Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

Sophies verden

Tenk deg tanken: Til våren skal alle kvalifiserte søkere til Universitetet i Bergen intervjues før opptak. En uoverkommelig oppgave? Ikke ved University of Oxford. Like før jul hvert år blir alle aktuelle søkere innkalt til intervju, og rundt 3000 slipper gjennom. Sophie Rietti, grunnfagsstudent fra Bergen, er en av dem.

– Du finner ikke så mange studenter med rosa hår her. Det er ikke akkurat "the Oxford style", hvis du skjønner hva jeg mener, sa guiden med lite glimt av understatement i øyekroken.

	Sophie Rietti.

Studentene i Oxford står med en fot i middelalderen og en i moderne tid, blir det sagt. Bak college-murene, de eldste fra midten av 1200-tallet, lever de eldgamle tradisjonene og ritualene i beste velgående: Hvor ellers i universitetsverdenen må studentene stille i kappe under middagen, som for øvrig inntas i praktfulle spisesaler, høye som kirker under taket?

Universitetet i Oxford er en sammenslutning av 36 selvstendige colleges og fem såkalte "halls", med universitetet som administrativ overbygning. Studentene, i underkant av 15.000, bor, spiser og leser på colleget, mens mye av undervisningen foregår andre steder. Hvert college har sitt eget kapell, og ikke minst et velutstyrt bibliotek. Studentene kan også benytte seg av andre utmerkede bibliotektilbud i byen, med Bodleian Library som det aller ypperste.

Sophie Rietti, andreårsstudent fra Bergen, kan skrive under på at hun bruker bruker mye tid mellom bokreolene på bibliotekene i universitetsbyen. Det er helt nødvendig for å kunne gjennomføre studiet, understreker hun.

– Jeg får ofte en liste med 8-10 forskjellige forslag til artikler og bøker som jeg skal pløye igjennom i løpet av en uke, og da gjelder det å snu seg rundt. Det er slett ikke alltid du finner det du trenger på ditt eget college, og da må jeg oppsøke andre bibliotek, forklarer Sophie Rietti. Med filosofi grunnfag fra UiB i bagasjen, landet Sophie i Oxford høsten 1994. Hun har valgt å studere filosofi, politikk og økonomi, en av de vanligste kombinasjonene på lavere grad.

Middelaldersk system

Over 70 prosent av studentene ved University of Oxford holder på med studier på "cand.mag"- nivå, men de rundt 10.500 ungdommene blir ikke overlatt til seg selv, slik vi er vant til fra Norge. Det tradisjonsrike tutorsystemet sørger for at hver enkelt student får individuell oppfølging. En bokstavelig talt middelaldersk ordning som fungerer like godt i 1995, i følge både studenter og lærerer.

– Det er systemet med tutorials som gjør Oxford så unikt. Siden jeg studerer flere fag, har jeg to tutorials i uken, hver på en time. Til møtet med tutoren min har jeg med et skriftlig arbeid, som jeg presenterer muntlig. Vi er som oftest to studenter, og vi skifter på å legge fram oppgaven. Deretter følger en diskusjon om besvarelsen og emnet for øvrig. Hvis jeg føler at jeg står fast, bruker jeg tutor som rådgiver for å komme videre, forteller Rietti. Hun er midt i en stressende innspurt da vi møter henne, neste dag skal hun ha sin ukentlige tutorial i filosofi. Studentene må levere et visst antall skriftlige arbeider i semesteret, og med et høstsemester på bare åtte uker, betyr hver oppgave Sophie leverer mye. På slutten av hvert semester blir studentens totale innsats evaluert av tutor.

– Dette er både en krevende og utfordrende måte å studere på, men det gir også nær og jevn kontakt med lærerne, og jevnere arbeidspress enn man gjerne får med det norske systemet. Hjemme har man liten kontakt med lærerne og må stå for mer av både motivasjon og studieopplegg selv. Her går det ikke så lett an å daffe rundt i ukesvis for så å hente seg inn med et skippertak, understreker Rietti.

– Men tutoren skal være noe mer enn en faglig kontakt. Han eller hun fungerer også som en slags støttekontakt når det gjelder mer personlige forhold. Får du problem med f.eks. økonomi, hus eller det sosiale, er tutoren en av de første du går til. Det er nokså naturlig, for man blir ganske godt kjent med hverandre gjennom de ukentlige møtene.

Få norske studenter

Rietti innrømmer at det er temmelig tøft å være student i Oxford. I tillegg til de obligatoriske tutormøtene, følger hun også en del frivillige forelesninger. En egeninnsats på 40 timer i uken regnes som normalt.

– Men du er rett og slett nødt til å ta deg tid til andre ting enn å arbeide, og det er nærmest et utall av studentaktiviteter å velge mellom. Alt fra diskusjonsklubber til dramagrupper og sport av forskjellig slag, forteller Bergensstudenten. Selv er hun sekretær i den skandinaviske studentforeningen, hun følger et kurs i italiensk, er medlem i et kor, danser og deltar mer tilfeldig i mange engangsaktiviteter.

Ti prosent av studentene på lavere grad ved universitetet i Oxford er utlendinger. I følge de offisielle kildene er det fem norske studenter her for tiden, men Rietti mener det må være minst dobbelt så mange, i alle fall hvis man regner med de som har delvis norsk bakgrunn. Selv havnet hun i Oxford fordi bekjente som selv har studert her, oppfordret henne til å søke. Som halvt engelsk hadde hun dessuten ingen språkbarrierer å hanskes med. Man må unektelig beherske engelsk på et relativt høyt nivå for å komme i betraktning. Rietti utelukker ikke at hun kommer til å befinne seg i Oxford, eller ihvertfall England, også etter at hun har tatt sin eksamen neste år.

– Jeg trives godt her, selv om jeg merker kulturforskjellene. Engelske studenter er for eksempel merkelig lite orientert om og interessert i hva som foregår utenfor deres eget land. Det blir jo lett til at vi utlendinger holder sammen.

Sa nei til Thatcher

Bergensjenten studerer ved Somerville, som er Margaret Thatchers gamle college. Det tidligere kvinnecolleget nektet for øvrig å gjøre den daværende statsministeren til æresdoktor som "straff" fordi hun tillot seg å skjære kraftig ned på bevilgningene til universitetene.

Somerville ligger fredelig og idyllisk til like utenfor bykjernen. Det ble grunnlagt i 1879 og regnes som relativt "nytt" i oxfordiansk tidsregning. Colleget har fått navn etter matematikeren Mary Somerville, og var inntil 1992 et av de få rene kvinnecollegene i Oxford. De mursteinrøde bygningene, med det karakteristiske atriumet i midten, huser 350 studenter. Det er imidlertid ikke hybler nok til alle, så iår bor Sophie Rietti på hybel ute i byen. Neste år har hun eksamen, og da flytter hun inn igjen på Somerville.

Tid til forskning

Med tre korte semestre på åtte uker hver, blir det vel lange avbrekk fra studiene?

– Semestrene er korte og intensive bl.a. fordi lærerne skal få tid til å forske. Og de fleste studentene leser i deler av feriene også. Eller de tar seg jobb, her som hjemme, forteller Rietti.

University of Oxford er atskillig bedre forspent med vitenskapelig personell enn Universitetet i Bergen, som har et par tusen flere studenter. Tilsammen 3000 fulltidsansatte arbeider med undervisning og forskning. Men langtfra alle gjør begge deler, bortimot halvparten av staben er til en hver tid opptatt med prosjektrelatert forskning og har ikke undervisning. Til gjengjeld har de som underviser opptil 20 timer tutorials i uken - én tutor kan ha ansvar for inntil 10 studenter -- og i tillegg kommer åpne forelesninger. Derfor blir det desto viktigere med korte semestre for å rydde rom til forskning. Ideelt sett skal fordelingen mellom forskning og undervisning, inklusive tutorials, være henholdsvis 75 og 25 prosent av den totale arbeidstiden.

Næringsliv på frierføtter

Lærerne ved University of Oxford kan på den annen side være nokså sikre på at de ikke utdanner studentene sine til arbeidsledighet. Av de vel 3000 som tok laveregrads eksamen høsten 1993, fikk nesten 50 prosent jobb med en gang (rundt 40 prosent valgte å studere videre). Bare 4,6 prosent av de ferske kandidatene var uten arbeid ved inngangen til 1994, en langt lavere prosent en den generelle arbeidsledigheten i England på det tidspunktet.

– Dersom studentene ønsket det, kunne de gått i mottakelser hver dag hele året, sier Tore Rem, norsk doktorstipendiat ved Lincoln College. Han forteller at engelsk næringsliv går konstant på frierføtter i Oxford, og ansetter ofte kandidater uten skreddersydd kompetanse til den aktuelle stillingen.

– Det er Oxford-stempelet næringslivet er ute etter, alle vet at det står for kvalitet. Det er ikke uvanlig at en kandidat med engelsk språk som fag får jobb i City. Store bedrifter innen for eksempel bank og forsikring har interne opplæringsprogram som de kjører kandidaten gjennom. Derfor kan det godt hende at jeg en dag treffer på en fondsmegler som kan mer om engelsk litteratur enn jeg selv, sier Tore Rem litt spøkefullt. Han skriver doktoravhandling om Charles Dickens forfatterskap, og da er Oxford et av de absolutt beste stedene man kan oppholde seg, mener Rem, som har et toårig stipend fra Universitetet i Oslo.