigheten av enkeltpersoner gjør samtidig denne aktiviteten utsatt og sårbar, og derfor er det viktig med avtaler og systemer på institusjonelt nivå.